Janne-Camilla Lyster er både danser, koreograf og forfatter, og utgangspunktet for Skjønnhet I-X er et koreografisk partitur bestående av ti dikt skrevet av Lyster. Hver enkelt av danserne, samt pianisten gjør danseriske og musikalske lesninger av partituret, og etablerer gjennom sin praksis et sensorisk forhold til teksten. Tid og lys, bevegelse og lyd veves sammen i en syklus hvor enkelhet, fortrolighet og forgjengelighet danner mønstre og teksturer – med en presisjon som åpner for det man ikke kan forestille seg. Verkets ti deler er Transparens A, Transparens B, Sirkel, Ett hundre feiltrinn, Kjærlighet, Asymmetrier, How to speak to the air, Blomster, Hemmelig hest og Tid. I forbindelse med forestillingen vil også partituret stilles ut i foajeen, og gis også ut i bokform mot slutten av Janne-Camillas stipendiatprosjekt.

Prosjektet er inspirert av den såkalte New York-skolen som vokste frem på 1940- og 50-tallet, en gruppe bestående først og fremst av billedkunstnere, men også komponister, musikere, performancekunstnere, koreografer og dansere. De bidro til utvidelse av det tradisjonelle kunstbegrepet gjennom å finne nye måter å samarbeide og skape verk på – med den anerkjente komponisten John Cage som en slags ”manager” for gruppen. Betegnelsen dekker ikke over en samlet stil, men inkluderer flere forskjellige retninger, dog først og fremst abstrakt ekspresjonisme, av malere kan Jackson Pollock, Willem de Kooning, Jasper Johns og Robert Rauschenberg nevnes. Gruppa var inspirert av surrealisme og samtidige avantgarde kunstbevegelser og eksperimenterte med metoder for å utvide notasjonssystemer samt formidling mellom komponist og musiker eller koreograf og danser, gjennom det vi i dag kjenner til som open scores. Disse kjennetegnes av bruken av grafiske symboler, tekstinstruksjoner og nummer og ga utøveren større handlingsrom og innflytelse over verket da det ikke lenger bare fantes en, men snarere et uendelig antall mulige tolkninger av partituret.

Lyster oppgir også den amerikanske koreografen Deborah Hay som en viktig inspirasjonskilde, Hay var blant annet et sentralt medlem i Judson Dance Theatre som var virksomme i New York fra 1962-64, og regnes som grunnleggerne av den postmoderne dansen. Hay er fortsatt aktiv den dag i dag og har opp gjennom årene utviklet sin helt egne måte å skrive scores på, ved å kombinere paradokser inspirert av østlig filosofi, poetisk språk og romlige og tidsmessige instruksjoner, alt i formen av meditative spørsmål. Lyster har selv tolket og utøvet et av Hays soloscores, og selv om disse først og fremst er basert på muntlig overføring, opplever hun dem som høyst relevante for sitt eget arbeid i det at de har sitt opphav i en dansepaksis og addresseres til en danser.

  Janne-Camilla Lyster er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun for tiden er stipendiat ved avdeling Dans. Av sceniske arbeider hun har gjennomført kan nevnes Dynamic, en adapsjon av Deborah Hays solokoreografi ved Den Norske Opera & Ballett i 2014 og Nordisk partitur: Flukt og forvandling, som hadde premiere her på Dansens Hus i 2015. Som en del av Haagenschmagen sammen med Ida Wigdel har hun også vist flere produksjoner ved Black Box teater, og de to ble nominert til Kritikerprisen i dans for forestillinga Quite Right i 2011. Hun har også gitt ut hele seks diktsamlinger, sist Herostratos, et scenepartitur tolket og iscenesatt av regissør Øyvind Osmo Eriksen ved Det Norsk Teatret høsten 2017. Boka Vi forlot den stille skogen ble i 2013 tolket og iscenesatt av Ingri Fiksdal, Steffi Lund og Jonas Corell Petersen, vist ved Dramatikkens Hus. Lyster gir også ut tidsskriftet Nordisk journal for ny dans, der dansekunstnere blir invitert til å dele sine tanker gjennom tekst, tegning, scores, fotografier osv.

