Det er fremdeles tidlig i prosessen for forestillingen Future som vi er i gang med. Men det var en ganske rørende opplevelse for meg å se min yngste sønn Mikkel på fem utfolde seg på Scenehuset under de innledende prøvene. Det er noe med barns åpenhet, lekenhet og nysgjerrighet - alle ideene vi på forhånd hadde snakket med Ina Christel Johannssen om, hvordan vi ønsket å ha barn sentralt i forestillingen, og plutselig så vi ideen på dansegulvet.
Jeg er veldig fascinert av og har stor respekt for Inas verk. Hennes blanding av det teatrale og det fysiske språket. Hvordan hun alltid jobber med nære menneskelige relasjoner, men samtidig reflekterer over større samfunnssammenhenger… hvordan ting kan henge sammen, eller ikke henge sammen, avhengig av den som ser. Det er en av grunnene til at jeg har jobbet med Ina gjennom 12 produksjoner nå. I forestillingen Future skal begge barna mine være med. Det er utfordrende på mange måter. Jeg er først og fremst mamma, og beskyttelsesinstinktet slår raskt inn, og fordi dansen betyr så mye for meg personlig ønsker jeg at de skal få den samme opplevelsen. Å ha med barn i forestillingen gir oss muligheter til å kommentere og uttrykke barns situasjon sett i en større sammenheng. Hvordan tar vi egentlig vare på barna - som faktisk er fremtiden? Den første helgen vi jobbet sammen var en veldig spesiell og vakker helg. Det er vanskelig å sette ord på det, men det som overrasket meg mest var hvilken kapasitet barna hadde, ikke bare hvor nysgjerrige de var men også hvor lenge de klarte å holde konsentrasjonen i en oppgave. De tar lek på alvor og har en iver og ærlighet som er nydelig.
For tiden jobber vi i residens i Darmstadt Tyskland. Det gir andre impulser og jeg blir inspirert av miljøene vi jobber i. I går var vi på toget til Wiesbaden. På et gammelt bygg var det skrevet med sterke farger No Human is Illegal! – det gir noen perspektiver til forestillingen.