Hoomanisme og humanisme

Belinda har bakgrunn fra det urbane hiphop miljøet, men er nå ansatt som koreograf og kunstnerisk leder for Bikubekveld ved Det Norske Teatret. Hun har ansvaret for bevegelsesfaget ved Det Multinorske (skuespillerutdannelsen ved Det Norske), samt Bikubebarn (eventer for barn og unge). Oppi alt dette er hun altså i gang med den tverrkunstneriske forestillingen Survival, ansvarlig for HUMAN som tilbyr aktiviteter på asylmottak i Oslo, i tillegg til å jobbe med prosjektet POW - People of the World - for Dansens Hus, et prosjekt rettet mot enslige, mindreårige asylsøkere. Parallelt med dette, er avtroppende kunstnerisk leder for Carte Blanche, Hooman Sharifi, snart premiereklar med egen koreografi for samme kompani, med den talende tittelen While They Are Floating.

Belinda: Første gang jeg sto alene med 165 enslige, unge asylsøkere var det en ut-av-kroppen-opplevelse! Fra dette utgangspunktet utviklet det seg sakte men sikkert videre til at vi i dag er en liten gjeng fra det urbane miljøet som jobbet sammen med asylsøkerne. Nå er jeg også involvert i prosjektet POW! på Dansens Hus, der ideen er at vi heller inviterer asylsøkerne ut av mottakene, til oss. De får tilbud om danseworkshops, graffiti/stensilkunst, beatboxing, forestillinger og andre aktiviteter som er lett gjennomførbare. Vi ønsker å få dem ut av mottakene og i dem en følelse av å være en del av samfunnet. De unge vi har med å gjøre har vært gjennom situasjoner som er vanskelig for oss å forstå. De befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon der det ligger mye usikkerhet om fremtiden, og de er alle helt alene i et fremmed land, uten familie og venner. De kan bli kastet ut av landet når som helst, eller bli flyttet fra ett mottak til andre siden av landet. Vi snakker om barn her altså! Som ikke kjenner til de byråkratiske prosessene som ruller i bakgrunnen. Det er en ganske brutal hverdag.

Ingen tar telefonen
Å kjempe mot byråkrati, å snakke med vegger, ikke komme gjennom på telefoner og ikke treffe rette person som kan hjelpe videre i systemet er en del av virkeligheten Belinda jobber i. Er det bare dysterhet?

Belinda: Nei, på ingen måte. Dette arbeidet oppleves for meg som utrolig meningsfylt og viktig. Men når det er sagt, har det ikke vært uten utfordringer. Det har f. eks tatt tid å etablere dialog og fungerende informasjonsutveksling med mottakene. I tillegg må man være forberedt på uforutsette hendelser, som f. eks at noen har rømt, fått avslag på søknad, eller blitt hentet midt på natten. De aktivitetene og opplevelsene ungdommene får er rett og slett livsviktig.

Hooman haster inn, smiler, klemmer og får seg kaffe og vann. Selv kom han til Norge som enslig asylsøker fra Iran som fjortenåring og har gjort kometkarriere i norsk kulturliv - elsket, omtalt og utskjelt. I sin nyeste koreografi While they are floating tar han utgangspunkt i flyktningers personlige fortellinger. Hooman blir raskt forklart hva Belinda nettopp har snakket om.

Hooman: Jeg har jo noen av de samme erfaringene som deg, Belinda. Med mitt siste prosjekt for Carte Blanche forsøkte vi å invitere asylsøkere inn i prosessen, men det opplevde jeg som vanskelig, rett og slett fordi det var utfordringer med å få tak i asylmottakene eller finne rett kontaktperson. Men vi ga oss ikke og klarte til slutt og rekruttere 120 asylsøkere som vi tok i mot hos oss i Bergen. Det var et sideprosjekt for oss og ikke noe vi hadde mandat til å skulle gjøre, men noe vi ønsket å gjøre. For oss handler det om å få dem til å komme på forestillinger, kanskje legge opp en dags aktivitet for dem noen ganger i året. Men du er også i gang med forestilling, Belinda?

Belinda: Ja, jeg setter opp forestillingen Survival. Tusenvis av mennesker setter seg i båter på vei til Europa for å overleve. Jeg velger å hjelpe fordi jeg er redd for at samfunnet går under, om vi slutter å vise empati. Jeg hjelper fordi jeg ønsker at vi skal overleve. Andre velger å vende seg bort og ikke hjelpe, rett og slett fordi de er overbevist om at vi går under om vi tar imot alle sammen. Overlevelsesinstinktet er sterkt i alle mennesker, men tvinger oss til helt ulike beslutninger og retninger.

Hooman: Når du snakker om survival, Belinda, så er det jo slik at flyktninger som er her i Norge har overlevd, ikke sant? Mitt fokus er at det er nå de skal begynne å leve, skaffe seg jobb, danne nettverk og sånne ting. Det er ikke det å gå og se dans som redder dem, men kanskje kan vi gi de en følelse av å bli inkludert i et slags fellesskap likevel. Men jeg spør meg ofte om hvorfor vi som driver med dans skal gjøre dette med flyktningearbeid overhodet. Men så koker det vel ned til at det handler om at alt jeg har gjort kunstnerisk har hatt et biografisk utgangspunkt. Det har aldri vært noe som ikke har vært biografisk eller hatt biografiske elementer. For meg med den bakgrunnen og ballasten jeg har, er det naturlig å jobbe med det. Samtidig er det en dobbelthet i det i meg, for jeg er ikke så glad i biografier og jeg mener de ofte er for private. Og det er ikke så inkluderende.

