Hvorfor skal barn under 3 år oppleve kunst?

Prosjektet Stor kunst for små barn hadde sin oppstart i 2016, initiert og gjennomført av Dansens hus med støtte fra Sparebankstiftelsen. To prosjekter har blitt gjennomført og tre koreografteam ble plukket ut til hvert av prosjektene. Disse ble valgt ut etter søknad om å produsere dansekunst for barn under tre år: Oslo koreografiske, Dybwik dans og Ingrid Fiksdal (Stor kunst for små barn, 1), og Oslo koreografiske, Shi Pratt og Ellen Jerstad (Stor kunst for små barn, 2) alle seks produksjonene med sine egne kunstneriske team.

Forestillingene var Sans og samling av Becker/Fiksdal/Langgård, We are Symphony av Oslo Koreografiske, Lulla av dybwikdans, og Soft Machine av Oslo Koreografiske, Kaleidoscope av Shi Pratt og kinShips av ØY.

Stor kunst for små barn har en historie med utgangspunkt i de to kulturrådsinitierte prosjektene i Klangfugl, samt EU Culture 2000-prosjektet Glitterbird – Art for the very young. Disse tre prosjektene hadde som sitt mandat å skape kunst for målgruppen barn under tre år, og dele erfaringer fra undersøkelser av hva som kunne fungere i kunstformidling for barn. Erfaringer fra disse prosjektene er presentert i boken Med kjærlighet til publikum (Hernes m.fl., 2009). Disse prosjektene inkluderte både teater, dans, skulptur, folkemusikk, installasjon, mens målet med Stor kunst for små barn var å skape dans for målgruppen.

Hvorfor skal barn under 3 år oppleve kunst, er spørsmålet vi som arbeider med prosjektet Stor kunst for små barn har stilt oss. Gjør formidling av dans en forskjell for barn i denne alderen? Dette vet vi lite om, og vi kan kun formidle det beste vi har, i troen på at det betyr noe. Vi har som utgangspunkt at kunst/dans er viktig for oss og derfor er det også viktig at vi introduserer det for de yngste barna. Det vi har erfart gjennom Klangfugl og Glitterbird-prosjektene er at barn ser ut til å ha glede av kunsten uten at vi vet noe om betydningen på sikt. Og om tanken er at skal vi inkludere de yngste barna i samfunnet som likeverdige borgere, så er målet å sikre «... at alle barn og unge, frå dei er i småbarnsalderen, til dei er ferdige med vidaregåande opplæring, må ha tilgang til eit mangfald av kunst- og kulturuttrykk av høg kvalitet, ...» (Meld. St. 18 (2020-2022) s. 9).

Om dette målet skal oppfylles, er det viktig at kunstnere stimuleres til å skape kunst for målgruppen. Derfor har det vært viktig å støtte og bidra til at kunstnere som vil formidle kunst til de yngste barna, har en innsikt i spesifikke aldersmessige særtrekk, som kan være viktig i arbeidet med å skape kunst som kommuniserer med denne målgruppen. I tillegg har det vist seg å være et stort behov for danseforestillinger for barn, noe som prosjektet har erfart gjennom den store publikumstilstrømningen.

I arbeidet med prosjektene Stor kunst for små barn har kunstnerne i prosjektene vært viktige bidragsytere til å utvikle kunnskap om hva og hvordan man kan formidle dans til denne målgruppen. La det likevel være sagt; det er ikke mulig å utvikle klare kriterier for hva som kan formidles til barn. Prosjektene har vist at det er et stort mangfold og variasjoner i kunstnerisk form og uttrykk som kommuniserer godt med denne målgruppen. Det er likevel gjennom utprøving, refleksjon og møte med målgruppen at noen prinsipper kan utvikles og brukes både som inspirasjon, men også til å føre erfart kunnskap videre til nye kunstnere som måtte ønske å skape kunst for de yngste barna. Prinsippene vil da måtte utprøves på nytt, og justeres alt ut fra hva den enkelte kunstner ønsker å formidle og i hvilken sammenheng kunsten skal formidles i.

