Hva trenger barnehjernen?

Før og etter fødselen
Utviklingen av hjernen begynner få dager etter unnfangelsen og fortsetter hele livet. Flest hjerneceller opprettes før fødselen og mer enn 100 milliarder dannes de første fem månedene av svangerskapet. For at hjernen skal utvikles optimalt i denne perioden, er det viktig at mors kropp og dermed fosteret får variert næring. De hjernecellene som dannes på fosterstadiet produseres under kontroll av genenes DNA, og i mindre grad under påvirkning av miljøet. Ny forskning har vist at det etter fødselen også kan dannes nye hjerneceller, men sammenlignet med produksjonen under fosterstadiet er antallet svært beskjedent.

Veinettet mellom cellene
Når hjernecellene hos fosteret er dannet og har funnet sin plass, strekker de ut nervetråder (axoner) mot andre celler, og de mottar nervetråder (dendritter) fra andre celler. Dermed dannes det som kalles synaptiske forbindelser mellom hjernecellene, og disse forbindelsene som bestemmer hvilke hjerneceller som skal kommunisere med hverandre, er avgjørende for hjernens funksjon og kapasitet. I motsetning til cellene dannes de aller fleste synaptiske forbindelsene etter fødselen. Før fødselen foreligger bare «hovedveiene» bestemt av den genetiske arven. Etter fødselen får miljøpåvirkningen, sanseinntrykkene og hva vi gjør motorisk og mentalt, altså hvordan vi beveger oss, hva vi tenker og føler, avgjørende innflytelse på hjernens struktur. Barns motoriske aktivitet: krabbing, klatring, dansing, hopping og løping er med på å stimulere hjernens utvikling, og hjernen må hele tida følge etter og representere med nye forbindelser atferden, tankene og følelsene.

Barn på forestilling
Barn liker å bevege seg, bruke kroppen, røre på seg, løpe, klatre og danse. De liker også at voksne oppfører seg på denne måten og det kan de se på en danseforestilling. Voksne sitter jo som oftest i ro, sammenliknet med barns kroppsaktivitet, og det å se andre bevege seg kan barn godt like. Dessuten har mange barn en naturlig rytmesans og liker å røre seg til musikk. De er heller ikke skamfulle eller så opptatt som voksne av å bevege seg riktig, ta de rette dansetrinnene. De bruker ben og armer uten tanke på om det passer seg, og en danseforestilling er mer som barns lek, noe annet enn den språklige påvirkning barn oftest utsettes for fra voksne.

Fritt fram for fantasiene
Når lyset slukkes i teatersalen synes enkelte, både barn og voksne, det er nifst! Selv om noen nyter den forventningsfulle stemningen før teppet går opp, synes de fleste det er skummelt i skogen om natta. Men bare et fåtall lider av plagsom angst for mørket. Litt mørkeredd er det «naturlig» å være, særlig for barn. Årsaken til mørkeredselen er at synet, en av våre viktigste sanser, er satt ut av spill. Vi mister oversikten over omgivelsene, fantasien overtar styringen og vi innbiller oss at farer truer. Uten synsinntrykk kan fantasien løpe løpsk og vi tolker uskyldige lyder som tegn på at faren er nær: et sukk i salen er et troll som våkner, og rumling i magen et spøkelse i nærheten. Hysj! Hva var det? Særlig kan vi bli redde hvis scener fra en skrekkfilm ufrivillig vender tilbake i mørket og dominerer tankene.

Overbelastet av nye inntrykk?
Hjernens struktur, arkitektur og oppbygning skapes av det sanseapparatene forer hjernen med, og ettersom øynene er (blitt) så viktige så blir vi satt litt ut når vi ikke kan se. Hjernen savner synsinntrykket og reagerer med å sette i gang fantasier som en kompensasjon for manglende synsinntrykk. I fantasiene kan det ligge både det ene og andre, og få mennesker får gode fantasier og bilder når mørket faller på og vi ikke kan se. Vi innbiller oss i slike situasjoner sjeldnere noe positivt og betryggende enn noe negativt og truende. Mørkeredsel illustrerer hvor viktig synssansen er for informasjon om verden omkring oss. Vi fores med synsinntrykk og hjernen omformer dem til noe meningsfullt og forståelig. For blinde og svaksynte er andre sanser viktigere enn synet, men prinsippet med at sanseinntrykk er råstoff for hjerneaktiviteten gjelder uansett. Hva skjer egentlig i hjernen når sanseinntrykkene strømmer på? Kan det bli for mye av det gode: kan hjernen bli overbelastet? Ingen grunn til å engste seg. Hjernen har enorm kapasitet. Men vi bør unngå for mye ensidig, repeterende hjerneføde.

