Snelle: Hei Siri, takk for sist! Det var neimen ikke lenge siden. Faktisk så sent som i går, da vi slepte hjem koffertene våre.

Siri: Det stemmer. Da kan jeg jo fortelle at vi akkurat har kommet fra DanseFestival Barents hvor vi har spilt vår forestilling «Grums», og så har vi vært i Tromsø der vi har startet opp vårt nye prosjekt som heter «Jeg er kosmos» – et kjempestort tema og en svær, ny ting å gå inn i.  Det har vi dykket inn i de siste to dager nå, og så skal vi jobbe med dette helt fram til premieren 15. mars på Dansens Hus. Det er jo alltid litt overveldende med nye prosjekter når man begynner fra begynnelsen igjen.

Snelle: Hvordan overveldende?

Siri: Vi har jo skrevet og forberedt søknader, prosjektbeskrivelser og det ene med det andre. Men de første prøvene er alltid veldig spennende. Alt er åpent, og det må det være fordi vi må prøve å få opp mest mulig materiale på det vi har tenkt å fordype oss i… og nå høres jeg ut som en lærer kjenner jeg.. haha. Hvordan har det gått med deg i det siste da, Snelle?

Snelle: Jo takk, fint. Det er jo ett eller annet med at denne frilanstilværelsen er sånn at ting hoper seg opp noen dager, og da kan det fort bli litt mye. I dag har jeg både holdt på med noe voldsom familielogistikk, og den andre jobben min på Kunsthøgskolen. Men det som jo er veldig gøy, er at vi er i begynnelsen av denne prosessen vår. Det tar ofte veldig lang tid fra idéen oppstår og man sender inn en søknad til Kulturrådet, til den første prøven er i gang. Det er en slags merkelig limbosituasjon.

Siri: I søknadsprosessen har vi jo ikke laget noe. Da har vi jo bare ideen.

Snelle: Ja, og i søknadstidspunktet er man som regel midt oppi noe annet og ganske farget av det. Nå har vi jobbet sammen i snart 25 år og vi ser et slags mønster. Før trodde jeg hver produksjon var et helt eget univers.  Men jeg ser nå at det ene sklir over i det andre.

Siri: Ja, ikke sant! At det blir litt sånn at neste forestilling starter der den forrige slapp. At man drar med seg rester av det som ikke fikk være med i forrige produksjon inn i den nye. Slik kan jo tidligere produksjoner blir spirer til nye ideer, og sånn ruller det liksom bare.

Snelle: Vi er jo barn av prosjektæraen, der alt handlet om å jobbe i prosjekter. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at nå orker jeg ikke mer, i løpet av de 20 årene vi har jobbet sammen. Men det er jo helt umulig å stoppe.

Siri: Jeg har jo prøvd å overtale deg mange ganger til å ikke slutte.

Snelle: Jeg har jo ikke vært så veldig vanskelig å overtale, da. Men det er spennende å undersøke ting. Blir aldri ferdig, vet du. Nå har vi i hvert fall ikke tenkt til å gi oss.

Siri: Nei! Det er noe med å være dame i midten av livet som jo egentlig er ganske uhipt. Men  det er jo mange av oss. Og jeg syns det ville være synd om det var sånn at vi måtte legge ned når vi er 32. Jeg syns det er viktig at vi at vi fortsetter, og viktig at vi får være utøvende også. For meg er det viktig å få utøve alle de muligheter jeg har, men også med de begrensninger jeg har, både praktiske og fysiske. Kroppen eldes jo etter å ha danset hele livet, og man får begrensninger med skader og forskjellige greier. Og så er det jo det med at vi hele tiden prøver å utsette oss selv for litt motstand og skumle ting, som å prøve på ting vi ikke helt behersker.

Snelle: Ja, det har jo nesten vært et tema i alt vi gjør.
- Men skulle vi ikke egentlig intervjue hverandre og stille hverandre spørsmål? Nå snakker vi jo bare. Okei, jeg spør deg først da, Siri: Hvor henter du inspirasjon fra?  

Siri: Vel, jeg vil jo si at mye av inspirasjonen i det vi gjør, henter vi ut fra oss selv, våre egne opplevelser og erfaringer. Ekstremvarianten av oss selv, riktignok.

Snelle: Akkurat det er litt gøy for oss som har holdt på så lenge, denne dobbeltrollen var skikkelig ukorrekt da vi starta opp. For hvordan skulle man kunne klare å ha kontroll på noe som helst da? Hvis to skulle være med å bestemme alt, ville ikke det føre til et evig kaos av kompromisser og et dårlig resultat? Men det har funka fint og nå har det nesten blitt den nye normalen. Det har vært en morsom reise.

Siri: Skulle vi sagt noe mer om noen konkrete tema?