Gjennom prosjektet Stor kunst for små barn har vi lært svært mye av seks ulike, og generøse koreografer/kompanier som, gjennom sin koreografiske praksis, har delt erfaringer og gitt ulike perspektiver på hva dans/sceneforestillinger for denne målgruppen kan være. De seks ulike forestillingene viser hvordan tilnærminger til målgruppen både ved valg av bevegelsesmateriale, bruk av musikk, utforming av rom, kommunikasjon med barna, kommunikasjon med de voksne, kan være svært forskjellige og likevel fungere/engasjere sine målgrupper. Gjennom å dele erfaringer og gjennom å drøfte disse erfaringene, har en sett et mangfold av muligheter, nettopp i kunstproduksjon for denne målgruppen. Nettopp forskjelligheten i de seks forestillingene, kan sees som en kvalitet ved prosjektene fordi utøverne har våget å utfordre egne og andres ideer og tanker, og ikke minst konvensjonene for hva dans for målgruppen kan være.

Hvem er målgruppen?
I disse to prosjektene som ble gjennomført i periodene 2016-2019 og 2019 – 2023, har seks danseforestillinger blitt presentert i all hovedsak for barn og deres omsorgspersoner. Det har vært barn helt ned til 3- måneders alderen som har «deltatt» som publikum, til barn som er definert som store barn i barnehagealder. Hovedpublikummet har likevel vært barn under tre år og deres omsorgspersoner. Det er også denne aldersgruppen danseproduksjonene hovedsakelig har rettet seg inn mot.

To kategorier publikumsgrupper har bidratt som publikum. Den første er barnehagegrupper som har bestått av barn som kjenner hverandre fra barnehagehverdagen, sammen med sitt personale. Den andre publikumsgruppen er barn i følge med sine nærmeste omsorgspersoner som mor eller far. I forestillinger med barnehager består publikum hovedsakelig av barn, mens på forestillinger der publikum i stor grad består av barn med foreldre, blir barna ofte i mindretall fordi ett barn gjerne kommer i følge med mer enn en voksen person. Disse to publikumsgruppene bidrar til å skape forskjellig dynamikk i forestillingene. Det viser at forholdet mellom hvor mange barn og hvor mange voksne som er i publikum, har noe å bety for dynamikken i forestillingen.

Dans
Barn er tidlig åpne for bevegelse som kommunikasjonsform. Dans og musikk kommuniserer direkte til barn. Barn leser bevegelse og bevegelsesdynamikk omtrent fra de er født. De kjenner igjen mennesker på måten de beveger seg, altså dynamikken i bevegelsene og på omriss (shape) av mennesker. De kjenner også igjen dynamikken i lyd som blir skapt, enten det er ord og setninger eller det er musikk. På den måten kjenner de også igjen bevegelser de ikke selv kan utøve. Derfor kan et bevegelsesmateriale som de aldri har sett eller utøvd selv, kommunisere til dem gjennom omriss og rytme. Det gjør dans svært godt egnet som et kunstneriske uttrykk for de yngste barna. Selv kompliserte og dynamisk rike bevegelser er lesbare for de yngste barna. Derfor vil vi under forestillinger kunne se alt fra barn som sitter trollbundet og urørlig, til barn som hermer spesifikke bevegelser, eller med store eller mindre bevegelser hermer enten omriss eller dynamikken i bevegelsene.

