Hvordan vil du selv kort beskrive ditt kunstneriske prosjekt som koreograf?
I forløsningen av det kunstneriske prosjektet er undersøkelsen og håndverket avgjørende, ikke bare konseptet. Vi prøver og undersøker og tester til alt er utprøvd og kontrollert, for bare slik kan det kunstneriske forløses, slik jeg opplever det. Det har blitt stadig mer klart for meg at jeg er veldig opptatt av hvordan kroppen forteller, hvordan tanker og tvil strømmer gjennom kroppen som fysiske erfaringer, og hvordan vi intuitivt leser hverandre, belyser eller skjuler aspekter gjennom kroppen. Dansernes artikulering av det menneskelige gjennom det danseriske på scenen er det sentrale for meg. Menneskekroppen som en del av miljøet rundt oss, og hvordan vi ødelegger naturen, påvirker meg stadig mer og er veldig skremmende. Jeg må ha tro på at jeg kan si noe vesentlig gjennom å lage forestillinger.

Hvilke inspirasjonskilder som har hatt spesielt stor påvirkning på arbeidet ditt?
Inspirasjon handler for meg mer om å bli influert av noe som setter i gang tanker som igjen kan føre til noe helt annet, uten at man kan se det i verket. Andre enn meg vil kunne si bedre hva jeg er influert av, men jeg har alltid sagt at det er noen filmskapere som har vært grunnleggende for meg, som Tarkovsky og Wong Kar-wai, og selvfølgelig Pina Bausch. På 1990-tallet fantes det flere større canadisk-franske kompanier som ikke finnes i dag, som kanskje influerte meg med et sterkt ekspressivt fysisk og massivt visuelt uttrykk, som for eksempel La La La Human Steps og Carbon 14. Generelt opplever jeg at jeg blir mer generøs og åpen desto eldre jeg blir og setter pris på scenekunst som ikke nødvendigvis er i tråd med mine personlige preferanser. Semiotikken som fortolkningsmodell er også vesentlig for meg. Dette handler om hvordan ulike symboler, farger, lys og koder tilsammen skaper forskjellige nivåer og lag som treffer ulikt i lesningen av verket.

Hva er den grunnleggende motivasjonen for arbeidet ditt?
Jeg må tro på at det jeg gjør er viktig og at det er derfor jeg blir valgt til å gjøre verk for store kompanier. Jeg vil også gjerne bidra til å bevare den dansespesifikke, artikulerte delen av dansekunsten. I dag er det mange som jobber bort ifra artikulasjonen, men jeg har tro på at det finnes en koreograf bak forestillingen som ser alle aspekter, uten at det betyr at jeg setter meg selv øverst i hierarkiet. I zero visibility corp. jobber vi som et kollektiv, men det er nødvendig med noen som ser det hele utenifra.
Det er fantastisk og veldig tilfredsstillende å kunne spille ved scener i den størrelsesordenen internasjonalt som vi har gjort den siste tiden, med format til vår type forestillinger. Når et tusentalls tilskuere i Montreal spretter opp i stående applaus, er det verdt alt det beinharde arbeidet vi legger ned. Det er veldig gøy å få oppleve hvordan kompaniets høye nivå som vi har utviklet sammen over tid får innpass på de rette stedene internasjonalt.

Hvordan vil du beskrive den nye forestillingen og hvordan plasserer den seg innenfor ditt kunstneriske prosjekt?
Who Told You This Room Exists? er en forestilling i et mindre format enn de foregående. Jeg ønsket en mindre flate denne gangen, og et mørkt interiør, etter å ha jobbet en stund med mange hvite rom. Jeg ville jobbe med fire dansere som må forholde seg til hverandre konstant og ikke kan forlate rommet. Jeg har aldri jobbet med en blackbox og sidelys, det har aldri vært kroppen som står ut alene, men i dette verket er det de svarte flatene i rommet som skal utforskes. Hvordan skape nyanser av svarthet som muligheter for kroppens usynlighet og forsvinning, samtidig som at den svarte flaten er en synlig kontrast til hudens lyse overflate? Jeg skal jobbe med musikk av den finske komponisten Mika Vainio, og blant annet undersøke hans eksperimentelle elektroniske musikk i relasjon til hvordan han bruker høye og lave frekvenser. Videreutviklingen av bruken av nyere musikk og spesielt den elektroniske musikken er sentralt i mitt arbeid.

Hva er karakteristisk for din generasjon koreografer?
Vi representerer den første generasjonen dansekunstnere som ble utdannet ved Kunsthøgskolen, Statens Balletthøgskole, med mange sterke profiler. Men vi var også den første nye generasjonen som begynte å jobbe da Black Box Teater ble etablert i 1985 med to scener for moderne scenekunst. Jeg tror det har påvirket oss i stor grad. Jeg opplever at jeg har vært med og bidratt til at ballen virkelig begynte å rulle i norsk dansekunst. Jeg tror også at den kulturpolitiske kampen har formet oss enormt. Vi har måttet kjempe for å overleve økonomisk og har hele tiden eksistert på kanten. Derfor har det vært avgjørende med en fandenivoldsk energi for å overleve. Vi har jobbet frem bedre ordninger og økonomiske muligheter for de som er unge scenekunstnere i dag, men til gjengjeld er de flere som må dele på godene.