Generasjon Rynke vs. Generasjon Ynke

Trump- og velstandskullet møter klimafrykt og fremtidsangst.

Generasjon Z. Postmillenials. iGen eller Centennials. Kjært barn har mange navn, og få har fått flere kallenavn enn de som er født på midten av 90-tallet og senere. Dette er generasjonen som er spådd å endre både verden og arbeidslivet. Generasjonen som rett og slett ikke vet hvordan det er å leve uten internett, smarttelefon eller sosiale medier.

De eldste i denne gruppen, som teller omkring 1,6 millioner personer i Norge – rundt 30 prosent av landets befolkning – har allerede inntatt arbeidslivet. Her møter de tre andre generasjoner, som er travelt opptatt med å dissekere både hverandre og sine yngre etterfølgere. De yngste inn døren får også hardest medfart, og de kjipeste kallenavnene. De er Generasjon Alvor og Prestasjon. Snøfnuggenerasjonen. Generasjon Krenk og Ynk.

Men hva er egentlig greia med de ulike generasjonene? Og er ikke en viss generasjonskløft bare en selvfølgelig del av det å bli voksen? Å klage over de unge, forbanne musikksmaken og fnyse av klesstilen? Irritere seg over mangelen på respekt for et levd liv og erfaringer, over for få – eller altfor mange egne meninger?

Spennet mellom det ungdommelige og det middelaldrende er også ett av hovedtemaene i Ingun Bjørnsgaard Prosjekts nye forestilling, Uncoordinated Dog. Stykket har sin urpremiere torsdag 10. oktober på Dansens Hus. Ingun Bjørnsgaard har for lengst etablert seg som en av Norges mest betydelige og anerkjente koreografer. I denne forestillingen ønsker hun sammen med to generasjoner dansere å utforske hvordan vi opplever tiden og dens gang, og hvordan kroppen og sinnet lagrer all denne levde erfaringen. Les mer om forestillingen her.

Et stjernelag av dansere fra ulike generasjoner i Ingun Bjørnsgaard sin nye forestilling «Uncoordinated Dogs» med premiere 10. oktober.

Selve begrepet generasjon har blitt mye brukt og forsket på blant annet innen sosiologi. I utgangspunktet handler dette om at mennesker som er født innenfor en gitt tidsperiode, og som både blir ungdom og voksne omtrent samtidig, i stor grad formes av tiden og kulturen rundt seg. Og blir nokså like.

Uansett hvor selvstendig, individualistisk og unik man føler seg viser forskningen at man er omtrent så selvstendig og unik som de andre man vokser opp sammen med. Ikke så veldig med andre ord. Du kan selvfølgelig ta en helt annen vei, som en slags motreaksjon på alt det etablerte og forventede. Likevel vil også denne avstikkeren fremdeles i stor grad preges av det som skjer rundt deg.

Som en Millenial født tidlig på 80-tallet er det tydelig at noen av mine egne favoritt-egenskaper er noe jeg deler med resten av mine jevnaldrende. Arbeidslyst, pågangsmot og en naivistisk fremtidstro og optimisme. Ironien derimot, og den håpløse evnen til aldri å greie å være alvorlig, er nedarvet fra generasjonen før meg: Generasjon X eller Ironigenerasjonen, som overlapper med min egen. Sarkasmen man aldri vokser av seg avfeies av de eldre Babyboomere, velstandsgenerasjonen født etter andre verdenskrig, som evig pubertal - selv om de eldste medlemmene i Ironigenerasjonen nærmer seg 50.

At Generasjon Z derimot orker å være oppriktig mesteparten av tiden, er helt uforståelig for de foregående generasjonene. Da kommer også de hevede øyenbrynene og pekefingrene; med kallenavnene.

Generasjonsforskjellene og -splidene gjennom memes.

Har du noen gang lurt på hvor lenge en generasjon faktisk varer før den neste tar over, har du kanskje også kommet over den klassiske definisjonen av en generasjon, som er omkring 30 år. På denne tiden rekker man gjerne å bli født, bli sånn passe voksen og få egne barn. Den franske filosofen Auguste Comte, som levde på 1800-tallet, var en av de første som forsøkte å karakterisere de ulike generasjonene og dynamikken mellom disse.