Innvandreren
Hooman kom selv til Norge som fjortenåring fra Teheran under krigen mellom Iran og Irak via Syria, Libanon og Italia før han endte opp på Holmlia i Oslo. Først i asylmottak, deretter tok barnevernet over og han fikk plass i et hjem med seks andre iranske gutter og fikk en iransk fadder.
Hvordan når du inn til danserne dine med dette materialet når de ikke nødvendigvis har opplevd noe av dette selv, Hooman?
Hooman: Den eneste måten mine forestillinger kan ses på som produktive er den konstante dialogen mellom noe jeg har og noe den andre har. Som for eksempel.. hvordan skal jeg si det.. jeg vet ikke hva det betyr å ha venner. Det sliter jeg fortsatt med. Siden jeg flyktet da jeg var fjorten har jeg liksom aldri helt fått til å bygge noe. Jeg har først i voksen alder forstått hva det betyr å ha venner over tid. Hva må man gjøre for å holde kontakt? Hva må man dele? Hvor ofte må man ha kontakt?

Men så er det jo dette vennskap handler om. Meningsutveksling om smått og stort. Du snakket om overlevelse Belinda, men jeg syns ikke jeg bare har overlevd. Jeg er på en måte forbi overlevelse. Jeg er ikke så opptatt av overlevelse, for det har en slags desperasjon i seg. Jeg er mer opptatt av å leve.

Belinda: Jeg har jo ofte fått mye kritikk for at jeg mener for mye og vil for mye med kunsten min. Litt sånn ”Nå leker du politiker med kunsten din” eller ”nå er du en sosialarbeider”, som jeg tar som en kompliment selv om det er ment som kritikk.

Hooman: Jeg mener veldig mye. Det er den måten jeg tar plass på, og det må folk bare akseptere ellers driter jeg i dem. Det var ingen i år 2000 som snakket om politisk kunst. Det var konseptuell kunst som gjaldt. Og så skriver jeg kunst = politikk. Det handler også om kvalitet og hva man lager. Det er mange forestillinger om flyktninger for tiden. For meg er det viktig å spørre hvorfor vi gjør dette her. Jeg mener at kunst trenger å bli lest av ulike folk, så en del av det å bringe inn asylsøkere er egentlig utrolig egosentrisk. Jeg trenger at kunstverket ses fra forskjellige blikk. For blir det ikke sett med forskjellige blikk, vil kunsten ikke utvikle seg.

Belinda: Det er et interessant aspekt i forhold til hiphopen som jeg kaller morgendagens samtidsdans. Hiphop er subkultur som oppsto ved at ulike kulturer møttes. Den urbane kulturen er jo et sammensurium av alle verdens folkedanser og tradisjoner som ble brukt som en slags politisk stemme for samfunnets utstøtte, et utropstegn om du vil, for de som hadde en svakere stemme i samfunnet men som likevel hadde et behov for å bli hørt. Og det har vært spennende å jobbe ute i mottakene hvor man fortsetter essensen i hiphopen og tar inn aylsøkernes bakgrunn og kultur. Jeg faller nok lett inn i den… sosialarbeiderrollen, og det kommer nok fra hiphop fundamentet mitt. Du skulle rope høyt, kjempe for noe, og bidra! Når jeg jobber kunstnerisk har jeg sterke meninger men forsøker å ikke tvinge mine meninger på publikum. Jeg vil at de skal stille spørsmål og være kritiske, for å fortsette dialogen. Fortsette å snakke om det og diskutere videre, så det ikke blir et ekkokammer, for da slutter vi å utvikle oss.

Hooman: Skjønner hva du mener, og for meg er heller ikke meningen så viktig. Det jeg har fra hiphop er energien.. en slags vilje. Ofte får problemer når jeg ser hiphop forestillinger hvis det er for mye mening. Men hvordan ser du på din rolle når du lager forestillinger? Er du en slags ”transportør” av et budskap?

Belinda: Jeg ser på meg selv som et søkende og spørrende menneske som vil fortsette den gode samtalen. Jeg har også en dobbelthet i meg selv i det at jeg også kommer fra et flerkulturelt hjem. Hvilken kultur og etnisitet hører jeg egentlig hjemme i? Dette er en slags dualisme jeg tar med meg inn i dansen. Hva med deg?

Hooman: Jeg liker å lage ekkoer tror jeg. Jeg er ikke så opptatt av hva som er trendy eller coolhet. Men det ligger jo en aktualitet i det jeg gjør, håper jeg. Jeg syns det er gøy å lage engasjement og så tror jeg at jeg har en kommersiell forståelse av ting. Det betyr ikke at det jeg lager skal være kommersielt, men jeg forstår det. Hvorfor tar noe av? Det er jeg opptatt av i alle ledd, ikke bare i kunsten.

Hvorfor kommer akkurat denne forestillingen nå, spør jeg idet Hooman velter et glass vann utover bordet for å vise oss en metafor.

Hooman: Jeg i grunn alltid jobbet med denne tematikken. Alle stykkene jeg gjør handler mye om det samme på en eller annen måte. Men det er kanskje første gang jeg går inn i dette med reise, og hva er en reise. Som flyktning er det veldig privat og man reiser individuelt samtidig som man reiser kollektivt. Det er ikke sånn at du og jeg drar sammen til Norge, men fordi begge reiser mot Norge, møtes vi der. Vi kan gjøre sånn, og så sier vi ”havet”. Han beveger en finger rundt i vannsølet på bordet.

Det er ganske enkle triks noen ganger og ting man kan gjøre for å sette i gang tankeprosesser i scenekunsten. Scenen klarer å skape en bevegelse som allerede eksisteter. Og det er litt interessant med scenekunsten.