Maskuliniteten er i krise.

Sitatet kommer fra én av 90-tallets store actionhelter, Bruce Willis, i rollen som John McClane i den aller første Die Hard-filmen. Lakonisk fremført, med et oppgitt halvsmil og et hevet øyebryn som understreker tåpeligheten i oppgaven.

McClane er på mange måter selveste 90-tallsmannen. Eller i alle fall én av de mest tydelige fremstillingene av hvordan en skikkelig mann skulle være i tiårene før millenniumsskiftet. Disse 80- og 90-talls alfahannene, portrettert i utallige Hollywood-filmer, var voldsglade og røffe i kantene. Alltid med en vittig replikk på lur. Bare så lenge de ikke trengte å snakke om følelser. Han måtte for all del ikke fremstå som feminin. Ha små føtter, for eksempel.

Den hypermaskuline mannen - sterk, aggressiv og seksuell - er ett av mange idealer som beskriver hva det vil si å være en mann. Det maskuline er en selvopplevd følelse like mye som hvilke trekk, oppførsel og verdier samfunnet krever og forventer av menn.

Danseforestillingen Enter Achilles av den australske koreografen Lloyd Newson tar også for seg maskulinitet, nærmere bestemt menn fra britisk arbeiderklasse. Vi møter dem på pub i Nord-England, i en klassisk mannlig setting med med øl og fotballprat. Men er det sånn at fotball er gøy bare fordi du er mann? Og hva om du heller trenger å snakke om problemene dine enn å brøle til en skjerm? Du kan se forestillingen på Dansens hus 27. og 28. mars. Les mer om forestillingen her.

Definisjonen av mannsrollen har endret seg over tid. I tillegg eksisterer det flere ulike tolkninger av mannlighet side om side, ofte i konflikt med hverandre. Derfor er det kanskje ikke så rart at forskere og eksperter med jevne mellomrom erklærer at mannen befinner seg i en pågående eksistensiell krise. Uten at man er helt enig i hvem denne rammer eller hvor lenge dette har pågått.

De siste tiårene har den tause, dominante mannen møtt på blant annet metroseksualitet og latte- og jordfedre. Vi har fått Jordan Peterson og hans uønskede stebarn incels som kjemper mot #scandidads og liberale. Inn i denne miksen kommer de maskuline kvinnene, de homofile kroppsbyggerne og alle de andre som bryter med de binære oppfatningene av kjønn og kjønnsroller. Forvirringen er komplett, men når ble det egentlig et problem? Er det 90-tallsheltenes skyld at noen menn tilsynelatende sliter med å finne seg til rette i sin egen skostørrelse, uansett hva den er? Eller skyldes dette våre forfedre og genene våre? La oss spole noen 100 000 år tilbake i tid.

Definisjonen av mannsrollen har endret seg over tid. I tillegg eksisterer det flere ulike tolkninger av mannlighet side om side, ofte i konflikt med hverandre. Derfor er det kanskje ikke så rart at forskere og eksperter med jevne mellomrom erklærer at mannen befinner seg i en pågående eksistensiell krise. Uten at man er helt enig i hvem denne rammer eller hvor lenge dette har pågått.

De siste tiårene har den tause, dominante mannen møtt på blant annet metroseksualitet og latte- og jordfedre. Vi har fått Jordan Peterson og hans uønskede stebarn incels som kjemper mot #scandidads og liberale. Inn i denne miksen kommer de maskuline kvinnene, de homofile kroppsbyggerne og alle de andre som bryter med de binære oppfatningene av kjønn og kjønnsroller. Forvirringen er komplett, men når ble det egentlig et problem? Er det 90-tallsheltenes skyld at noen menn tilsynelatende sliter med å finne seg til rette i sin egen skostørrelse, uansett hva den er? Eller skyldes dette våre forfedre og genene våre? La oss spole noen 100 000 år tilbake i tid.

Skal du se for deg steinaldermannen, dukker det raskt opp et mentalt bilde av en karikert Fred Flinstone-figur med store never, en klubbe og dårlige manerer. Han som slår dama i hodet før han sleper henne med seg inn i hulen etter håret. Det er dog langt fra sikkert at maskuliniteten for noen hundre tusen år siden var ensbetydende med en dominerende og aggressiv oppførsel mot det motsatte kjønn. Enkelte forskere slår også hull på myten om den blodtørstige jegeren av en steinaldermann. Kjøttet, som våre forfedre fikk tak i, kom ofte fra dyr som døde naturlig eller ble drept av andre rovdyr. Urmennesker kan derimot ha vært gode på å samarbeide om å skremme vekk rovdyrene etter at de nedla et bytte slik at de selv fikk tilgang til kjøttet.

