Kroppslig artikulering

Utgangspunktet for forestillingen er opplevelsen av tap og det å bli forlatt. De fire danserne Line Tørmoen, Ole Kristian Tangen, Anton Borgström og Jim De Block er i denne forestillingen fire søsken som interagerer i et lite rom de ikke kan forlate. De er tvunget til å forholde seg til hverandre og hver av dem søker etter sin plass i denne klaustrofobiske situasjonen. Forestillingen undersøker ulike rom; konkrete og fysiske rom, sosiale rom, indre rom. Hva definerer et rom, og hva skjer med rommet når grensene flyttes eller rives ned? Hvilke regler gjelder, og hvem, eller hva, definerer disse reglene? Who Told You This Room Exists? er i et mindre format enn kompaniets foregående forestillinger, Johannessen har uttalt at hun ønsket en mindre flate denne gangen, og dessuten et mørkt interiør etter å ha jobbet mye i hvite rom de siste årene. Chrisander Brun står for lysdesignet og den elektroniske musikken er av den finske komponisten Mika Vainio. Johannessen er spesielt interessert i hvordan han tar i bruk høye og lave frekvenser i dette musikkverket. De to neste forestillingene i trilogien har begrepsparene forfall/begjær og katastrofe/tragedie som utgangspunkt.

Ina Christel Johannessen er utdannet koreograf fra Statens Balletthøgskole, nå Kunsthøgskolen i Oslo. Hun startet Scirocco Dansekompani sammen med Un-Magritt Nordseth i 1987, mens Zero Visibility Corp. ble grunnlagt i 1997. Johannessen har skapt tyve forestillinger med kompaniet, det internasjonale gjennombruddet kom i 2003 med forestillingen …it´s only a rehearsal. Sentrale dansere i kompaniet opp igjennom er blant annet Cecilie Lindeman Steen, Antero Hein, Dimitri Jourde, Sudesh Adhana, Pia Elton Hammer, Kristina Søetorp og aktuelle Ole Kristian Tangen og Line Tørmoen.

Johannessen er en ettertraktet koreograf både nasjonalt og internasjonalt, med bestillingsverk for blant annet Den Norske Opera og Ballett, Kungliga Baletten, Stockholm Stadsteater, Nationaltheatret, Helsinki City Dance Company, Les Ballets de Monte Carlo, CCDC Hong Kong, Cullbergballetten og GöteborgsOperans Danskompani. Hun har gjennom mange år samarbeidet nært med Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, og har skapt hele fjorten helaftens forestillinger for dem, i perioden 1996-2000 var hun også huskoreograf for kompaniet. I 2008 mottok hun Kritikerprisen for dans for forestillingen Ambra, som hun koreograferte for Carte Blanche og Iceland Dance Company. Siden 2009 har Zero Visibility Corp. mottatt basisfinansiering fra Kulturrådet og kompaniet driver omfattende internasjonal turnevirksomhet. Våren 2018 har de turnert til Svalbard, Stockholm, Beograd, Brugge, Montreal, Trondheim og Wolfsburg. I 2019 har Johannessen premiere på Den Norske Opera og Ballett med Vårofferet av Stravinskij, og med Australian Dance Theatre og prosjektet NORTH/SOUTH, en dobbelbill med koreografen Garry Stewart.

