Den yngste danseren er bare 15 år og studerer fortsatt ved Antwerpen Kunsthumaniora. Den eldste, nederlandske Truus Bronkhorst (68), har danset helt siden de svingende sekstiårene, selv om det skal sies at hun den gang var mer av en punk enn en swinger. En gruppe fra Berlin Dance On Ensemble med erfarne utøvere over 40 år, er også medvirkende.

– Som Pina Bausch liker jeg å bygge opp en familie under den kreative prosessen, sier Martens. Forhåpentligvis ser du det i forestillingen. Gruppen er ekstremt heterogen. Noen har bakgrunn i mime eller performance, mens danserne til Dance On er tekniske veldig sterke. Det handler om å finne en måte å få frem alles unike verdi.

Opprør
Til forestillingen any attempt will end in crushed bodies and shattered bones ble Martens inspirert av globale protestbølger, fra Black Lives Matter-marsjene til unge klimaaktivister og kvinnemarsjene i USA og Chile. Hvordan svømmer man mot strømmen? Eller oversatt til dansen: hvordan kan det å stå stille være en form for motstand eller opprør?

- Passing the Bechdel Test, en forestilling om feminisme som jeg laget med 13 unge dansere, endret meg fundamentalt. Jeg tør nå å være mer eksplisitt politisk, sier Martens. Vi har mange grunner til å være bekymret i dag – radikal høyreorientert tenkning kryper opp overalt, akkurat som på 1930-tallet. Med Brexit har en dypt nasjonalistisk diskurs blitt mainstream igjen. I Flandern har vi en regjering som kutter drastisk ned på kultur og velferd, og i Ungarn tar Viktor Orban kontroll over teatrene. Har vi sett det verste av det eller er dette bare et forspill? Skal vi få panikk eller vente? Det er et spørsmål jeg tenker på.

Tittelen til sitt nye stykke skriver seg fra et truende sitat fra president Xi Jinping fra Kina da han henvendte seg til demonstrantene som hadde okkupert gatene i Hong Kong i flere måneder for å kreve mer uavhengighet.

- Det er interessant hvordan Xi Jinpings ord ble oversatt forskjellig på forskjellige nettsteder, sier Martens. I disse post-sannhetens tider er ikke språket lenger et verktøy vi bruker for å formidle fakta, men et ideologisk våpen. Se på Trump. Den mest politiske handlingen, som aktivisten Rosa Luxemburg en gang sa, er å påpeke hva som går galt i samfunnet. Hvordan kan vi fortsatt gjøre det i dag når språket ikke lenger er vår allierte? Derfor, som i forestillingene Passing the Bechdel Test og Rule of Three, vil tekst igjen spille en viktig rolle.

Selvfølgelig er det også dans, mye dans.

- Vi leker for eksempel med fysiske grenser. Hvordan viser du at noe er nok? I tillegg forsker vi også på folkedanser. Det som interesserer meg, er at folkedansene ikke bare skaper en forbindelse mellom mennesker, men også prøve å definere en nasjonal identitet, ofte ved bruk av kjønnsstereotypiske bevegelser og kostymer. Hvordan motstå den typen fysisk undertrykkelse?

Protestsanger
Til tross for forestillingens dystre tittel reiser Martens også spørsmål om håp.

- De unge klimaaktivistene blir ofte avfeid som naive, men hva om håp er den eneste motor for å få gjort noe? Også her er det interessant å bringe ulike aldersgrupper sammen på scenen: vi kan forvente at unge mennesker tror på en bedre verden, men hva med Truus Bronkhorst som har sett historien gjenta seg om og om igjen? Hvordan ser hun på fremtiden?

Hva gjelder musikken, samler Martens inn protestsanger fra ulike tider, fra Max Roach og Lauryn Hill til Górecki.

- Jeg prøver for tiden å finne ut hva som skal til for å merke en sang som en protestsang. Jeg forsker på musikk som gjenspeiler generasjoner på scenen, men jeg skal også lenger tilbake i tid: for eksempel hvem var det sekstende århundres musikalske opprørere?

Bjeller og fløyter
Å gjennomføre prøver med 17 dansere og 4 understudies er den største utfordringen Martens så langt har hatt.

-Jeg har aldri vært bedre forberedt enn til denne forestillingen. Tenk deg også hvor mange innspill jeg må bearbeide etter en improvisasjon med 21 personer! (ler)

Etter at forestillingen hadde premiere på deSingel i Antwerpen, er forestillingen vist både på Julidans i Amsterdam og Sadler's Wells i London. Ikke verst for en koreograf som bare er 36 år.

- Lenge var det ikke så viktig å skulle spille forestillingene mine på en stor hovedscenen, men nå, etter ti år, føler jeg øyeblikket har kommet. Når det kommer til store danseforestillinger, har folk ofte visse forventninger: de ønsker noe virtuost og spektakulære bevegelser, gjerne satt til klassisk musikk ... jeg har lyst til å leke og utfordre akkurat det der. (ler) Jeg mener at de store scenene ofte er alt for fulle med dyktige, men meningsløse bevegelser som fremmedgjør publikum fra kunsten. Jeg vil se publikum reflektert i gruppen min med dansere slik at publikum føler seg knyttet til dem, i stedet for å vise dansende guder som er i stand til utfører fem perfekte piruetter. Men ikke vær bekymret, nå som jeg har sjansen til å lage en forestilling med både bjeller og fløyter, tar jeg tar jeg mer enn gjerne den sjansen, men på min måte.

Midtlivskrise
any attempt will end in crushed bodies and shattered bones er Jan Martens’ attende forestilling gjennom de siste 10 år. Han har også turnert verden rundt. Ikke bare på scenen, men også privat har koreografen av og til ønsket å gå ut av malstrømmen.

- Dette er den første forestillingen jeg har laget, der jeg faktisk har helgefri. Det at jeg studerte germanske språk og litteratur, skremte meg litt bort fra lesing en lang periode, men behovet for studier og fordypning er tilbake. Bøker av Ali Smith og Joke Hermsen beroliger meg. Jeg har til og med kjøpt meg et keyboard nylig, fordi jeg som tenåring likte jeg å spille piano. Jeg tror vi offisielt kan si at jeg er i en midtlivskrise. (ler)

Intervjuet ble gjort av Charlotte de Somviele, først publisert i mars-april 2020 utgaven av deSingels brosjyre. Oversatt til engelsk av Patrick Lennon. Oversatt fra engelsk av Lars Hamli. Jan Martens har tidligere gjestet Dansens Hus med Rule of Three i februar 2019, The Dog Days are Over i september 2015 og hans soloforestilling Elisabeth Gets Her Way i januar 2022.