Glamour, suksess og stjernestatus i spill

Kalokagathia spiller på den gammelgreske ideen om sammenhengen mellom et skjønt ytre og et godt indre - et ideal som i antikkens Hellas var et vedtatt sannhet, et uttalt mål. I dag vet vi tilsynelatende bedre, at skjønnheten kommer innenfra - og ut - heller enn utenfra og inn, men hva med når alt vi vil er å skinne, ta på oss en uangripelig rolle, bli idealet vi drømmer om? Som et speil, som en sol, en stjerne? Og kan det glamorøse være en god kraft - selv når den hever seg over andre og vil være ‘on top’?

Glamour.
Begrepet er like elusivt som slående, tvetydig og fascinerende, med en lovnad hele tiden ute av rekkevidde. Den lar oss leve for øyeblikket, uten tanke på fortid eller fremtid - en moderne tilstand som kapitaliserer på en idé om frihet. En iboende mulighet. Men hvor fritt er det glamorøse når vi stadig vil ‘spille’ og etterligne etablerte metaforer for suksess - idoler, idealer og status? En posisjon av kroppsliggjort overlegenhet, lifestyle of the rich and famous? Stjerneglansen i det glamorøse er sterk, den frister og blender til og med stjernene selv, i en stadig oppdatert mal for hvordan en fører seg, om det er på den røde løperen eller en prisutdeling, på catwalken eller scenen. Rampelyset skaper kropper og identiteter, men også et eget kroppsspråk, et fysisk vokabular for dem i lyset og i fokus. Hvordan spilles denne dialogen ut, mellom de som ser og de som blir sett?

Scenen, runwayen, podiet og pidestallen er alle rituelle sfærer utenfor tid og rom, med kraft til å transformere, og som kun holdes til ansvar for sin egen logikk, et safe space for utfordring av identitet. I rampelyset kan et nytt jeg få stå frem, en skapning som lever av og for skjønnheten, applausen, adrenalinet, kicket, og som kan være tydelig skilt fra personen på utsiden (eller innsiden). Mye av appellen i glamour ligger også i balansen mellom det respektable og ikke-aksepterte, en knivsegg av mye og for mye, chic og camp, sofistikasjon og parodi. Med røtter i underverdenen, i det sosiale livet i storbyene blant fornemme menn og deres kurtisaner rundt 1800-tallets begynnelse, lever den - som seksualiteten - i rom utenfor samfunnets ordinære rangorden, et spill med illusjoner og mystikk der du selv kan gripe hovedrollen.

For er det ikke denne drømmen vi alle bærer på? At noe vidunderlig skal skje? Og at vi kanskje kan lokke det frem, mane det frem, la det gå troll i ord - og kroppsspråk? Det er i relieff av denne doble selvskapingen at mote er så potent - en fabulous rustning for indre og ytre styrke, paret med gruppeidentifiseringen idolet tilbyr; suksesskroppene er bevegelse, dans, et sett strategier som med et håndslag, et trylleslag skisserer en silhuett av overskudd, overflod, sass, kunnen, en væren og en posisjon.

Mote og (dårlig) moral.
Men er den god? Da etablerte religiøse, politiske og økonomiske strukturer ble ødelagt på 1900-tallet oppsto et vakuum, skriver Rebecca Arnold i boken Fashion, Desire and Anxiety. Med oppløsningen av den gamle verdensorden, ofte med en kristen eller religiøs moral, ble mote et potent og moderne medium. Den fristet og forførte med lovnad om ‘det nye’, mens friheten som bor i skiftende identiteter ga rom for et fragmentert moral-begrep, speilet i et nytt kulturelt mangfold og drevet av sosial usikkerhet. Mote kunne være et brudd med monotonien i det ‘virkelige’ livet, med utveksling og appropriering av ideer som visket ut skillelinjer. Den forteller oss at noe nytt kan introduseres og være et gode i seg selv - i kraft av å være nytt. Men hva skjer når en oppdager at de større samfunnsstrukturene ikke følger samme logikk?

Flere og flere søkte kompensasjon i det spektakulære, når ingen konkrete midler for mobilitet synes tilgjengelig, skriver Arnold. Fra 50-tallet kan en se ‘dramatiske teknikker for å søke anerkjennelse - ekstravagante opptredener i mangel på vanlige midler ute av rekkevidde’, og ‘at dette syntes universelt blant grupper utenfor de etablerte normative tilværelsene’.

Higen etter å skape en visuell simulering av status gjennom å kle seg og gjennom klær ble et definerende trekk i moten, med et slags toppunkt på 80-tallet, med motevisningen som den teatralske ekstravagansen som kombinerte musikk, lys og den nye kategorien stjerne - supermodellen. Karakterisert i stor grad gjennom kroppsspråket - en catwalk, en katts kryssende ben, en koreografi som fordrer gangen som kunstform, hoftene frem, skuldrene bak, avslappet, brystet spent, blikket fast, raskt, kan deres fremste trekk kopieres, blir en strategi, en måte å være på i verden. Moten lot alle ta del i fantasiene spunnet i moderniteten - og ble en idé manifestert i et sett egenskaper vi kan tre inn og ut av, uansett tilgang på de fysiske attributtene eller klærne den skal selge.

Anne Karine Thorbjørnsens skreddersydde power-antrekk med stramme linjer, voluminøs og skin-tight, med hansker og hæler, er levende symboler på sofistikasjon - etablerte standarder for stil, smak og status - og en oppskrift til hvordan skaffe seg det, i alle fall på overflaten. Plaggene gir ett sett egenskaper, kroppsspråket og bevegelsene et annet. Men de henger også sammen; som i Thorbjørnens klassiske strek iscenesatt, som i Irving Penns eller Richard Avedons fotografier - posering, kropp og antrekk i symbiose stiliserer og fryser uttrykket i en skulpturell tradisjon.

Kalagolathias ideal er i dag mangefasettert og moderne, med en sammensmelting av idol og fan, idé og ideal, rolle og selv, frontstage og backstage. ’Ekte’ glamour som spilt ut på scenen forteller oss at det er et er noe vi kan ligne, mime, herme, men aldri leve, for stjernene går selv av, tar av seg sminken - trer inn og ut av rollen. Sasha Fierce er kanskje blitt en del av Beyoncé, men det var Sasha som skapte Bey i sitt bilde, i sin tid.

Ida Eritsland er moteviter, skribent og driver podkasten og nyhetsbrevet Om Stil. Hun foreleser ved Klær og Kostyme på Khio og skriver kultur- og moteteori for diverse publikasjoner.