Mesteparten av det vi ellers vet om våre forfedre har blitt avdekket ved å studere fossiler og beinrester fra fortidsmennesker. Noe av det forskerne har ønsket å tidfeste er når urmennesker begynte å se på seg selv som kvinner og menn og skille mellom ulike kjønnsroller. Én av metodene for å avsløre dette er å sammenlikne høyde og størrelse på hann- og hunnindivider. Dette størrelsesforholdet kan si svært mye om relasjonen mellom kjønnene og om samspillet ellers i flokken.

Er det slik at hanndyrene må konkurrere om hunnene, belønner også evolusjonen de fysisk overlegne individene. Dette forplanter seg gjennom generasjonene, noe som gjør at forskjellen i størrelsen mellom kjønnene øker ytterligere. Gorillaene, én av homo sapiens nærmeste nålevende slektninger, er et typisk eksempel på såkalt kjønnsdimorfisme. Her veier hunnene omtrent halvparten av hanndyrene. Det stemmer også overens med adferden, der en stor og dominerende hann kontrollerer en flokk med hunndyr og jager vekk andre konkurrenter.

Tar vi for oss mennesket anno 2020 er menn i snitt 15-20 prosent større i kroppen enn kvinnene. Førmennesket Lucy, som levde for 3,2 millioner siden, var derimot omkring 35 prosent mindre enn hanndyrene av den samme apemenneskearten Australopithecus afarensis. Hos Homo heidelbergensis, som levde for ca. 300 000 år siden, hadde hannene krympet i størrelse, slik at forskjellen mellom kvinner og menn var nokså lik den vi finner i dag. Dette skiftet indikerer en stor endring i dynamikken mellom kjønnene. Ved mer samarbeid i flokken og mer monogame relasjoner hadde heller ikke størrelsen lenger noen åpenbare fordeler.

Fra observasjoner av nålevende dyr vet vi blant annet at arter der hann og hunn er nokså like i størrelsen, har langt større sannsynlighet for at individene samarbeider og jobber i par. I slike konstellasjoner er det også mer vanlig at kjønnene deler på å oppdra og ta vare på avkommet. Nettopp evnen til å samarbeide og tenke abstrakt rundt blant annet det med kjønn kan være én av hovedgrunnene til at det var homo sapiens som til slutt karret seg til på toppen av næringskjeden.

Tar vi for oss mennesket anno 2020 er menn i snitt 15-20 prosent større i kroppen enn kvinnene. Førmennesket Lucy, som levde for 3,2 millioner siden, var derimot omkring 35 prosent mindre enn hanndyrene av den samme apemenneskearten Australopithecus afarensis. Hos Homo heidelbergensis, som levde for ca. 300 000 år siden, hadde hannene krympet i størrelse, slik at forskjellen mellom kvinner og menn var nokså lik den vi finner i dag. Dette skiftet indikerer en stor endring i dynamikken mellom kjønnene. Ved mer samarbeid i flokken og mer monogame relasjoner hadde heller ikke størrelsen lenger noen åpenbare fordeler.

Fra observasjoner av nålevende dyr vet vi blant annet at arter der hann og hunn er nokså like i størrelsen, har langt større sannsynlighet for at individene samarbeider og jobber i par. I slike konstellasjoner er det også mer vanlig at kjønnene deler på å oppdra og ta vare på avkommet. Nettopp evnen til å samarbeide og tenke abstrakt rundt blant annet det med kjønn kan være én av hovedgrunnene til at det var homo sapiens som til slutt karret seg til på toppen av næringskjeden. Mye tyder på at kjønnene var nokså likestilt fram til overgangen fra jeger- og sankersamfunn til jordbruk, ca. 10 000 år f.v.t. Fram til da levde mesteparten av jordas befolkning som nomader i mindre grupper som flyttet på seg på jakt etter mat. Selv om det var en kjønnsmessig fordeling av arbeidet, der menn vanligvis jaktet og kvinner hadde ansvar for å samle inn planter, var det likevel ikke gitt at det var menn som var ledere i nomadegruppene.