Kontrakten
Kontrakten mellom tilskuere og publikum er viktig, spesielt i presentasjon av kunstverk der målgruppen er de yngste barna. Små barn vil alltid bli påvirket av hvordan omsorgspersonene de er i følge med, reagerer. Det er ikke uvanlig at omsorgspersoner viser usikkerhet om hvordan de skal forholde seg til forestillingen, hva deres ansvar er både overfor barna, det kunstneriske verket og utøverne av dette. Alle produksjonene i prosjektet har tatt inn over seg dette forholdet og har gått i møte med barn og voksne, gjerne like før innslipp til forestillingen. Her har det blitt skapt det vi kaller en fiksjonskontrakt mellom utøverne og publikum. Noe informasjon har gått direkte til de voksne og noe har vært tilpasset barna og lagt noen premisser for hva de kommer til å oppleve i scenerommet. Dette har vært viktig for å trygge både omsorgspersoner og trygge og vekke barnas nysgjerrighet. Det kan skjegjennom tale, gjennom å introdusere barna for bevegelsesspråket og det består av visuelle artefakter som leder inn til og varsler hva som skal skje scenerommet.

Begynnelsen
Det kan stilles spørsmål om når en forestilling egentlig starter. Det er særlig aktuelt i småbarnsforestillinger, fordi barn og deres voksne ledsagere gjerne møtes av noen, enten det er danserne som deltar i forestillinger, eller andre, utenfor rommet der forestillingen vises. De ulike produksjonene har hatt ulike måter å møte barna på når de finner sine plasser i auditoriet, eller på gulvet nær til utøverne. Flere bruker interaktive strategier der utøverne er blant publikum, leder publikum til publikumsplassene, eller simpelthen betrakter publikum til de har funnet sine plasser. Noen har også ganske enkelt spurt: «Er dere klare, skal vi begynne?» I prosjektet har en god strategi vært at utøverne leder publikum fra publikumsområdet til forestillingsområdet. Det har medført en glidende overgang til selve forestillingen. Dette har skapt en sammenhengende og integrerende opplevelse av møtet, inngangen og fiksjonen som helhetlige deler. For de yngste barna, vil det å oppsøke en danseforestilling være en totalopplevelse, der møtet før forestillingen, inngangen til forestillingen, oppdagelse av scenerommet og publikumsarenaen, inngangen til dansen samt avslutningen, utgjør den totale opplevelsen. Disse glidende overgangene gjøres i respekt for at opplevelsen ofte er de yngste barnas aller første møte med kunstuttrykket dans i en scenisk sammenheng. Det handler om å tre ut av hverdagen og inn i noe annet, en kunstig verden eller en fiksjon. Det er dette som Stern (1992) kaller inntoning, at en gir barna muligheter til å omstille sinn og kropp på det som skal skje.

Inntoning og uttoning
Disse to begrepene har vært viktige i arbeidet med å utvikle kunst for de yngste og hvordan legge til rette for kunstmøtet. Det handler om å gi barna trygge og gode rammer til å oppleve kunsten. Det handler om at vi som omsorgspersoner forbereder barn på at vi skal oppleve noe sammen, gjerne gjennom å skape en forventning. Det dreier seg om at overgangen fra det hverdagslige stimulerer nysgjerrigheten på en slik måte at barn med kropp og hode får rom og tid til å innstille seg på opplevelsen, og bli med på den reisen som utøverne inviterer til.

Med de erfaringene vi har gjennom kunstprosjekter for de yngste, er det utviklet et behov for å gi barna rom og tid til å komme «tilbake» til virkeligheten. Det å komme ut av forestillingen, få den avsluttet, og at utøverne legger til rette for denne muligheten, tror vi er med på å gjøre opplevelsen viktig – at en trer over en terskel på veien inn til scenerommet, og at en får muligheter til å tre tilbake over den terskelen både med kropp og sinn, når forestillingen er over. Dette kan løses på mange måter scenisk, men det oppleves som positivt at barna kan overta scenerommet og «leke», eller tone ut sammen med utøverne og de andre publikummerne, både voksne og barn i samhandling og eventuelt som små samhandlingssekvenser, og lek som oppstår.

Relasjonalitet
Gjennom det første møtet mellom utøverne og de yngste barna er det viktig at det bygges en trygg relasjon mellom utøverne, barna og også helst til omsorgspersonene. Omsorgspersonene har en viktig rolle for hvordan barna opplever konteksten som forestillingen blir utøvd i.