Comte er filosofen som regnes som grunnleggeren av fagdisiplinen sosiologi. Han mener at mye av samfunnsutviklingen skyldes nettopp generasjonsskifter, og ikke minst konflikter og motsetninger mellom barn- og foreldregenerasjonene. En generell tendens hos mennesker - ettersom vi blir eldre, blir vi naturlig også mer opptatt av å bevare ting som de er. Det kan være verdier, tradisjoner eller levesett. Som et høyt og overdøvende symbalslag krasjer så dette med ungdommenes pågangsmot og ønske om endring. Ifølge Comte er dette en nærmest uunngåelig kollisjon, en motsetning drevet at krefter iboende i oss mennesker.

Omkring 100 år og tre generasjoner senere utfordret en annen fremtredende sosiolog, tyske Karl Mannheim, denne oppfatningen. Ifølge ham er det slett ikke sikkert at generasjonene trenger å være så ulike. Det avhenger nemlig av hva som skjer ellers i samfunnet, og hvilke muligheter de oppvoksende kullene har til å gjøre livsvalg som er annerledes enn sine foreldre. Tar du over for din mor eller far på familiegården, er det også nokså sannsynlig at du vil stå for mange av de samme meningene og verdiene som dine forfedre gjorde i sin tid.

Store samfunnsendringer derimot, som teknologiske fremskritt, hendelser som krig og naturkatastrofer og oppgangstider bidrar alle til å skape en tydelig felles identitet for dem som opplever det samme. Det er de store og hurtige forandringene i verden rundt oss de siste 100 årene som er forklaringen på hvorfor lengden til de siste 5-6 generasjonene er kortere, omkring 15-25 år. Det defineres ikke lenger av biologien eller fødealder, men av felles opplevelser, kultur og ikke minst oppvekst.

En bonde lærer sønnen å pløye. Maleri.

Murens fall i 1989 var en av hendelsene som preget oppveksten til Generation X i Europa.

Generasjon Z, de yngste av oss i dag, karakteriseres av sin pessimistiske holdning til fremtiden. Det er kanskje ikke så rart. I USA, England og store deler av Europa har mange i denne generasjonen sett både foreldre og eldre søsken slite på arbeidsmarkedet og med å betjene lån, som følge at den store økonomiske krisen på slutten av 2000-tallet. Det har blant annet ført til at hele tolv prosent av amerikanske iGen-ere allerede sparer til pensjon. Noe som er ekstra fascinerende siden de eldste i denne gruppa så vidt har fylt 20 år. I tillegg truer klimakrisen, og robotisering og kunstig intelligens spås å ta over en drøss med jobber de neste 20 årene. Det gjør at den oppvoksende generasjonen er langt mer forsiktige og mindre risikovillige når det kommer til store valg her i livet.

Samtidig tyder det på at Generasjon Z har arvet mange av sine foreldres verdier og holdninger – langt mer enn de foregående generasjonene. Mest sannsynlig uten å være klar over det selv. Generasjon Z er enn så lenge kjent for å konsumere mindre alkohol og narkotika, bortsett fra marihuana, og ha mindre sex enn de tidligere generasjonene i sammenlignbar alder. Men det hadde også deres foreldre, Generasjon X, der AIDS-frykten nok la en demper på det mer utforskende sexlivet på 80-tallet.

På mange måter er også oppdragelsen av Generasjon Z en slags protest mot de tidligere generasjonene. Babyboomere, de tallrike etterkrigskullene, opplevde en velstandsøkning sjeldent sett tidligere. De ble det første ordentlige forbrukersamfunnet, med stort fokus på konsum – og seg selv. Noe som dannet bakteppe for oppveksten til deres barn igjen, Millenials, som raskt fikk rykte på seg på å være både bortskjemte og selvsentrerte. Og er det noe den neste generasjonen med foreldrene var enige om var å unngå å skjemme bort sine egne barn like mye.

Det interessante fremover er å prøve å gjette når det neste store tenåringsopprøret vil komme, og ikke minst hva det vil handle om. Vil de som kommer etter Generasjon Z riste av seg klimafrykten og flyskammen? Eller vil dommedagsscenariene slå til og fremprovosere både nyreligiøsitet og ekstremt måtehold? Det vet vi om 10 til 15 år, – for den neste generasjonen er antageligvis allerede født.