Kunst for de minste?

De neste tre årene vil Dansens Hus presentere tre helt nye forestillinger for denne gruppen. Frem til slutten av 1990-tallet var profesjonell kunst for barn under tre år nærmest ikke-eksisterende i Norge. En erkjennelse av at også de minste har glede av – og rett til – å oppleve kvalitetskunst, har ført til at det i Norge har vokst frem et betydelig kunsttilbud for de aller yngste de siste tjue årene.

Mye av æren for dette har Leif Hernes, professor i drama ved Høgskolen i Oslo og Akershus og førstelektor Ellen Os ved samme institusjon. Os har spesialkompetanse på barn mellom 0 og 3 år, og Hernes har bakgrunn som danser, koreograf og førskolelærer.

Da Kulturrådet i 1998 lanserte det ett-årige prøveprosjektet «Klangfugl – kulturformidling med de minste» ble Os spurt om å være prosjektleder.

– Frem til da var det ingen tradisjon for kunstformidling for de yngste barna i Norge. Dette var noe helt nytt, og man hadde en forestilling om at kunst for så små barn måtte basere seg på barnas delaktighet, forteller Hernes.

Fem kunstnere innen dans, billedkunst, tradisjonskunst, musikk og teater ble plukket ut for å lage forestillinger for de yngste.

– Det gikk over all forventning, og det var en positiv overraskelse for alle at barna var engasjerte og interesserte. Prøveprosjektet var så vellykket at Kulturrådet fulgte opp med det tre-årige prosjektet «Klangfugl – kunst for de minste», forteller Os.

Intensjon og kommunikasjon
Det kom inn hele 80 søknader, og erfaringene fra prøveprosjektet førte til at det også ble satset på kunst hvor de yngste var publikum og ikke for enhver pris måtte delta selv.

– Klangfugl – kunst for de minste munnet ut i 17 prosjekter i et stort mangfold av kunstsjangre. Vi opplevde at de yngste barna klarte å forholde seg til de aller fleste kunstkonvensjonene, så lenge forestillingen kommuniserte med dem og det lå en tydelig intensjon bak. Barna har uansett sjanger stor sympati med den som står på scenen, og vi ble forbauset over hvor fokuserte de aller fleste var. Vi opplevde at det betydde mye at barna på forhånd var forberedt på hva som skulle skje, og at de ble tatt imot på en god måte i lokalet, sier Hernes.

– Vi gir jo barna det beste vi har i håp og tro om at det skal medføre noe godt for dem. Det handler om verdier, og kunst er en av de tingene vi ser på som viktig. Det er vanskelig å måle hva slags utbytte så små barn har av en kunstopplevelse, men vi vet blant annet at estetisk virksomhet i barnehager er en viktig del av innholdet også for små barn, sier Os.

Bygde kompetanse
Etter suksessen med Klangfugl-prosjektene var Hernes og Os involvert i det europeiske samarbeidsprosjektet Glitterbird – Art for the very young (2006-2009), hvor nærmere 80 kunstnere fra Italia, Frankrike, Ungarn, Danmark, Finland og Norge var med.

– Vi møttes minst en gang i året og diskuterte, delte erfaringer og forestillingsarbeid, og hadde forelesninger, diskusjoner og festivaler. Det var artig å se de ulike landenes kulturelle forestillinger om hva som passer for små barn. I Ungarn og Frankrike er man for eksempel opptatt av om kunsten kan være skadelig for de yngste, og har et tett samarbeid med psykologer, forteller Os.

Flere av «Glitterbird »-forestillingene lever fremdeles, ti år etter at prosjektet ble avsluttet.

– Det er helt avgjørende at det settes av midler og bygges et apparat for at slike forestillinger skal leve lenge. Publikum i aldergruppen 0-3 år skiftes jo ut ofte, og det kommer stadig nye til som vil ha glede av forestillingene, sier Hernes.

Hernes og Os har sammen med Ivar Selmer-Olsen samlet erfaringene fra Klangfugl-prosjektene og Glitterbird i boka Med kjærlighet til publikum (2010).