Koreografi har tradisjonelt blitt sett på som kunsten å skape dans, men i nyere tid har flere argumentert for å heller definere termen lingvistisk: ordet koreografi er nemlig satt sammen av to ord: bevegelse og skrive. I det utvidede feltet for koreografi som mange dansekunstnere opererer innenfor i dag er dans kun et av flere mulige uttrykk som koreografisk tenkning kan manifesteres gjennom. En rekke dansekunstnere og koreografer manifesterer sin koreografiske virksomhet gjennom tekst, disse tekstene inngår i ulike forhold til et kroppslig materiale eller en fysisk manifestasjon. Noen tekster erstatter et scenisk verk, noen er i tillegg til eller parallelt med sceniske verk, noen fungerer som scores eller partitur i forkant eller refleksjoner i etterkant av sceniske verk. Janne-Camilla Lysters koreografiske partiturer kan sies å utfylle flere av disse funksjonene.

Gjennom sitt stipendiatprosjekt Choreographic poetry: Creating literary scores for dance utvikler Lyster litterære partitur eller manus for dans skapt utifra et utøverperspektiv. Prosjektet er inspirert av danseres evne til å utvikle unike mentale bilder og narrativ som de tar i bruk mens de beveger seg, for å slik finjustere utførelsen og kvaliteten av hver enkelt bevegelse. Gjennom egen erfaring som danser ble hun interessert i den poetiske kraften i disse bildene og så potensialet for å knytte sammen sin dansepraksis og skrivepraksis. Selv sier hun at «det koreografiske manuset er utviklet spesielt for å ha verdi som grunnlag for dansen, og skrives dermed på dansens premisser. Teksten og koreografien er gjensidig forankret: teksten er skrevet for å resultere i en koreografi, og koreografien bygger på denne teksten. Samtidig er det avgjørende i prosjektet mitt at manuset og koreografien eksisterer som parallelle og selvstendige verk. Tilskueren skal ikke behøve å ha lest teksten for å se koreografien, og teksten skal også kunne leve sitt eget liv som tekst.»

Lyster søker altså å utvikle og undersøke tilnærminger for å adaptere, tolke og praktisere scores der poesien og dansen inngår i et likestilt forhold hvor de begge influerer hverandre. Dansen og språket skal følge hverandre som to parallelle spor, og ikke inngå i et 1:1 forhold der det ene forklarer, illustrerer eller beskriver det andre. I danserens arbeid med det koreografiske partituret tar hen stilling til tid og rom, samt lyd, rytme og musikalitet som befinner seg i selve skjæringspunktet mellom tid og rom. Resonans av enkelte ord, språk eller bilder settes i relasjon med danserens kroppslige kompleksitet, og formatet på teksten yter også sin innflytelse. Arbeidet gir utøveren muligheter for å bryte vaner, og hen oppnår stor grad av selvstendighet ved sin tolkning, koreografien skapes nettopp i møtet mellom partituret og utøveren. Partiturene fungerer ikke som instruksjoner, de er mer hentydninger enn beskrivelser. De fokuserer på det som kan oppstå som man enda ikke har forestilt seg og da heller ikke har mulighet til å kontrollere. Å jobbe på denne måten, i en veksling mellom det kjente og det ukjente, krever mot, tillit og nysgjerrighet av både koreograf og utøver. Partiturene blir etter at stipendiatprosjektet er ferdigstilt allemannseie, og vil være disponible for å bli tatt i bruk av hele dansefeltet.

Kilder:

«Om dans og debatt» av Janne-Camilla Lyster: http://www.scenekunst.no/sak/om-dans-og-debatt/

«Lyttende Lyster», intervju med Janne-Camilla Lyster av Ine Therese Berg på oppdrag fra Danseinformasjonen: https://danseinfo.no/10-sporsmal/1419-lyttende-lyster-10-sporsmal-til-janne-camilla-lyster

«Choreographic poetry: Creating literary scores for dance», Program for kunstnerisk utviklingsarbeid: http://artistic-research.no/janne-camilla-lyster/?lang=en Lysters hjemmeside: https://www.jannecamillalyster.no

https://www.jannecamillalyster...