Flue på veggen i private hjem

Fire dansere og en musiker bringer oss på en varm reise gjennom kjøkken, stue, bad og gang. Rom vi alle har et forhold til, men som vi får oppleve på en helt ny måte med dans og musikk. Vi har tatt en prat med utøverne for å høre hvordan de opplever å gjøre forestilling hjemme hos noen.

Vi møter utøverne en klar høstdag ved frokostbordet på hotellet i Kristiansund. Lufta er krystallklar og vitner om at vinteren er rett rundt hjørnet. Turnéen er godt i gang og de har allerede gjort sine første forestillinger.

Hvordan er det egentlig å komme inn i et hjem til noen for så å danse dere gjennom stua deres?
«For oss er dette en helt ny setting å danse i. Det er spesielt å danse med publikum så tett på sier Rebecka Lange. Man treffer publikummet på en helt annen måte», forteller Ingvild Mæhle Skjøtskift.

«Det er mer personlig. Publikums reaksjoner gir oss utøvere energi og vi blir på en måte litt kjent med dem selv om vi aldri har hilst på dem. Det er veldig fint.» Julie Steinjord Mjøen tenker seg om. «Vi treffer utrolig rause og gjestfrie mennesker som åpner opp hjemmet sitt for oss. Vi er jo prisgitt at noen ønsker å invitere både oss og publikum. Det er vi veldig takknemlig for. Vi har truffet utrolig mange flotte og entusiastiske mennesker som gjør det mulig for oss å skape en helt spesiell kveld.

«Det virker som publikum slapper mer av, de er i et hjem, med alle de kjente elementene som et hjem har», tilfører Thea Ellingsen Grant. Hun er musiker i forestillingen. Gjennom stemmebruk og loops skaper hun stemningsfull musikk som brer seg ut gjennom alle rom i huset. Det er første gang hun jobber med dans. Til daglig er hun student ved jazzlinja i Trondheim og synes det er spennende å jobbe på tvers av kunstfeltene. Det har vært veldig lærerikt å skape musikk som samspiller med dansernes bevegelser. Det er absolutt noe hun kunne tenkt seg å fortsette med fremover.

Men å danse i stua er ikke fremmed for gjengen. Alle sammen ler når de tenker på hvordan de gjennom barneårene har danset seg både gjennom stuer, vinterhager og kjøkken. Ingvild forteller om hvordan hun brukte de store vinduene i stuen til å skape seg en scene. Hun trodde hun danset for seg selv, men innser i ettertid at hun har nok underholdt hele nabolaget. For Rebecka var det sirkusforestillinger med sin far. Akrobatiske elementer de kunne briljere med i stua. Til og med Thea, som har tatt veien til musikken, minnes hvordan hun danset for foreldrene og filmet det hele. Utrolig pinlig å se tilbake på, men litt gøy å ha også.

Hva er det med «Det vi ikke ser» som dere liker ekstra godt og hvordan har den vært med på å utfordre dere som utøvere?
«Først og fremst er det jo at vi kommer til et nytt hjem for hver forestilling. Husene er forskjellig. De har forskjellige rom, møbler og ting vi må ta hensyn til. Fra vi kommer inn døra må vi begynne å planlegge hver del, tilpasse og gjøre endringer for å få det til å fungere i nettopp dette hjemmet - det er en spennende prosess. Som utøver kan du på ingen måte kjøre på autopilot», sier Julie.

«Dette holder dansen levende og gir rom for at nye ting kan skje på hvert spillested.» Marthe Aagesen nikker seg enig. «Publikum beveger seg akkurat der de vil og vi må forholde oss til det underveis. De får med seg alt vi gjør, de ser alle detaljer, her kan man ikke «gjemme seg» på en scene, hvor publikum ofte sitter ganske langt unna. Det skaper noen fine relasjoner som jeg som utøver setter veldig pris på. Hvor ofte får man egentlig sett hvordan publikummet reagerer? Som oftest sitter de jo bortgjemt i mørket for oss. Jeg tenker at dette er en helt unik mulighet for folk til å oppleve dans i et nytt og nærere format.»

Kaffeslanten i bunnen av koppen begynner å bli kald. Sol titter inn igjennom vinduet og insisterer på litt varme sånn helt på tampen av høsten. Kompaniet begynner å bevege på seg. De skal videre til neste spillested, komme til et nytt hjem, treffe nye mennesker og skape nye opplevelser.