Juni 2015. Norsklærer Gunnar Thorbjørnsen er på vei til avslutningsseremonien for tredjeklassingene ved Thora Storm videregående skole i Trondheim.  Den skal avholdes i Frimurerlosjen, og i parken utenfor ser han en skikkelse som sitter under et tre. En mann i mørk dress – ikke spesielt oppsiktsvekkende antrukket.  
En mann som bare tar seg fem minutter med sneipen. En mann som kunne vært hvilken som helst trondhjemmer. 
Men dette er ikke hvem som helst. Dette er Jo Strømgren. Verdenskjent danser, koreograf, regissør og dramaturg.  

Ettertraktet 
En mann som har satt opp over hundre forestillinger i over seksti land. En mann som til enhver tid har så mange prosjekter på gang at han selv kan bli litt usikker på hva folk sikter til når de gratulerer ham med premièren.  

Jo – en ettertraktet mann. Og her sitter han da. Tilsynelatende høyst ordinær. 

Jo skal inn i Frimurerlosjen han også, og være hovedtaler for avgangselevene ved skolen han selv gikk ut fra i 1990 – da den het Adolf Øiens skole.  
Han skal snakke til ungdommen om å følge drømmen sin. At man må tørre å satse, selv om det kan virke skummelt. Han skal fortelle dem at han er beviset på at det kan gå bra. 
Men hans suksess og alle årene på scenen har ikke spart Jo fra å faktisk være litt nervøs der han sitter. Han er som alle oss andre, forteller Thorbjørnsen. 
– Selv om han er oppe i himmelen, så er han nedpå jorda. Han er ualminnelig og helt alminnelig. 

Rugger og tygger tyggis 
Det er en kjensgjerning at den beste måten å bli kjent med et menneske nødvendigvis ikke er gjennom dem selv.  Sett gjennom øynene til de som kjenner en person får man nemlig fort et mye mer nyansert bilde.  
Derfor skriver jeg dette portrettet av Jo Strømgren uten å snakke med mannen. Jeg snakker heller med menneskene rundt. Norsklærer Thorbjørnsen er en av de jeg slår av en prat med. Thorbjørnsen underviste Jo da han gikk siste året på videregående, og han forteller at Jo skilte seg ut på ett felt: 

– Han skrev så spesielle stiler. Ingen andre elever jeg har hatt har skrevet stiler som ham. De var kreative og gode, men samtidig de mest utfordrende stilene for meg å sette karakter på – for de var så sjangeroverskridende, forteller Thorbjørnsen. 
– Han skrev med en litt undrende, barnlig og lett absurd tilnærming til verden. I ettertankens bleke lys kan jeg se at han allerede der viste trekk som jeg siden har sett i koreografiene hans. 

Nysgjerrig på mer dans? Se høstens program på Dansens Hus 
 

Utømmelig 
Det Thorbjørnsen henviser til er det som kan sies å ha blitt Jos varemerke i løpet av årene.  
Han er kjent for å lage smått surrealistiske verdener på scenen, hvor han har en humoristisk vri på alt fra fotball (i A Dance Tribute to the Art of Football) til eksistensiell tvil (i There).  

Han er ikke redd for verken å være politisk ukorrekt eller å følge sin egen sti, han lar ofte språket overskride kulturelle grenser i kaudervelsk form, og i et superkreativt univers krysser han kunstformer i sin utforskning av menneskeligheten. 

– Han har alltid en million crazy historier innabords – han er utømmelig. Det er veldig besnærende å være en del av, sier Guri Glans.  

Hun har jobbet med Jo siden 2005 som både produsent og skuespiller. 

Menneskelig 
Hun beskriver Jo som en mann med et sterkt scenisk instinkt, og tror at det er mye av grunnen til at arbeidet hans treffer hos publikum. 

– Han kjenner det fysisk inni seg når det funker. Og noen ganger er han nesten på grensen til autistisk. Han sitter og rugger og tygger tyggis – da vet vi at det foregår spennende ting oppi knollen hans, ler hun. 

