Den spiller en sentral rolle i nyere europeisk dansehistorie og er den dag i dag fortsatt et imponerende og utfordrende stykke dansekunst.

Rosas danst Rosas er i likhet med forgjengeren Fase basert på minimalistisk, abstrakt bevegelse som transformeres gjennom utallige gjentakelser og som befinner seg i en nokså rigid struktur. Arbeidet legger vekt på den fysiske utmattelsen hos danserne og er preget av en intens fysikalitet, hvilket fungerer som en motvekt til den nådeløse og matematiske logikken i selve komposisjonen. Gjennom de uniformerte kostymene og den synkrone dansen som blir repetert igjen og igjen er det likevel de individuelle forskjellene som kommer til syne for publikum.

Den viktigste konnotasjonen for de Keersmaeker ved navnet Rosas, er at det refererer til kvinner, hun fokuserer på Rosa som et kvinnenavn. Tittelen Rosas danst Rosas refererer til at de danser seg selv som kvinner, og repetisjon som grep blir her tatt i bruk allerede i tittelen. Den kan nesten forstås som en slags statement i seg selv; dette er det vi er og dette er det vi gjør.

Rosas danst Rosas introduserer i motsetning til Fase hverdagslige bevegelser, som å ligge, sitte, løpe og snu seg. Å lene seg på en albue eller synke ned i en stol er bevegelser og gester som er lette å gjenkjenne men gjennom repetisjon blir de noe mer, de oppnår en viss betydning. Vokabularet har et distinkt feminint preg, og arbeidet ble i sin samtid ofte oppfattet av andre som en feministisk statement, hvilket de Keersmaeker har benektet at det er. Hun insisterer på at utøverne først og fremst danser utifra sine egne erfaringer. En annen grunn til de Keersmaekers motstand på dette området er at hun opplevde at den feministiske bevegelsen tidlig på 80-tallet ofret og ignorerte feminine kvaliteter til fordel for maskuline egenskaper, i sin kamp for at kvinnen skulle innta mannens domene. Hun ønsket å kombinere et minimalistisk uttrykk nettopp med et feminint engasjement og ikke med en kald, maskulin distanse, slik man var vant til å se. Minimalistisk dans hadde tidligere blitt omfavnet av de postmoderne danserne Yvonne Rainer, Trisha Brown og Lucinda Childs med flere, de benyttet seg av et mer kjønnsnøytralt bevegelsesvokabular og for dem var det muligens et poeng å bevise at også kvinner kunne uttrykke seg innen minimalismen. Men selv om de Keersmaeker ikke benekter å være influert av disse danserne, tar hennes arbeid altså en litt annen retning. I Rosas danst Rosas er ikke bare publikum vitne til en økende utmattelse hos danserne, men også gleden ved denne utmattelsen kommer til syne. Koreografien utspiller forføringens kunst på en utilslørt måte men tar samtidig avstand fra den, og gjennom å plassere forførende bevegelser i nettopp et matematisk rammeverk, kan de nærmest framstå som ironiske og unngår slik å bli en klisjè.  

Dansen er strukturert som de ulike fasene i løpet av en dag på initiativ fra Thierry de Mey. Den første bevegelsen er å sove og representerer natten, den andre bevegelsen er å arbeide og representerer morningen, den tredje representerer ettermiddagen, og i den fjerde bevegelsen går danserne inn i en form for utmattelse. Denne fungerer som et slags voldsomt uttrykk for det å danse, danse, danse uten å telle, om og om igjen, en slags utmaning. Gjennom stykket blir enhver mulig  kombinasjon av de fire danserne tatt i bruk, de avanserer fra liggende til sittende på stoler til stående. Rommet blir tatt i bruk gjennom rette linjer, diagonaler og til slutt en lukket sirkel, og denne oppdelingen av rommet i geometriske mønstre har forblitt et kjennetegn ved Rosas koreografier. Den maksimalistiske og repetative musikken komponert av Thierry de Mey og Peter Vermeersch ble til simultant og i tett dialog med de Keersmaekers koreografering av dansen. De Mey skapte også en filmversjon av verket i 1997, den er kortere enn sceneversjonen og inkluderer flere av kompaniutøverne enn kun de fire opprinnelige.

Anne Teresa de Keersmaeker studerte ikke dans før siste året på videregående skole, før det studerte hun musikk, og samspillet mellom dans og musikk er selve drivkraften i arbeidet hennes. Hun slo igjennom med sin andre koreografi Fase i 1982, og denne suksessen gjorde oppstarten av kompaniet Rosas mulig. Da Rosas danst Rosas kom i 1983 ble dette som nevnt gjennombruddet for kompaniet, forestillinga fikk blant annet Bessie-prisen for både lysdesign og koreografi i New York i 1987. Rosas ble støttet av Kaaitheater i Brussel gjennom hele 80-tallet og i 1992 ble kompaniet invitert til en langvarig residens ved Brussels kongelige operahus De Munt/La Monnaie. Ved begynnelsen av dette oppholdet satte de Keersmaeker seg tre mål: å intensivere forholdet mellom dans og musikk, å bygge et repertoar og å lansere en danseskole. Sistnevnte mål ble nådd i 1995 da Rosas og La Monnaie lanserte en ny internasjonal skole for samtidsdans i Brussel, kalt P. A. R. T. S.: Performing Arts Research & Training Studios. Her blir seksti studenter fra 25 ulike land trent over en treårs periode, av mer enn femti ulike lærere. De Keersmaeker har gjennom sitt kompani koreografert over førti forestillinger, turnert over hele verden og vunnet en rekke priser.