Den elektroniske musikken i But Then, We´ll Disappear (I´d Prefer Not To) komponert av koreografen Frédérick Gravel, fremhever forestillingens oppbygging som går både mot og i takt med lydbildet. Forestillingens utforskning av rommets muligheter gjør at koreografi og scenografi har en oppbygning som leker med tid og romlige konstellasjoner samtidig som den tematiserer betrakterens rolle.

Fransk-kanadisk koreograf
Frédérick Gravel er både koreograf, danser, musiker og lysdesigner. Forestillingene hans inkluderer ofte performancekunst og egenkomponert musikk. Den fransk-kanadiske koreografen er kjent for å snu opp ned på strukturene i koreografi. I 2010 ble han en del av kompaniet DLD - Daniel Léveillé Danse som assosiert kunstner. Hans tidligere forestillinger har alle mottatt strålende kritikker internasjonalt, slik som Some Hope for the Bastards (2017, vist på Dansens Hus i august 2019), Logique du pire (Logic of the Worst) (2016) og This Duet That We’ve Already Done (so many times) (2015).

Alt Gravel lager skapes i tett samarbeid med medlemmene i Grouped’ArtGravelArtGroup/ GAG, et kollektiv av dansere og musikere med skiftende medlemmer. Han er også i økende grad aktiv som lærer, blant annet ved CÉGEP Saint- Hyacinthe’s theater department, Université du Québec à Montréal og l’École de danse contemporaine de Montréal hvor han holder kreative workshops. Gravel regnes som en av Montreals mest vesentligste koreografer og utøvere på samtidsdansfeltet.

Gravel har også laget musikken og lysdesignet i But Then, We´ll Disappear (I´d Prefer Not To). Verket fremføres av Carte Blanche – Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Sammen med Gravel skaper Carte Blanche et betraktende, spørrende og pop-elektronisk verk med et avslappende uttrykk. Forestillingen er et slag i trynet på all konformitet, og framstår som en sammensmeltning av energier.

Et gjensyn
Carte Blanche tilknytter seg kjente og relevante koreografer med to til tre forestillinger per sesong. Med base i Bergen er kompaniet kjent for å være sammensatt av dansere fra hele verden. Sist gang kompaniet gjestet Dansens Hus (juni 2021) var det i Solids av den visuelle kunstneren Pedro Gómez-Egaña. I denne hybriden mellom performance, visuell kunst og dans var Solids en levende installasjon som leker med romfølelsen og utfordrer den tilsynelatende trygge tilværelsen vår innenfor husets fire vegger. I tråd med det romlige aspektet har koreograf Gravel sammen med ensemblet i Carte Blanche laget et verk som omtales som «en koreografisk konsert». Det romlige får like stor plass i verket som øvrige virkemidler, i et rom som oppleves både fremmed og gjenkjennelig på en og samme tid.

Ensemblet består av blant annet kritikerroste dansere som Daniel Mariblanca fra forestillingen In First Person The Dance og Caroline Eckly. Sistnevnte er aktuell med soloforestillingen and yes I said yes I will yes som vises på Dansens Hus 18.-19. september.

Betraktende
But Then, We´ll Disappear (I´d Prefer Not To) har en intensitet som introduseres gradvis i koreografien. Lydbildet veksler mellom elektronisk og klassisk musikk, live pianospill og sang. Verket oppleves å stå stille samtidig som den skrider fremover. Forestillingen har enkelte sekvenser hvor danserne kommenterer på seg selv, et grep som åpner opp publikums muligheter for lesning og fortolkning. Vekselvis betrakter danserne hverandre og søker etter svar på de store spørsmålene, så vel som en søken mot et fellesskap. Verket berører en gjenkjennelig melankoli som oppstår i sosiale samlinger, med grå ikea-sofaer som ankerpunkt i det som kan minne om et offentlig så vel som et hjemlig rom.