Snelle: Hmm…i forhold til det nye prosjektet? Per i dag vet vi ikke hvor mye vi skal bruke av Aina Villangers tekster, som kanskje var litt av det opprinnelige utgangspunktet, men hun er jo helt klart en inspirasjon. 

Siri: Ja, og så er det jo det med grenlandsdialekten! Vil du si noe om den, Snelle?

Snelle: Det var liksom to temaer som møtte hverandre og som vi ville jobbe med. Både et mer abstrakt og poetisk utgangspunkt, og det med dialekten…vi har jo i mange år faktisk slått om på grenlandsdialekt når vi har stått litt fast i forskjellige prosesser.

Siri: Jeg er jo fra Porsgrunn!

Snelle: Ja, og jeg har vært masse i Grenlandsområdet opp gjennom oppveksten med besteforeldre der. Så vi har hatt mye gøy med det. Noe vi har hatt som et stort, stort tema, som vi har behandlet fra mange sider, er dette med høykultur og lavkultur - eller populærkultur og «kultur-kultur», og der er grenlandsdialekten et fantastisk utgangspunkt. Det er kanskje Norges mest utskjelte dialekt? Det er veldig få som fortsetter å snakke den utenom i hjemområdet har jeg inntrykk av. Og så kommer plutselig lyriker Aina Villanger med boka «Langsang- et flytans habitat» som er skrevet på Grenlandsdialekt! Og poesien hennes, som virkelig er superbra poesi og skrevet på bred dialekt, er et veldig spennende utgangspunkt.  

Siri: Det er ikke vårt prosjekt å koreografere diktene, men benytte samlingen som inspirasjon og referanse, også i forhold til kosmos-temaet. I diktsamlingen skriver Villanger frem en hel kosmologi og verdenshistorie med klare forbindelseslinjer til antikkens læredikttradisjon, intet mindre! 

Snelle: Så får vi se om dette kanskje blir mitt endelige oppgjør med kosmos.. huff, jeg er kjemperedd for verdensrommet, og har vært det siden jeg var liten. Virkelig, altså, siden jeg var liten.

Siri: Og det handler kanskje litt om denne motstanden, å gå inn i det man ikke kan noe om eller frykter litt?

Snelle: Men jeg tror jeg leser mye mer om verdensrommet enn deg, siden jeg er så redd for det. Bare jeg ser en artikkel om verdensrommet, går jeg jo helt i frø, men blir samtidig tiltrukket.

Siri: Hva slags frykt er det egentlig?

Snelle: Er det ikke opplagt da? Verdensrommet er alt for stort! Og vi er så små. Det er det som ligger litt i tittelen også, «Jeg er kosmos». Vi er jo på en måte forbundet. Det er de samme kjemiske stoffene som er utgangspunktet for alt sammen, og på en eller annen måte henger vi sammen med verdensrommet, og det må jeg jo bare deale med. Det er kanskje litt sånn konfrontasjonspsykologi, dette prosjektet… hehe. 

Siri: Det kan kanskje høres ut som det bare er oss to som holder på og styrer og tuller, men vi har med oss et knippe fine kunstnere. Både komponist Ivar Grydeland, scenograf Elinor Ström og lysdesigner Evelina Dembacke er uvurderlige både i prosessen og for resultatet. Og så er vi jo opptatt av publikum og at det er folk som vil se på oss.

Snelle: Det er jo ikke så mange som har lyst til å se oss.. hehe.

Siri: Det er jo noen, da.

Siri: Sant! Men nå snakker vi mye igjen her. Skulle vi mimre litt? Skal jeg si noe om starten?

Snelle: Det må du gjerne.

Siri: Kort: I starten jobbet vi mye i større konstellasjoner. Det var det vi gjorde i de første årene, og så ble vi mer Siri & Snelle Produksjoner med den duettformen vi er i dag i 2001..var det ikke det?

Snelle: Nei, det helt helt første vi gjorde var «Somme kjerringer er slike», og det var bare oss to. Det var i 1993.

Siri: Ja, stemmer! Det danset vi i NRK, gjorde vi ikke det, Frokost-TV eller noe? Nei, «Sommeråpent» var det! Men ellers så…

Snelle: Mmmmmm…. Ja… huff mimring er vanskelig. Men det er viktig å si at vi også er veldig, veldig gode venner. Vi studerte sammen ved Statens Balletthøgskole i gamle dager, og så reise vi sammen til New York etterpå. Vi kjenner hverandre ekstremt godt.

Siri: Ja og vi deler samme humor. Den flyten er ikke noe vi strever etter, den bare er der.

Siri: Skal vi si noe mer om New York, kanskje?  

Snelle: Ja! Jeg tror nok vi ble veldig preget av New York på mange forskjellig måter? For meg var det i hvert fall en døråpner, og de ideene jeg møtte der har helt opplagt preget et retningsvalg.

Siri: Ja, sånn har det helt klart vært for meg også. Altså, hadde jeg ikke vært i New York, så hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Det var en revolusjon i mitt liv!