Forestillingen Who Told You This Room Exists? omtales som et kammerspill, et begrep hentet fra teater om et stykke med få roller som foregår på en mindre, intim scene. Arbeidet til koreograf Ina Christel Johannessen kan også omtales som danseteater. Som sjanger refererer danseteater til en forestillingsform som kombinerer dans, tale, sang, konvensjonelt teater og bruken av rekvisitter, scenografi og kostymer for å inngå i en større helhet. Selv om teatrale og narrative virkemidler taes i bruk er det som regel ikke et narrativ man som publikum følger i tradisjonell forstand, i stedet blir man presentert for ulike situasjoner som avdekker menneskelige konflikter. Publikum blir oppfordret til å følge en tankerekke eller reflektere rundt hva formen uttrykker, og det har blitt beskrevet som en ny tvist på en gammel form, nemlig Tysk Ekspresjonisme. Termen danseteater ble også først tatt i bruk av medlemmer av den tyske ekspressive dansebevegelsen, såkalt «Ausdruckstanz», på begynnelsen av 1900-tallet. De ville distansere seg fra den klassiske balletten, der de i motsetning til denne refererte direkte til virkeligheten i sine arbeid. Danseteoretikeren Rudolf von Laban ledet denne bevegelsen og det er igjen hans student Kurt Jooss som blir sett på som grunnleggeren av danseteater, eller tanztheater. Den anerkjente tyske koreografen Pina Bausch var i sin tid student av Jooss og med sitt kompani Tanztheater Wupperthal gjorde hun danseteateret verdenskjent. Ina Christel Johannessen har selv uttalt at Pina Bausch er en av de største inspirasjonskildene hennes.

En av Pina Bausch sine mest berømte forestillinger er den melankolske Cafè Müller fra 1985, der danserne snubler rundt på scenen og kræsjer inn i bord og stoler, de fleste av dem utøvde denne forestillingen med øynene lukket. Et gjennomgående tema i arbeidet hennes var menneskelige relasjoner, og da spesielt mellom kvinner og menn. Hun tok i bruk en unik metode når hun jobbet emosjonelt med utøverne sine, en kombinasjon av improvisasjon og utøvernes egne minner. Hun spurte dem spørsmål om alt fra barndommen og forholdet til foreldrene til fysiske skader, ting de mislikte og drømmer. Fra disse svarene utviklet de gester, setninger, dialoger og små scener, danserne stod selv fritt til å velge selv når de ville uttrykke seg verbalt eller fysisk med bevegelser. Alle disse fragmentene utviklet av utøverne, som i utgangspunktet ikke hadde noe med hverandre å gjøre, tok Bausch så for seg og satte sammen. Hun har uttalt at til syvende og sist så er det komposisjon, sammensetningen av elementer, arbeidet hennes dreier seg om.

Ina Christel Johannessens arbeid karakteriseres av et høyt energinivå og mye kraft i det fysiske bevegelsesmaterialet kombinert med poetiske og ofte teatrale elementer. Hun engasjerer seg sterkt i utformingen av de visuelle elementene som lys og scenografi, som spiller avgjørende roller i hennes arbeid som helhet. Musikken er som regel elektroniske musikkverk fra internasjonale komponister, ofte nyskrevne eller omskrevne verk. For koreografen selv har semiotikk, altså tegnlære, som en fortolkningsmodell vært viktig; hvordan ulike symboler, farger, lys og koder til sammen skaper forskjellige nivåer og lag som åpner opp for ulike lesninger av forestillingene. Det sentrale for henne er likevel dansernes artikulering av det menneskelige, og hun utforsker i sine forestillinger både fysiske og mellommenneskelige grenser og overskridelsen av disse. Hun er opptatt av hvordan kroppen forteller, hvordan tanker og tvil strømmer gjennom kroppen som fysiske erfaringer, og hvordan vi intuitivt leser hverandre, og belyser eller skjuler aspekter gjennom kroppen. Johannessen skaper bevegelsesmateriale i nær dialog med et knippe faste dansere. Dette er en intim prosess hvor tillit mellom danser og koreograf er avgjørende. De undersøker og tester ut materialet fysisk til alt er utprøvd, da Johannessen opplever at det kun er slik det kunstneriske kan forløses. For henne er selve undersøkelsen og håndverket viktig, og ikke bare konseptet. Hun ønsker å bidra til å bevare den dansespesifikke, artikulerte delen av dansekunsten.

Kilder:

http://www.zerovisibility.no
https://www.danseinfo.no/10-sp...
https://prelectur.stanford.edu...
http://www.pina-bausch.de/en
Ina Christel Johannessen: «Koreografisk overblikk», Dans-magasinet, høst 2018, Dansens Hus