Mellomrom og møtepunkt

Sammen med kunstner Shahrzad Malekian har koreograf Roza Moshtaghi utviklet konseptet som ligger til grunn for performance-verket og trampolineinstallasjonen Bouncing Narratives. Verket kan beskrives som et krysningspunkt mellom performance, installasjon, instrument og et slags meditativt samlingssted i uterommet.

I denne teksten åpnes prosjektet opp basert på en samtale jeg har med Moshtaghi en solrik vårkveld i Oslo. Innledningsvis leser jeg den overstående bekrivelsen for henne, som forklarer at verkets store bredde understreker det sjangerløse. Hun beskriver trampolinen som et objekt med en sterk tilhørighet i det offentlige rommet. Slik åpnes gata og det urbane bybildet opp som noe som nettopp understreker det sjangerløse: Det er her spekteret av uttrykk møtes og glir over i hverandre.

Kunstnerisk arbeid og ambisjon
At uttrykk glir over i hverandre er noe som er med på å definere Moshtaghi både som koreograf og utøver. Hun arbeider både individuelt og i samarbeid med andre hvor hun interesserer seg for å utforske og gjerne utfordre strukturer, forholdet mellom det statiske og bevegelige og påvirkningen det som kan beskrives som en tilsynelatende statisk transformasjon har på verden og bygninger, gater, objekter, kropper og natur. Slik berører prosjektene hennes det som kan beskrives som bevegelsenes reaksjonelle og tilpassende muligheter.

De konseptuelle utgangspunktene skaper performative og poetiske uttrykk som er med på å utfordre – og samtidig åpne opp for – prosjektenes grunnleggende verdier. I verket Flinch (2016), som var hennes eksamensprosjekt i MA koreografi ved Kunsthøyskolen i Oslo, utforskes blant annet kroppslige reaksjoner som følge av ulike begreper for kaos. Gjennom verket Only Forever (2018) drøftes definisjoner av grenser, skiller og sannheter gjennom å utfordre møtet mellom kropper, rom og publikum. Arbeidene hennes er vist både nasjonalt og internasjonalt.

Shahrzad Malekian er en interdisiplinær kunstner som arbeider med performance, film og skulptur med utdannelse i skulptur fra Kunstuniversitet i Teheran og en MA i kunst i offentlig rom fra Kunsthøyskolen i Oslo. Fascinasjonen for mellommenneskelige forhold, kropp, maktstrukturer, kjønnsrepresentasjon, samt endringer og overganger som oppstår mellom det private og offentlige, er ledende for hvordan hun arbeider med kunsten. Både Moshtaghi og Malekian er født og oppvokst i Teheran i Iran og bor og arbeider i Oslo.

Mellomrom
Det er spekteret av traumebaserte opplevelser som har lagt grunnlaget for prosjektet. Interessen knyttes til de faste, men udefinerte og uuttalte tendensene som ligger til traumene. Moshtaghi beskriver begrepene traumenarrativ og traumefortelling som hjernens automatiske håndtering og opplevelse av rystende hendelser. Traumet, stort eller lite; fyllesyke eller nær-døden-opplevelse, er som å vere i et slags mellomrom. Hun oversetter disse mellomrommene som å være i luften; å være mellom luft og underlag. Å sprette – to bounce – er starten på et hopp, en engasjert svikt i underkroppen og et dytt i fra underlaget. Slik forstår hun et traumenarrativ som et bouncing narrative.

Moshtaghi og Malekian var på jakt etter et gjennomsiktig materiale. Ideen om trampolinen meldte seg da Moshtaghi så naboene sine leke på en trampoline, og så potensialet i å kunne være under og oppå trampolineduken og samtidig observere trampolinen på avstand. Konseptet understreket mellomrommet i bevegelser og letthet knyttet til et objekt. Idéen om å bruke en kontainer som struktur ble en del av helheten da hun observerte en kontainerparkering på vei til Kolbotn Trampolinepark. Heller enn en underliggende tematisk symbolikk ble det praktiske som ligger til kontainerens struktur og bruksområde ledende i utformingen, forteller Moshtaghi. At installasjonen ser ut som en kontainer er også med på å understreke dens urbane plassering og spesifikke særtrekk som nettopp setter den i sammenheng med gate og bymiljø. En kontainer skal først og fremst være enkel å transportere, ler Moshtaghi.

Møtepunkt
Gata er alltid åpen for tolkning og et sted der man skal få samles rundt de varierte møtene og tolkningene. Gatekunst – kunst i offentlige rom – rommer alt fra det offentlig forvaltede til det opponerende; alt fra det planlagte til det helt tilfeldige. Performativet ligger til grunn for alle møter med kunst, og i offentligheten skriver det tilfeldige seg tydeligere inn i kunstopplevelsen. Dette, i tillegg til det uttrykksoverskridende, ligger ofte som premisser for både performancekunst og gatekunst

I Bouncing Narratives er derimot signaturen til Mostaghi og Malekian tydelig i et verk som fører og konsentrerer blikket til publikum både inne i og utenfor kontaineren. Himmelen blir innrammet. Trampolineduken gjør at danserne kan observeres fra froskeperspektiv da man som publikummer sitter under dem. Rommet i kontaineren er skapt som et sanselig rom hvor opplevelsen av sprettene skal bli observert, følt og hørt. Her kan man ligge, sitte og bli en del av totalopplevelsen av lyd, bevegelse og den sosiale konstellasjonen som oppstår i installasjonens kjerne. Tiden skal få stå stille mens man ser de to dansernes kropper som spretter og treffer underlaget i en stram struktur. Selv om verden er tydeligere tilstede på utsiden forklarer Moshtaghi at det i løpet av innstuderingsprossesen var flere forbipasserende som ble sittende og observere prøvene i lange strekk om gangen og som også opplevde stillstand i tid. Mellomrommet skal få oppstå på ny.

Format, lyd og bevegelse
Forståelsen for det musiske og trampolinens musikalske potensiale var med på å endre prosjektet gjennom samarbeidet med lyd- og performancekunstner Lykourgos Porfyris. Moshtaghi flirer når hun forteller at han hater dans og måtte overbevises. Etter å ha lest prosjektbeskrivelsen tok han ut ord, før de to skapte et fargekart og lagde en slags visuell lyddramaturgi sammen. Ut i fra dette ble det utviklet et partitur [score]. Porfyris ble med på prøver og observerte hvordan trampolinen kunne brukes som en tromme. Utgangspunktet for bevegelsesmaterialet ble skapt med en idé om å lage lyder – lyder som endrer seg blant annet når danserne står og rører seg på ulike steder på trampolinen.

Dansekunstnerne Trine Lise Moen og Gerd Kaisa Vorren har vært med på å skape bevegelsene og mønstrene i møtet med en trampolinelærer. Moshtaghi forklarer at de har unngått akrobatiske svev og tydelige hopp. Hele fotbladet er alltid i underlaget, og håndflaten skal aldri røre duken. Hun ønsker at de to skal fremstå som sterke og kostymet er med på å tydeliggjøre dette. De er som superhelter og vil unngå alt som kan oppfattes overtydelig eller dramatisk. Fremføringen er pragmatisk og stram og skal skape konsentrasjon og et slags ritualistisk struktur for publikum.


Kilder:
https://www.rozamoshtaghi.com/
https://www.shahrzadmalekian.com/
https://stuff.li/da/copenhagen/2018/10/24/roza-moshtaghi-flinch