Framveksten av de mer kompliserte sosiale strukturene og ikke minst utbredelsen av verdensreligionene trekkes ofte frem som opphavet til de tydelige kjønnsrollene og -definisjonene som fremdeles preger vårt samfunn. En tydelig påvirkningskraft den dag i dag er den gresk-romerske kulturen som startet i antikkens Hellas omkring 800 f.v.t. og ble videreført av Romerriket 300-400 år inn i det forrige årtusenet.

Her dukket de rigide og verdibaserte definisjonene av maskulinitet opp. Ære, styrke og heltemot ble de definerende egenskapene for mannsrollen. Én av stormaktene på denne tiden, Sparta, var en militærstat. Den vanligste profesjonen blant menn her var å være soldat. Æresbegrepet sto så sterkt at en soldat som flyktet fra slagmarken i beste fall mistet borgerstatusen og i verste fall ble henrettet for sin feighet. Å tape ære ble i det hele tatt betraktet som så skamfullt at selvmord ble sett på som et hederlig alternativ for å gjøre opp.

Den greske forfatteren Homer står bak et verk som mange tolker som selve definisjonen på klassisk maskulinitet. Iliaden, skrevet 800 eller 900 år f.v.t., er full av dramatikk og tragedier, men også heltemot og seire. Hovedpersonen er den store greske krigeren og halvguden Akilles, som kjempet i Trojakrigen. Ingenting kunne stoppe ham på slagmarken, og Akilles ble selve symbolet på andrea - mot, og thymos - fyrrighet. Det var også disse to egenskapene som førte til hans tidlige død, i tillegg til en viss svak hæl, men det har på ingen måte hindret heltedyrkelsen. Aleksander den store skal ha hatt Akilles som sitt store forbilde.

Idealene og verdiene Akilles representerer har så dukket opp igjen gjennom historien helt fram til i dag. De anes i alt fra høyreekstreme grupperinger, som har adoptert mye av filosofien og symbolikken fra antikken, til det estetiske kroppsidealet som fremdeles dyrkes i mange homofile miljøer i vesten.

Fokuset på kropp og fysiske prestasjoner binder på mange måter vår tid og antikken sammen. Maskuliniteten i antikkens Hellas og Romerriket var knyttet tett opp til ytre fremtoning. Den maskuline kroppen skulle vises fram, dyrkes og gjerne kritiseres. Altså ikke så ulikt det vi finner på sosiale medier i dag. Den britiske journalisten Mark Simpson, som en gang i tiden oppfant begrepet metroseksuell, lanserte for noen år siden uttrykket spornoseksuell. Dette beskriver et mannsideal i selfiens og sosiale medienes tid der noen er spesielt opptatt av å få en kropp de kan vise fram, til beundring og begjær.

Det kroppslige idealet og ikke minst det nedarvede verdisettet fra antikken, med vekt på ære, kan være med på å forklare det tydelige paradokset i mannsrollen, som blant andre sosiologen og kjønnsforskeren Michael Kimmel beskriver. Mange menn sliter med å forene sine egne oppfatninger av hva det vil si å være et godt menneske med det å være en ekte eller skikkelig mann:

- Først ble de unge soldatene bedt om å beskrive hva det vil si å være en bra mann. Svarene handlet om å være et godt menneske med verdier som ære, plikt, offervilje, ansvar og det å stå opp for de svake i samfunnet. Når vi så ba dem om å beskrive hva det ville si å være en ekte mann, fikk vi derimot helt andre reaksjoner. Da skulle man være sterk og stoisk, aldri vise følelser eller smerte, bli rik og få seg et ligg. Skal de gjøre det som føles rett? Eller skal de oppføre seg slik de tror at det forventes av dem som menn? Akkurat denne dualiteten er veldig vanskelig for mange å håndtere.

Og hva er egentlig menns handlingsrom i 2020? Er det norske eller nordiske mannsidealet også i krise? I forbindelse med forestillingen Enter Achilles den 27. mars arrangeres det en påfølgende panelsamtale om maskulinitet. Menn fra ulike mannsmiljøer møtes for å snakke om menn, mannlighet og maskulinitetsnormer. Samtalen arrangeres i samarbeid med Reform - ressurssenter for menn. Les mer om arrangementet her.

Kilder: Jack Myers The Future of Men: Masculinity in the Twenty-First Century, Estalrrich A. og Rosas A. Journal of Human Evolution: Division of labor by sex and age in Neandertals: an approach through the study of activity-related dental wear, Michael Kimmel Manhood in America: A Cultural History og Angry White Men