Når begynte du å danse?
Siste året på videregående begynte jeg å danse litt hip hop bare for gøy, og på et tidspunkt så jeg dansefilmen Honey med Jessica Alba, og da skjønte jeg at man faktisk kunne gå på en klasse og lære seg dans. Omtrent samtidig kom første sesong av Dansefeber på TV, og jeg og en venninne meldte oss på, og bare gjorde masse fancy triks og løft imellom kleine dansetrinn, og vi kom utrolig nok videre helt til den såkalte feberuka i Oslo. Der møtte jeg flere dyktige dansere jeg ble veldig inspirert av, og som jeg har vært så heldig og jobbe med i etterkant i mitt profesjonelle liv.

Jeg gikk Medier og Kommunikasjon på videregående, og skulle egentlig bli TV-reporter. Siden jeg hadde high school diploma fra USA etter å ha vært der på utveksling, kom jeg inn på South Dakota State University hvor jeg reiste for å studere journalistikk da jeg var ferdig på videregående i Norge. Vi var pliktige til å ta minst ett kulturelt fag i semesteret og jeg valgte et fag som het dance fundamentals - hvor vi lærte ulike folkedanser. Læreren i faget spurte om jeg ikke ville komme på et dansestudio hun drev, fordi hun synes jeg hadde et lite talent for dans. Da tok jeg min første jazzklasse med henne, og ble hekta. Hun ga meg også ubegrenset adgang til universitetets dansestudio, hvor jeg endte opp med å trene hver dag, og brukte mindre og mindre tid på journalistikkstudiene.

Så du parkerte journaliststudiene for godt?
Ja, etter første semester bestemte jeg meg for å ta eksamen i påbegynte fag, og deretter flytte hjem til Norge igjen for å satse på dansen. Etter å ha spart opp litt penger, flyttet jeg til Oslo og trappet opp til Spin Off og møtte Liv Greli. Jeg sa jeg var veldig motivert til å trene hardt for å komme inn på Kunsthøgskolen i Oslo. Hun hadde trua på meg, og det ble starten på min profesjonelle karriere. Liv satte meg opp på 7 kveldsklasser i uka, og så ble jeg tatt inn på forstudium i dans ved Spin Off - det ble ett av de beste årene i mitt liv. Neste år var jeg klar for audition på jazzdanslinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo, og kom inn. Jeg ble ferdig i 2012 og har frilanset som dansekunstner siden. Jeg har danset på tv, kinolerretet og svære konsertscener foran tusenvis. Jeg har arbeidet innenfor jazz, samtidsdans, danseteater, show, streetdance, barneteater, dukketeater, animasjon og gjør min første musikal våren 2018 på Trønderlag Teater. Jeg har koreografert egne prosjekter, og bestillingsverk for andre. Jeg har undervist ymse workshoper rundt omkring, underviser i jazz ved Spin Off Forstudium når frilanskalenderen tillater det, og foreleser dansestudentene på Kunsthøgskolen i Oslo, i motivasjon og målsetting.

Du har jobbet med Oslo Danse Ensemble (ODE) noen år i ulike produksjoner. Hva er det som skiller seg fra denne forestillingen med Jo Strømgren, kontra andre forestillinger du har jobbet med for ODE?
Det som skiller seg mest ut er selvfølgelig at det er en helaften med kun 1 koreograf. ODE har til nå jobbet i et format med korte, ulike verk fra forskjellige koreografer på samme kveld. Det har vært ønskelig fra både kunstnerisk leder og oss dansere i kompaniet, om å kunne arbeide med kun ett verk over lengre tid, med den retningen og profilen kompaniet har. Vi gleder oss kjempemye til denne produksjonen, og håper de som har sett kompaniet over flere år gleder seg like mye som oss. 

Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg?
Noen dager er det morgenklasse på PRODA, før litt søknadsskriving på kafè med altfor mange kopper kaffe, og så hjem for en rolig kveld. Men året består enda mer av dager hvor jeg løper som en gjøk fra en prøve til en annen, og tar noe take-away på veien samtidig som jeg prøver å planlegge når jeg skal få tid til alternativ trening på gymmen, så kroppen min kan tåle all arbeidspresset. Jeg har også styreverv i forbundet NODA (Norske Dansekunstnere), PRODA og NyDans Oslo, så det blir litt inneklemte møter og mailtråder imellom slagene også. En optimal dag for meg er morgenklasse på PRODA, etterfulgt av prøve til en produksjon og avslutte dagen med litt alternativ trening på gymmen.

Hva gleder du deg til i 2018?
Jeg skal gjøre Speleman på Taket på Trønderlag Teater i Trondheim, og det blir min første musikaljobb. Jeg gleder meg til å utvikle meg mer som sanger, og jobbe i et nytt uttrykk og format, med så mange medspillere på scenen. Samtidig blir det litt godt å “lande litt” i Trondheim, og bare kunne fokusere på èn produksjon, og ikke løpe mellom prøver og møter i hektiske Oslo. Sommeren 2018 planlegger jeg masse dansereiser i utlandet, og det er alltid veldig givende. 

Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?
Jeg har alltid vært glad i musikk, og det har gjort noe med meg siden jeg var liten. Da jeg var spedbarn hadde jeg en periode kolikk, og det eneste som stoppet meg fra å gråte var om mamma satt på MTV og vugget meg foran TVen. Da jeg var i 2-3 års alderen fant mamma ut at den beste måten å “parkere meg” hjemme når hun skulle gjøre oppgaver i huset, var å sette sakkosekken foran TVen og skru på MTV. Der satt jeg og gapet til Michael Jackson, Janet Jackson, TLC og alle de andre kule musikkvideoene hvor dyktige dansere slo seg løs. I voksen alder er det fortsatt denne linken mellom dans, lydbildet, og formidling uten ord, som rører meg dypt i sjela og gjør at jeg sitter på kanten av stolen og sluker til meg dansekunsten jeg ser på. Enda bedre er det når det er jeg som kan formidle denne dansekunsten selv. Det er også derfor jeg elsker å jobbe i Oslo Danse Ensemble. Vi har et veldig bevisst og nært forhold til musikken eller lydbildet vi jobber med, i tillegg til de andre narrativene i våre produksjoner.