Nye friske baner
Hjernen kan nemlig bli sliten av å gjenta seg selv, men paradoksalt nok ikke av å gjøre noe nytt. Hvis vi utsetter hjernen for nye sanseinntrykk, nye bevegelsesmønstre, nye opplevelser blir hjernen ikke overstimulert av for mange ulike stimuli, men den kan få «tretthetsbrudd» hvis vi belaster hjernen med for mye av det samme. Utsetter vi hjernen for noe den tidligere ikke er blitt utsatt for dannes det nye friske, sterke forbindelser mellom hjernecellene. Derfor er det viktig å gjøre mange forskjellige ting. Det gjelder å balansere den belastningen hjernen utsettes for og mottoet kunne være: «Minst mulig av mest mulig». Hjernen er dessuten «konservativ», den vil gjenta seg selv og bruke de forbindelsene som allerede er etablert hvis den ikke utfordres til å finne nye veier og etablere ferske forbindelser. Hjernen kan bli stående og slure og da kan det oppstå «tretthetsbrudd» og slitasje.

Stabilt eller fleksibelt?
Men trenger ikke barn visse rutiner, at ikke alt flyter og forandrer seg? Jo, og ikke bare barn, også som voksen er det viktig å ha rutiner. Men det foregår ofte uten at hjernen er særlig involvert. Selv om hjernen kan takle nye inntrykk og trenger forandring, kan barn av andre grunner trenge stabilitet, f.eks. tilknytning til kjente omsorgspersoner. For å kunne fungere sosialt og emosjonelt og utvikle seg må det være en balanse mellom det kjente og det fremmede, det gamle og det nye. Barn – og voksne – er mer enn hjerne. Før hjernen henter «næring» og råstoff fra sanseapparatene har den allerede utviklet seg under svangerskapet. Da er syns – og hørselsinntrykkene beskjedne sammenliknet med hva som er tilfelle etter fødselen (selv om lyd også trenger inn til fosterets hjerne).

Skjermtid
Også ved bruk av skjermbrett, PC eller smarttelefon gjelder prinsippet om at overdrivelse og ensidighet er skadelig. Det gjelder å variere med annen aktivitet og huske på at den finmotoriske aktiviteten håndskrift krever er nyttig for hjernens utvikling. Nevropsykologen Audrey van der Meer ved NTNU har nylig påvist at papir og blyant er mer effektivt enn bruk av tastatur når barn skal lære å lese og skrive. Hjernen fungerer annerledes når vi tegner eller skriver bokstaver for hånd, enn når vi skriver ved hjelp av et tastatur. Å lære å skrive for hånd er et viktig og vanskelig stadium alle barn bør gå gjennom hevder van der Meer, som mener barn som bruker papir og blyant lærer å lese og skrive raskere og kan uttrykke seg skriftlig tidligere enn barn som bruker tastatur.

Mer og mer komplekst
Når hjernen utvikles, og det gjør den altså hele livet, kan barn ikke unngå å lære av voksne. Senere, når de har tilegnet seg et språk fra 2-3 årsalderen, lagrer hjernen også det de blir fortalt eller tenker ved hjelp av språket. Det synaptiske nettverket gjennomgår sin mest dramatiske utvikling i de første leveårene og når språket tilegnes. Ved toårsalder dannes det forbløffende to millioner nye synapser hvert sekund! Hjernen (og barnet) utvikler seg ved at synapsesystemet blir mer komplekst og finmasket. Forbindelsene dannes altså som følge av at sanseimpulser fra miljøet, det vi ser, hører og lukter, sendes og mottas mellom nevronene.

Gjør noe nytt!
Det gjelder altså å gi hjernen variert næring, sanseinntrykk og følelsesopplevelser den ikke har vendt seg til, slik at den får anledning til å fornye seg. Å oppsøke aktiviteter som ligger litt utenfor dagligdagens rutiner er god medisin. Da utfordres hjernen med noe den er uforberedt på, og den kan ikke bare rutinemessig repetere seg selv og slite på de gamle forbindelsene. Det er heller ingen skam å la fornuften få hvile og slippe inn fantasiene når lyset dempes eller mørket rår.

Arnulf Kolstad var professor emeritus ved Psykologisk institutt ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU), og professor II ved Høgskolen i Nesna. Han var utdannet sivilingeniør, spesialpsykolog, kulturpsykolog og sinolog, og var en aktiv samfunnsdebattant.