Glans peker også på det menneskelige som en viktig faktor til at Jos arbeider er så populære.  
Hun kan vise til hans siste première med Jo Strømgren Kompani, Coco Chanel (i samarbeid med Ulrike Quade Company), som nylig vant den nederlandske Wijk Jury-prisen.  

Her har mennesker som aldri har sett teater før stemt fram forestillingen som sin favoritt blant en hel sesong ved Amsterdam-teatrene Bellevue Theater og Stadsschouwburg. 

– Alt fra unge studenter til eldre flyktningkvinner falt for den. Og det er symptomatisk for det Jo forsøker å skape – noe som snakker til alle. 

Trampeklapp 
Jos sceniske og kreative talent begynte å vise seg i tidlig alder – lenge før de allerede nevnte skolestilenes tid.  

Pappa Strømgren, Tor, kan fortelle at han allerede som guttunge gikk dypt inn i og utforsket roller. 

– I en periode som barn drev han med maling. Da tok han på seg en stor hatt og var malekunstner, sier han, og forteller videre at denne evnen til innlevelse også ble populær da han drev med revy på ungdomsskolen. 

– Han hadde veldig scenetekke og ble møtt av trampeklapp da han kom inn på scenen. 

Scenetekket til tross, planen til Jo var å bli sivilingeniør, men da han var 17 år klarte han å overtale faren til å betale for dansekurs i Trondheim.  
Det gikk som det måtte gå, og Jo droppet etter hvert ingeniørstudiene til fordel for Balletthøgskolen. 
Når jeg snakker med storebror Trond Strømgren, innrømmer han at det har vært noe overraskende hva lillebroren etter hvert skulle komme til å bli. 

– Jeg husker ham som en smilende og søt gutt med lyst, krøllete hår. Som litt eldre var han en fyr med usedvanlige sosiale evner, som ofte inviterte venner til kakelag. Han var riktignok også en ablegøyemaker, men ingen kunne ha forutsett de evnene han har nå, ler han. 
– Det var først da jeg så Schizo Stories – en av hans tidlige produksjoner – at jeg tenkte: ‹‹Jøss – han har virkelig noe å melde.›› Likevel er det sprøtt for meg at han er blitt så stor innenfor scenekunsten. Jeg kjenner han bare som broren min. Vi er sammen på hytta om sommeren – vi snekrer, tenner bål og bygger murer. Og han hakker i potetåkeren sin. 

 
Arbeidskar 
Akkurat denne potetåkeren på hytta skal bli et tilbakevendende tema gjennom de fleste av samtalene jeg har med folkene som kjenner Jo. 

De forteller at tiden på hytta holder han hellig – her er han hver juli, den eneste perioden i året hvor han har fri.  
Det fysiske arbeidet ute i naturen blir hans utløp etter et arbeidsår som ‹‹vanlige dødelige›› hadde dødd av. 

– Jo er en arbeidskar, og når vi er på hytta på fjellet så dyrker han poteter og rabarbra, og han flytter på kampesteiner. Det blir en form for meditasjon – det er sånn han kobler av, sier Jos kone, skuespiller Anna Dworak. 

Hun forteller også at det ikke bare er på hytta han setter pris på det fysiske arbeidet. I hjemmet deres i Oslo snekrer han møbler og interiør, han maler og han syr, og han har laget barnas rom til små eventyrlandsbyer.  

Og rett som det er kan han sitte oppe om natta og lage superkomplekse små scenemodeller – noe han elsker å gjøre. 

Det er ikke uten grunn at de som jobber med ham kaller han for en tusenkunstner, hvis evner strekker seg langt utover det å bare tenke fram forestillinger.  

Han er ofte direkte involvert i alt som lages – fra bevegelsene som utarbeides, til scenografien som bygges, til lyset som settes, til musikken som spilles. 

 

Enkeltmannsforetak 
Ifølge teatersjef ved Trøndelag Teater, Kristian Seltun, er Jo i så måte en drøm å jobbe med. 

– Han er som et enkeltmannsforetak som lander her og fikser alt selv, humrer han. 

Dette går nødvendigvis ikke alltid knirkefritt, og bratsjist, komponist og Jos bestekompis Bergmund Skaslien – som blant annet har gjort forestillingene Maskuline Mysterier og 10 år etter med Jo – innrømmer at han innimellom har tatt det litt tungt når Jo har vært kompromissløs og kuttet en del av musikken hans. 

