-Det er dager da jeg tenker: Shit, dette blir for privat, sier Hooman Sharifi.

Han sitter i sofaen hjemme i leiligheten sin på Grünerløkka i Oslo, i en lys og romslig stue med åpent kjøkken og bord og stoler spredt rundt omkring. Hyller og skap er fylt med gjenstander han har tatt med seg fra reise. På gulvet står enkelte møbler som tidligere har vært en del av koreografien i en forestilling. Et dypt personlig rom, som han nå åpner for mennesker han ikke kjenner. Hver kveld skal 6-8 personer få komme inn her og oppleve mat, samtale, duft og dans i denne stuen.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan vi bruker scenerommet, og hvordan vi kan møte folk på ulike arenaer. Scenekunsten henger kanskje litt etter her. Denne forestillingen er egentlig en stor møteplass. Den handler mye om hvordan vi mennesker har ulike virkelighetsforståelser, og om hva som skjer når disse virkelighetsforståelsene kommer sammen. Jeg ønsker å tilby et rom hvor disse perspektivene kan utforskes og deles.

Denne forestillingen er en videreføring av en tidligere forstilling, The Dead Live on in Our Dreams. Hvorfor velger du å vende tilbake til dette materialet på nytt i en mer intim ramme?
Jeg går ofte tilbake til ting jeg har gjort før for å se på det på nye måter, jeg liker det. Det er fint med nye ideer, men det er også viktig å snu på de man har og tenke hvordan man kan gjøre det på andre måter. Mitt håp for denne forestillingen er at vi når utover det vanlige scenepublikumet, at de som er vant til å se dans tar med seg noen som ikke er det. Et mangfoldig publikum er den eneste måten å få mangfoldige tolkninger av det som skjer i rommet.

Det siste halve året har sammenkomster i kulturlivet vært kraftig begrenset. Er denne forestillingen et resultat av det?
Nei, faktisk ikke. Dette prosjektet begynte jeg å utvikle før det skjedde. Da var tanken at vi skulle ha flere mennesker på hver forestilling og ulike typer mat som skulle sendes rundt slik at alle smakte og luktet på det samme. Da korona kom, måtte vi redusere antallet og tenkte litt annerledes rundt innholdet for å imøtekomme reglene rundt smittevern. Nå er jeg mest opptatt av å passe på at det ikke blir for eksklusivt, men at vi får inn mange ulike typer mennesker, også de som ikke vanligvis går så mye på forestillinger.

Publikum og deres ulike perspektiver er veldig viktig for deg, det har du understreket flere ganger. Nå får du dem veldig tett på deg. Hvordan blir det?
Jeg ser på publikum som en partner, som et ledd i forestillingen. Scenekunst på sitt beste er når publikum filtrerer det de ser gjennom sin egen livshistorie. Da blir rommet komplett. Hvordan folk vil reagere når de kommer inn i en privat stue, er ikke godt å si. Jeg har heller ikke funnet ut nøyaktig hvordan jeg skal bevege meg. Skal jeg begynne å danse ute i gangen? Skal vi spise først, og så flytte spisebordet? Alt dette er jeg i ferd med å finne ut av. Men jeg vet at jeg skal lage mat til alle, og at jeg skal fortelle historier gjennom musikk, bevegelser og samtale.

Hvorfor har du valgt å inkludere mat i forestillingen?
Mat for meg er veldig nært koreografi. Da jeg kom til Norge fra Iran som 14-åring bodde jeg i et hus som barnevernet eide sammen med flere andre barn, og en av oss hadde ansvaret for å lage mat hver dag. Det var slik det begynte. Akkurat nå baker jeg mye surdeigsbrød. Da er timing viktig. Tekstur. Hvordan du setter ting sammen. Å lage mat involverer mestring, risiko, alt det jeg synes er interessant. Og det skal resultere i en opplevelse. Det vil jeg dele.

Du er opptatt av duft og sanselighet, og hvordan det setter i gang minner, som er sentralt i denne forestillingen. Hvorfor det?
Jeg tror alt dette går tilbake til en mer grunnleggende sanselighet som jeg er veldig opptatt av. Sanselighet har ikke noe med økonomi å gjøre. Den eksisterer uavhengig av penger. Jeg husker da jeg var student på kunsthøgskolen her i Oslo, og noen sa til meg at klærne til Yohji Yamomoto hadde sjel. Jeg tenkte: «hæ, de må jeg prøve». Da jeg var i utlandet gikk jeg inn i en av disse dyre butikkene og prøvde klærne hans på. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe dem, men å sanse dem, det kunne jeg.

Og hadde klærne sjel?
De var laget med en viss kvalitet, og det merker du. Tekstiler som er jobbet virkelig bra med føles annerledes enn de som ikke er det. Det samme gjelder gjenstander. Da du fikk en kopp kaffe nå nettopp på et tilhørende brett, så utbrøt du: Å så fint! Det er fordi noen har tenkt at du skal ha en opplevelse når du får servert noe på den måten. Jeg bruker en lignende filosofi når jeg lager mine forestillinger.

Duft er også noe du har brukt i forestillingene dine. Hvorfor det?
Lukt har alltid vært en stor del av livet mitt. Jeg husker en gang jeg var på turne i Brasil i tre uker, og kjøpte guava for å ha på rommet slik at det luktet likt på alle stedene hvor jeg bodde. Når man reiser på den måten, kan man av og til miste litt følelsen for hvor man befinner seg. Da ble lukten av guava lukten av hjem. De som lager parfyme snakker ofte om duft i utvidet forstand. På samme måte er jeg mer opptatt av bevegelser enn dans. Dans er så satt. Det er så ferdig. Bevegelsen er noe som fortsatt er i ferd med å finne formen. Det er et rikere ord.

Du har med deg en musiker i rommet, ellers er du både danser og koreograf. Du lager mat, snakker, beveger deg og driver forestillingen fremover alene. Det må være krevende?
Først og fremst må jeg være i god form for å kunne gjennomføre noe slikt. Jeg må trene. Så skal jeg finne en måte å bevege meg på hvor publikum kan se meg og hvor jeg kan se dem. Jeg går gjerne litt ned med kroppen, og så blir jeg på sett og vis der nede, kanskje forsvinner jeg under et teppe, for så å komme frem igjen. For meg er det helt avgjørende at jeg finner et bevegelsesspråk hvor jeg tør å vise meg frem, og hvor publikum også er nærværende for meg. I det øyeblikket det verket jeg lager møter deres virkelighet, da oppstår kunsten.