The Quiet er Jefta van Dinthers nyeste forestilling. Vi møter seks kvinner på scenen. De skyver på vår forståelse av fortid, nåtid og framtid mens de streifer, vandrer, kryper, lister, løper og bukter seg gjennom rommet. Gjennom prosesser av minner og glemsel er de stadig på vei, men samtidig uten reisemål. Ulike stadier i livet blandes sammen, overlappende og sameksisterende i den enkelte utøveren. I en anakronistisk lek med tid og historie formidles en skjør og gripende fortelling om alder og ungdom. Dette er det vanlige livet koreografert, hvor stemmer, gester og historier skaper bilder av det som gjør oss menneskelige.

Sammen med sine mangeårige samarbeidspartnere Minna Tiikkainen (lys), David Kiers (lyd) og Christina Nyffeler (kostymer) fortsetter van Dinther å vrenge og vri på sammenhengene mellom rom, lyd, lys og kropp som er så karakteristisk for hans koreografier. Han jobber med forestillingen av illusjon, synlig og usynlig, syntese, mørke, arbeid, det mystiske, affekt, stemme og bilder. Med The Quiet fortsetter Jefta van Dinther å grave i spørsmål knyttet til identitet og minne.

Utøverne i forestillingen er seks dansere, født i tre ulike ti-år, den yngste er 40 år den eldste 60. Alle har erfaring fra dansefeltet på ulikt vis. De har jobbet som dansere, forskningsledere og kunstneriske rådgivere for større institusjoner på områder som produksjon, forskning og utdanning. Noen har i dag prestisjetunge stillinger som professorer og amanuenser ved Stockholms Konstnärliga Högskola. For flere av dem er det lenge siden de har gjort scenisk arbeid. Alle har hatt betydning for Jeftas utvikling som kunster. Et fellestrekk er at de alle er kommet til et modent punkt i deres karrierer med interessante CVer, med mange og ulike erfaringer som kanskje best kan beskrives som en langvarig men absolutt ikke foreldet felles plattform av erfaringer (de bærer alle med seg ikke bare eget liv, men også mange andres liv, opplevelser og erfaringer så og si). Erfaringen og tiden disse kvinnene utgjør blir sammen med deres kvinnelighet en viktig del av forestillingen.

The Quiet handler om det menneskelige og ser på hvordan representasjon og historiefortelling kan skape et grunnlag for kommunikasjon og deling mellom mennesker. Forestillingen snakker om bakgrunn og arv, og hvordan mennesker ikke klarer å forenes. Danserne har like klær på scenen, men oppfattes likevel ikke som kopier av hverandre, snarere som klart definerte individer. De like antrekkene bringer fram deres egenart. Men samtidig finnes det en tilhørighet midt i alle ulikhetene. Hva de minner om forandrer seg hele tiden: unge nonner, svært ulike søstre, hipstere på sykehus eller eldre, lite regeltro brytere.

Denne forestillingen er helt grunnleggende en lek med tid. Tid forstås hovedsakelig som en manipulasjon av hvordan vi oppfatter tid gjennom varighet i den forstand at Jeftas forestillinger ofte overdriver den tiden noe burde ta slik at det som skjer på en måte fremstår som elastisk. I The Quiet skjer dette også ved å sette velkjente situasjoner fra våre liv på scenen som det faktisk tar tid å utføre: et eldre menneske som går ned en trapp, en familie som ser på stjernene, urbane mennesker som prøver å sette opp et telt, en dement person som rydder i skoene sine, køståing. Enkle ting som krever tålmodighet, kontemplasjon og en rolig sinnstilstand. Tid kan også manifestere seg gjennom alder og aldring. Aldring er ikke det samme som gammel. Aldringen starter i det øyeblikket vi fødes. Og i The Quiet er tegnene, kodene, representasjonen og kanskje viktigst av alt, den tilsynelatende likheten – eller auraen om du vil – til ulike aldre, ulike stadier i livet blandet sammen, overlappende og sameksisterende. I en anakronistisk lek mellom tid og alder blir de fem danserne mange ting og mange skikkelser på samme tid. De er sexy samtidig som de halter, pulserende men stive, tilstedeværende men fjerne, barnlige men modne, coole men sårbare, tidløse men samtidige. Et ledemotiv er gange. De streifer, vandrer, kryper, lister, løper og bukter de seg gjennom forestillingen. Det de har i hendene endres fra et verktøy til en tralle til en krykke til en campingstol til en museumskrakk. På samme måte som tingene endrer seg forandrer også omgivelsene seg: scenografien forandrer seg fra en uferdig konstruksjon til et hjem, en hage, et museum, en kjeller.

The Quiet leker også helt klart med rom ved å vri på hvordan vi oppfatter hva som er på innsiden og utsiden og skape et forvirrende dramaturgisk spill. Det skapes en kompleks fiksjon i The Quiet, som vris på slik at publikum både føler seg hjemme og ikke hjemme på samme tid. Bevegelsesmaterialet er ganske enkelt og forholder seg til det dagligdagse og gjentakende, og står i kontrast til storheten i det visuelle. Samtidig som bevegelsene er små er de også fulle av aktivitet og intensitet. En slags miniatyrkoreografi er skapt slik: et stille, vibrerende tableu vivant – som betyr iscenesettelser av malerier eller skulpturer med levende mennesker. Rommet kan minne om et Dogwille-aktig hus hvor ytterkantene av huset fades ut. Det finnes en innside, en utside, en mur, grenser, en dør og et slags abstrakt uttrykk for et hjem, et skjulested, et rom. Tilskuerne kan betrakte det hele som en semi-privat utgave av utøverne. Det som omgir kroppene – scenografien, lyden, lyset – er ganske tynt, nesten som en skisse - noe som er uvanlig for Jeftas forestillinger. Siden huset er ufullstendig er lyden det også, noe som matcher og samtidig ikke matcher det som skjer på scenen. Som noe som kommer fra det fjerne, oppholder seg litt på stedet, slik som minner i livene våre etterhvert som vi blir eldre.

Men det er ikke hovedsakelig sørgelig og tomt. Det hviler en form for fred og ettertenksomhet over dette stedet. The Quiet feirer tålmodighet, det dvelende og enkel tilstedeværelse, og synliggjøre menneskene på scenens indre verdener. Koreografien er derfor laget som en kombinasjon av dette indre livet i relasjon til hvordan hver enkelt person forholder seg til verdenen som omgir dem: rommene rundt. I begynnelsen av forestillingen er disse rommene nokså basale (inne i huset, ute i hagen, i et museum osv.), men etterhvert som forestillingen skrider fram legges det til fiktive nivåer. Danserne åpner en dør i gulvet og det strømmer ut lys. Fra kjelleren høres det en messende stemme, og danserne synger i dialog med en kvinne fra det hinsidige. Men det er ikke mystisk og mørkt. Danserne forholder seg til det hele som et ordinært ritual, noe de gjør hver uke: en videreføring av en stemme, en beskjed og emosjon fra generasjon til generasjon.