– Han kan være ganske tøff på hva han mener funker og ikke funker, og da kan han si hardt ifra, sier Skaslien. 

– Men han tåler heldigvis å få tilbake med samme mynt. Og selv om jeg har blitt irritert, så er han likevel veldig artig å diskutere kunst med – for han er så kunnskapsrik, orientert og full av teft. Han er uforutsigbar og utrolig flink til å kombinere forskjellige kunstformer i sin skapervirksomhet. Det blikket han har, det har jeg lært mye av. 

Forlenger livet 
Skaslien understreker også at det er mye humor rundt Jo – i både arbeidet og privat.  

Og humor er noe annet som til stadighet dukker opp i mine samtaler med menneskene som kjenner Jo. Visstnok er karen fryktelig morsom. 
Dworak sier at det blant annet var humoren til denne langstrakte karen med litt stor nese som gjorde at hun ble fascinert og omsider falt for ham.  
Hun forteller at hun stadig vekk tenker at Jo har gitt henne en del ekstra år. 

– For du vet, en god latter forlenger livet, sier hun, og fastslår videre at noe som særpreger Jo er at han er konstant nysgjerrig og aldri slutter å tilegne seg ny kunnskap.  

Derfor kan han plutselig, som Glans forteller, overraske folk med å snakke albansk, med å kunne navn på hovedsteder til land man ikke ante fantes, eller med å spille Bach på piano.  

Og derfor blir han og arbeidet hans sjelden kjedelig. Dworak forteller: 

– Han har et åpent og fordomsfritt sinn og kommer i kontakt med så mye interessant. Han gir folk og ting en sjanse, og han er helt fri fra det som er hipt og trendy til enhver tid. Han gjør det han selv føler er nødvendig og som han er nysgjerrig på. 

Flere av de jeg snakker med sier at de er fascinert og imponert over Jos store kapasitet – som utover å inkludere enorme mengder både arbeid og kunnskap, også inkluderer det å ha omsorg for de menneskene som er rundt ham. 

– Det jeg alltid har beundret med ham er at uansett hvor mange ting han har på gang – når han kommer inn døra hjemme, så er han veldig til stede. For både meg og sine to barn, forteller Dworak. 

Buksa spjæret, kneet røyk 
Også Glans er inne på Jos evne til tilstedeværelse, og hun sier at når Jo først retter sitt fokus på deg, så føler man seg hundre prosent sett. 

Hun innrømmer at hun mange ganger har lurt på hvordan en hjerne som Jos egentlig fungerer.  

Det hun ser får Jo til å gå rundt, foruten potetdyrkingen, er hyppige blunder og røyken – som han kaller sin muse. 

Pappa Strømgren sier at han pleier å erte Jo litt for denne røykingen. 

– Men da svarer han bare med å si at hvis han ikke røyker så klarer han ikke å være kreativ, ler han. 

Så Jo fortsetter å røyke, sånn at han kan forsyne verden med sin kreativitet – gjennom hans eget Jo Strømgren Kompani, hans virke som huskoreograf i Den Norske Opera & Ballett, eller gjennom hans utallige oppdrag ved andre scenehus i både inn- og utland. 

Men noe man kan få inntrykk av at verden gjerne ønsker mer av, er Jo selv på scenen.  

Både Seltun, Skaslien og Glans beskriver Jo som en enorm skikkelse når han er i aksjon, med et særegent og gøyalt uttrykk. 

Han danser riktignok i sin siste film, Closed, som nylig hadde première på NRK, men utover det har han ikke stått på scenen siden 2013 – da han gjorde Grensen på Dansens Hus.  

Da spjæret Fretex-buksa han hadde på seg i skrittet, og fordi han hadde kastet undertøyet tidligere i forestillingen, måtte Jo manøvrere for at hans edlere deler ikke skulle falle ut.  
Kneet røyk og dett var dett. 

– Men nå har kompaniet 20-årsjubileum til neste år, så vi får se om vi ikke får han til å riste litt av seg på scenen da, avslutter Glans.