Omsorgspersonene er viktige referanser i denne sammenhengen, de kan være det trygge «stillaset» som nettopp bidrar til at barnet opplever trygghet i en ny og ukjent situasjon. Som i de fleste situasjoner er jo dette heller ikke en situasjon som barnet selv har valgt å være i. Det er omsorgspersonene som har valgt at dette skal vi oppleve sammen. En kjensgjerning som utøverne og koreografene har vært bevisste på, er at den voksnes trygghet og inkludering er viktig for inkluderingen av barnet i det fiksjonsuniverset de presenterer.

For å få dette til er det viktig å erkjenne at det handler om at alle barna må føle at de kan bli sett, og på den måten anerkjent. Det å bli bekreftet, at du er her og du er velkommen til å ta del i det som skal skje, at vi er her sammen, er en viktig informasjon å kommunisere med barna, gjennom blikk, gjennom smil, gjennom å åpne opp øynene, gjennom gode ansiktsuttrykk, eller gjennom lydlige uttrykk. Barn er vant til at voksne snakker til dem, og igjen, det er tonefallet og dynamikken i det vi sier som skaper denne anerkjennelsen og bekreftelsen på at vi er sammen om noe, som kan ligne på barns lek, der fiksjonen er i sentrum.

Samspillet
Hvor mye plass får barna i forestillingen? Er det fritt frem for å delta gjennom å interagere med utøverne, innta scenerommet, og være med på å bestemme forløpet i forestillingen? Hva er det som skjer i scenerommet? I prosjektene som deltok i Stor kunst for små barn, varierte det mellom de ulike produksjonene. Kunstnerne som deltok i Stor kunst for små barn, hadde ulike strategier for å tydeliggjøre dette. Det kunne være i samtale mellom utøvere og barn, det kunne være at de voksne ble fortalt at om barna ville inn i sceneområdet så skulle de ikke bli holdt tilbake. Og det ble skapt verk som inviterte både voksne og barn til å bevege seg som de hadde lyst til under forestillingen. Dette påvirket både utøverne og det koreografiske materialet. Når barna kunne bevege seg fritt under forestillingen handlet det ikke minst om å ta hensyn til barna befant seg i sceneområdet hvor danserne danset. Under slike forhold skjerpes dansernes sensitivitet i forhold til rommet de danser i og alle uforutsette bevegelser og plasseringer av små barn i området.

Barnas deltakelse og medvirkning og hvordan utøverne møter denne, påvirker utøvere, påvirker publikum og hvordan de opplever forestillingen. Somme tider er det utøvere som henvender seg til barna, og av og til er det barna som kommenterer, hermer, undersøker og inntar sceneområdet. Hvem som søker hvem i kommunikasjonen, er ikke alltid forutsigbart. I kommunikasjon med små, og for så vidt også store mennesker, er det ikke alltid så lett å vite hvordan man skal møte den andre. Man må ofte prøve seg frem. Imidlertid finnes det ingen oppskrift for hva som er god kommunikasjon, og ofte vil små skurr i samspillet og manglende samsvar kunne bidra til økt interesse fra barna. Kommunikasjonen må ikke nødvendigvis være perfekt. Den kan like gjerne være søkende og utprøvende.

Gjenkjennelse, gjensvar, gjentakelse
Det som er spennende i produksjon av kunst for målgruppen, er at de yngste barna ikke nødvendigvis har erfaringer med dans som kunstform eller har oppholdt seg i et scenerom før. Alt oppleves for første gang. I lys av det, spør en seg om hva betyr da gjenkjennelse som element i kunstuttrykket. I alle kunstuttrykk er det nødvendig at publikum kan gjenkjenne seg selv eller noe. Det vi vet er at barn responderer på bevegelser, rytmer og form selv om de ikke har, eller kan utøve disse. Vi ser at barn ofte har det vi kaller gjensvar, som nødvendigvis ikke behøver å gjenspeile bevegelsene, men like gjerne rytmen i bevegelsene, eller rytmen i musikken, gjerne utført med andre kroppsdeler lyder og mimikk, enn utøverne i scenerommet. Noe av kommunikasjonen handler også om gjentakelsen, at det som blir presentert som nytt, blir gjenkjent om det blir repetert flere ganger, noe som målgruppen synes å sette stor pris på. På den måten komponeres en god koreografi for barna.