Siri: På 80-tallet da vi dro, dro jo ”alle” til New York. Jeg havnet midt oppi improvisasjonsmiljøet. Jeg følte jeg hadde kommet hjem.

Siri: Da vi kom tilbake til Norge sånn på starten av 90-tallet, var det virkelig en danse-boom. Det var Dansens År, det var mange spennende prosjekter hele tiden. Men det morsomme å tenke på er at da, som nå, snakket man mye om at dansen er så utilgjengelig! Det er akkurat det samme omkvedet, og jeg tenker at vi kanskje kan begynne å bruke noen andre ord på det enn at det er så utilgjengelig?

Snelle: Det har vært en spennende periode. Jeg har vært engasjert i kulturpolitikk, og syns det har vært morsomt å være med på å få politikere til å se dans som et kunstuttrykk på lik linje med andre, og sette det på kartet. Og utvide synet på hva dans kan være ut over en fysisk prestasjon, som ligger som en forventning hos mange. Det som er igjen da, er å undersøke noe gjennom kroppen på mange vis, kjennskap til og forholdet til rom og timing. Og det er dans. Da vi begynte å jobbe med tekst, som vi først syntes var så skummelt, forstod vi at vi måtte finne vår egen metode. Vi kunne ikke gjøre det med en teaterfaglig inngang. Vi er ikke skuespillere. Så utgangspunktet vårt var dansen, og vi leverte tekst ut fra en timing-følelse og hvor i rommet vi var da vi sa det, i hvilken retning vi sa det og hvor vi var i forhold til hverandre.

Siri: Jeg er opptatt av at vi ikke skal ta oss selv så høytidelig også. Vi skal ha et lekfullt element.

Snelle: Men Siri, jeg vil bare si en ting til om publikum før jeg glemmer det: Altså den stadig tilbakevendende snakken om at det ikke kommer publikum og sånn, det stemmer jo ikke. Det har skjedd masse med dansepublikummet bare i den perioden vi har jobbet. Med alle de små dansenisjene som dansemiljøet til sammen består av, er dans etter hvert en kunstform for mange. Mange små publikummere blir jo til sammen et stort publikum. Det er både inspirerende og en styrke at mangfoldet er så stort. Jeg tror på den nysgjerrigheten som deles av både publikum og kunstnerne.

Siri: Ja, og så er det jo noe med at om folk kommer med et litt annet utgangspunkt enn at det man skal se bare skal være hardcore underholdning, så er det masse å oppdage

Snelle: Ja, det er et spennende tema. Hva slags publikum er det man leter etter? Er det ett stort, eller er det mange små?

Siri: Uansett, for meg er dans en så stor del av livet, en så stor del av min identitet, at det er utenkelig å ikke holde på.

Snelle: Jeg kunne sikkert ha hatt andre yrker. Jeg er fra en totalt ikke-kunstner familie og flere er ingeniører, så jeg har kanskje fått inn det her med å ha en logisk side, jeg liker teori og syns det er gøy. Men det er noen av disse irrgangene man ikke kan undersøke på andre måter enn gjennom det kreative, og det er så…

Siri: ... og så har jo dansen blitt formen, da!

Snelle: Ja, og det er kanskje litt tilfeldigheter også. Nå er det en stund siden jeg har sagt at jeg skal slutte med dansen, men fremdeles kan jeg noen ganger få sånn ”Men herregud, hva er  det jeg holder på med? Hva er denne dansinga for noe.” Også når jeg ser på forestillinger. Hvorfor i all verden holder man på med dette? Så jeg kan jo identifisere meg med denne kryptiskheten også. Men det er noe med det man ikke helt begriper… det er både skrekken og tiltrekningen. Jeg synes det er spennende.

Men jeg må bare si enda en ting om det der med publikum og det å forstå kontra å ikke forstå dansen: Ta for eksempel den klassiske balletten «Svanesjøen», kanskje verdens mest banale historie. Det kan da umulig være folk som klarer å bli oppriktig dødsinteressert i den historien? Likevel slår mange seg til ro med at de skjønte i hvert fall hva «Svanesjøen» handler om. Men det er vel ikke historien man blir betatt av, det er jo det minst interessante med hele greia, det er jo bare for å hekte det på noe. Det er jo det ambivalente, det musikalske, det uforståelige, det fysiske, som er triggeren i «Svanesjøen» også. Og jeg skal vel ikke underslå det virtuose elementet… Men ”forstå” dans? Det er vel neppe poenget - men kanskje handler det om å forstå virkemidlene for å kunne aktivere vår egen medvirkning som publikummer. Eller bare åpne opp. Gi både dansen og seg selv en sjanse.

***

Intervjuet var først publisert i magasinet DANS, våren 2016 i forbindelse med visningen av «Jeg er Kosmos».