Fortell om publikummet du spiller for for tida!
Denne uka danser jeg i Anatomi for nybegynnere, som er en forestilling laget for 4-12 åringer, men der selvsagt alle aldre er velkomne. Jeg ser fram til å danse for barn, ettersom jeg ikke har mye erfaring med det fra tidligere! Jeg har hørt at de er et ærlig publikum som gir direkte og umiddelbar tilbakemelding. Både entusiastiske utbrudd, høyttenkning, spørsmål eller kjedsomhet har visst mye lettere for å komme til uttrykk med denne gjengen i salen enn det høflige voksne publikumet jeg ofte spiller for. Det tenker jeg er en sunn utfordring for oss på scenen. Det gjelder at vi klarer å holde fokus og levendliggjøre Haagenruds underlige univers hele veien fra start til slutt. Vi skal være ganske alvorlige karakterer samtidig som Trond-Viggo forteller fantasifulle skrøner om kroppen vi undersøker.

Hva er givende med denne målgruppa?
På mange måter er barna det viktigste publikumet jeg skal stå overfor. For noen av dem er det første gangen de er i teatret, eller ser scenisk dans. Jeg har så lyst å gi en god opplevelse og dele undring over kroppen og bevegelsens poesi. Jeg mener danseforestillinger er et verdifullt alternativ til mange uskrevne regler som gjelder for hvordan kroppen snakkes om og vises fram i vår hverdag. Ett eller annet sted i puberteten mister mange sin frihet til å uttrykke seg gjennom bevegelse, og det er en kultur jeg mer og mer har lyst til å være med å endre.

Husker du selv første gangen du så dans eller teater som barn?
Jeg husker godt da jeg så profesjonelt barneteater for første gang. Jeg gikk på barneskolen da Nordland teater besøkte det lokale grendehuset. Og som vi elsket det! Vi siterte replikkene lenge etterpå. Profesjonelle dansere tok det lengre tid før jeg fikk se, men jeg grein under full belysning i gymsalen da en besøkende dansepedagog tolket Michael Jacksons Smooth Criminal for oss på et musikk/dans/drama-seminar på ungdomsskolen. Det var glissent med dansere på Helgelandskysten på den tiden, så Fame, Dirty Dancing og Footloose ble det som inspirerte til koreografiske eksperimenter i skolegården. På folkehøgskolen fikk vi se Vårofferet av Pina Bausch på storskjerm, og da var det gjort. Nå skulle det danses. Og sånn har det vært siden.

Hvem tar du av deg hatten for?
Det er mange jeg vil ta av meg hatten for, og i akkurat denne sammenhengen passer det å nevne alle dansepedagogene som underviser barn og ungdom rundt om i landet. De bygger et samhold, ferdigheter og en kultur som har uante effekter på så mange videre livet, uavhengig om de vil drive med dansekunst eller ei. Muligheten til å bli kjent med den grenseløse, kreative, utrykksfulle og sosiale kroppen vi har gjennom dans er noe jeg unner alle.

Hva med kroppen imponerer deg?
Når jeg tenker på hvor mye en menneskekropp er i stand til å uttrykke, lære og mestre, skjønner jeg at vi er i besittelse av et vannvittig instrument. Vi kan bevege oss høyt og lavt, i luft og under vann, opp i trær og i en tett tango. Jeg syns det er på tide å utvide forståelsen av hva en menneskekropp er, og at vi er tett forbundet med hverandre og planeten vi er laget av. Jeg liker å tenke på kroppen som en galakse, som speiler verden utenfor. Like kompleks, like ufattelig og uendelig. Det som frustrerer meg, er at vi tenderer til å begrense kroppen, både i bevegelse og i tenkesett. Jeg tror vi er så mye mer. Hjernen imploderer nesten i hodet mitt når jeg tenker på at jeg er laget av grunnstoffer som var tilstede i begynnelsen av alt, og at vi vet så lite om energien som gjør at vi lever.

Hvordan tenker du når du danser?
Hvordan tenker jeg når jeg danser? La oss sammenligne meg med en gammal radio. Når jeg danser prøver jeg å tenke på alle frekvensene samtidig. Det ruller på med inntrykk og valg i en ustanselig strøm. Dansen er overalt, og jeg lar den strømme gjennom kroppen. Så kan jeg samtidig skru opp og ned volum på det jeg vil fremheve. Det gøyale er at noen ganger er det noe helt annet enn det jeg tror som blir synlig for den som ser. Ulike danser krever ulike typer sortering, og når jeg danser i Haageruds verk, tenker jeg mye på hvor og når hver bevegelse starter og stopper. For hun vil stadig vekk at de plutselig skal stoppe. Gjerne sammen med teksten som jeg hører samtidig.

Hvordan har du forandret deg som utøver gjennom karrieren?
Da jeg begynte å jobbe som danser, brukte jeg mye energi på å bevise for meg selv og andre at jeg var profesjonell, noe som skapte litt indre forvirring kan du si. Jeg lette etter det perfekte prosjektet som skulle utfylle meg som danser og menneske.  Haha. Etter 12 år som utøver slapper jeg gudskjelov mer av og setter verdi på helt andre ting i arbeidet. Som feks mine kolleger, oppdagelser, opplevelse av å være i en god flyt, inspirasjoner og øyeblikk av ny innsikt i håndverket mitt.