Kommunikasjonen er kunsten
Vi mener, på bakgrunn av de erfaringene vi har gjort med kunstproduksjon og kunstformidling til denne målgruppen, at det blir viktig å holde fast i idéen om å skape kunst spesielt tilpasset barn under tre år. Kunstprosjekter som har fokus på de yngste barna har absolutt livets rett, og kan berike videreutvikling av kunst rettet mot småbarn som også har relevans for kunstproduksjoner generelt; både de som er rettet mot eldre barn og mot voksne. Det som har tydelig kommet til uttrykk gjennom publikumsoppslutningen er den store interessen og behovet for kunst for småbarn.

Utøverne i de seks forestillingene har jobbet mye med kommunikasjonen med barna. Vi opplever at deres tilnærminger og måter å kommunisere på, er avgjørende for kontakten med publikum. Det handler grunnleggende om, det som Murray og Trevarthen (1985) kaller å kommunisere med småbarn – ikke «snakke» til dem, men «snakke» med dem, enten det er med bevegelse eller lyd. Hvordan dette skjer vil være ulikt fra forestilling til forestilling. Det handler om å invitere til kommunikasjonen; jeg er her, jeg gjør dette og inviterer deg til å høre, se eller delta i det som skal skje. Vanligvis når vi møter spedbarn så gjør vi stemmen lysere, åpner øynene ekstra opp og på den måten åpner vi opp for kommunikasjon. Dette synes å være en av nøklene til at god kunst når over til barn i denne alderen, at kvaliteten på kommunikasjonen er avgjørende for kunstmøtet. Jorunn Spord Borgen nevner også dette i en følgeforskningsrapport basert på Klangfuglprosjektene, at kommunikasjonen er kunsten (2003), (noe som også er tittelen på rapporten).

Konklusjon
De to prosjektene i Stor kunst for små barn har vist at tilnærmingene i de seks danseforestillingene har vært svært ulike når det gjelder kunstneriske uttrykk og kommunikasjon med målgruppen. De viser et mangfold av mulige veier å gå for å nå frem til barn i denne alderen. Prosjektene viser også et behov for denne typen forestillinger, som både foreldre/omsorgspersoner har uttrykt, så vel som at barn med sine barnehager har vært et viktig publikum.

Konklusjonen må vel være at det er viktig å videreføre ideen om å la barn møte forestillinger som er spesielt tilpasset deres potensiale, noe som kan være vanskeligere å ta hensyn til i forestillinger for eldre barn der aldersspredningen ofte er større.

Referanser
Hernes, L., Os, E. & Selmer Olsen, I. (2010). Mer kjærlighet til publikum. Cappelen Damm Akademisk

Meld. St. 18 (2020-2022). Oppleve, skape, dele — Kunst og kultur for, med og av barn og unge. Regjeringa.no (https://www.regjeringen.no/no/...)

Murray, L., & Trevarthen, C. (1985). Emotional regulation of interactions between two-month-olds and their mothers. In T. M. Field & N. A. Fox (Eds.), Social perception in infants (pp. 177-198). Ablex

Spord Borgen, J. (2003). Kommunikasjonen er kunsten. Evaluering av prosjektet Klangfugl – kunst for de minste. Notat nr 57, Norsk kulturråd (https://www.kulturdirektoratet...)

Stern, D. N. (1992). Et spedbarns dagbok. Universitetsforlaget

.