– I perioden 1998-2006 bygde vi mye kompetanse innenfor kunstformidling for små barn i Norge. I begynnelsen fikk vi ofte spørsmålet om hva som var vitsen med kunst for så små barn og om de i det hele tatt fikk noe ut av det. Det tok ikke lang tid før vi fikk bekreftet at små barn har stor glede av å møte kunst, og at de fint klarer å forholde seg selv til abstrakte kunstuttrykk, sier Os. 

Gledelig utvikling
Dansens Hus har helt siden opprettelsen i 2004 vært opptatt av å sette sammen et godt og variert programtilbud for barn mellom 0 og 3 år. Med 1.5 millioner kroner i støtte fra Sparebankstiftelsen skal det produseres tre splitter nye danseforestillinger for denne aldersgruppen i løpet av de neste tre årene. Leif Hernes og Ellen Os deltar begge som ressurspersoner i prosjektet, som har fått navnet Babydans.

– Prosjektet er spesielt fordi det finansieres med private midler, derfor kan det gi vide rammer for hva slags prosjekter som velges, sier Hernes.

– Ideen er at alle som er involvert i de tre forestillingene juryen velger deltar fra begynnelse til slutt, slik at vi skaper et miljø hvor man kan dra nytte av hverandre, tilføyer Os.

Alle profesjonelle dansekunstnere er invitert til å søke. Forestillingene skal vare i 20-30 minutter, og være lett turnébare i inn- og utland.

– Slike prosjekter er viktige fordi de bidrar til å skape et miljø for kunstformidling til de yngste. Barn har tradisjonelt hatt lav status som kunstpublikum, og den laveste statusen har de aller yngste hatt. Derfor er det gledelig å se at det nå finnes mange profesjonelle dansere og koreografer som ønsker å lage forestillinger for de yngste, sier Hernes.

Forholder seg til invitasjonen
Den gamle forestillingen om at det er umulig å få barn mellom 0 og 3 år til å sitte stille og følge oppmerksomt med på det som skjer på scenen er altså kraftig tilbakevist gjennom prosjektene som Hernes og Os har vært involvert i.

– Barna forholder seg til den invitasjonen de får: Blir de invitert til å delta gjør de det, hvis ikke sitter de fleste rolig og ser på og tråkker ikke over den imaginære scenekanten hvis de ikke blir invitert inn, sier Os.

Det er viktig at kunstnerne har et bevisst forhold til hvordan de skal reagere på barnas respons. Det verste man kan gjøre hvis et barn begynner å stille spørsmål eller på andre måter opptrer forstyrrende for resten av publikum er å overse det.

– Hvis man lar være å svare vil barnet bare fortsette. Jeg husker en forestilling hvor en liten jente spurte ”hva gjør de?” høyere og høyere, helt til hun fikk svar: De heller vann. Da var hun fornøyd, legger hun til.

Høy kvalitet
Små barn har lenge vært undervurdert som publikum, men har altså gode forutsetninger for å ta imot ulike former for kunstuttrykk.

- Barn er like forskjellige som voksne. De svarer på bevegelser og lyder – det handler om kommunikasjon. Bare tenk på en nyfødt baby, hvis du rekker ut tunga vil barnet svare ved å rekke ut sin tunge. Det er en ganske avansert form for kommunikasjon, og noe mer enn bare herming, sier Hernes.

FNs barnekonvensjon artikkel 31 slår fast at barn har rett til å delta i kunst og kulturliv.

– Det fine med prosjektene i regi av Kulturrådet er at profesjonelle kunstnere har fått muligheten til å skape kunst av høy kvalitet for de aller yngste. Det er uhyre viktig at barna får tilgang til profesjonell kunst laget for dem, og ikke bare ”snille” versjoner av forestillinger beregnet på større barn eller voksne, fastslår Hernes. – Det har skjedd enormt mye siden satsingen på kunst for de yngste startet i Norge i 1998. Nå gjelder det at vi tar godt vare på den kompetansen og miljøene som har vokst frem, og ikke minst sørger for at forestillingene får leve, sier Leif Hernes.