Koreograf Marlene Monteiro Freitas regnes som en av de største talentene i sin generasjon, og overrasker oss med sin elektriske tilstedeværelse og den dionysiske kraften i sine produksjoner, skrev Veneziabiennalen da Freitas ble nominert til Sølvløven for dans i 2018. Marlene Monteiro Freitas ble født på Kapp Verde og begynte tidlig å danse med venner. De blanda salsa med hip hop, samba og musikaler, og fikk mesteparten av dansen inn gjennom YouTube. Via Escola Superior de Danca i Lisboa, og PARTS i Brussel (prestisjefull danseskole startet blant andre Anne Teresa de Keersmaeker) slo Freitas gjennom med soloforestillinga Guintche fra 2010. Den bygger på en karakter som Freitas har kalt Guintche. Guintche betyr fugl eller prostituert på kreolsk, som snakkes på øygruppa Kapp Verde hvor Freitas vokste opp. I forestillingen er Freitas selv denne fuglefiguren, en tragikomisk og absurd kabaret-type plassert i en boksering. Figuren har en rystende effekt på selv den mest blaserte publikummer. Det er vanskelig å ikke bli berørt av intensiteten til Freitas. Hun har en vill mimikk og en ekstrem tilstedeværelse på scenen, og åpner stadig nye lag i en mildt sagt ekspressiv forestilling som bør få fantasien til å løpe løpsk. I løpet av forestillinger forvandles Freitas flere ganger i det som kan beskrives som en omkalfatrende opplevelse.

Freitas sier selv at hun ikke liker å begrense seg til å jobbe med konsepter som postkolonialisme, feminisme etc. Hun er opptatt av fiksjon og forandring og ønsker å komme til et sted hvor det ender opp med å flomme over. – The moment the story enters, the boredom comes upon you» sa den britiske billedkunstneren Francis Bacon. Freitas vil ikke fortelle eller lære oss noe, og som Bacon er hun skeptisk til narrativet. I et intervju fra boka P.A.R.T.S: 20 years – 50 portraits (2016), forteller hun også at hun ikke jobber med karakterer, men med figurer. En figur refererer kun til seg selv, mens en karakter får oss til å tenke på en spesifikk kontekst sier Freitas.

I (M)imosa - Twenty looks, or Paris is burning at the Judson Church (2011), møter vi Freitas blant annet som artisten Prince. (M)imosa var et koreografisk samarbeid med Trajal Harrell, Dansens Hus- aktuelle François Chaignaud og Cecilia Bengolea, som alle påstår å være «the real Mimosa». Men i (M)imosa er både kjønn og identitet flyktig og flytende.

I forestillinga of ivory and flesh – statues also suffer (2014) inviteres vi inn på et slags ball, hvor vi møter noen skrekkslagne statuer som beveger seg mekanisk rundt til lyden av popmusikk mens de leter etter kjærlighet. Forestillinga er inspirert av Ovids fortelling om skulptøren Pygmalion som idoliserte kvinner til den grad at han ikke kunne elske noen av kjøtt og blod. Dermed ble han forelska i en statue av elfenben, den vakre Galatea. Gudinnen Venus syntes så synd på Pygmalion at hun gjorde Galatea levende.

I artikkelen Marlene Monteiro Freitas: Choreographing Openness skriver forsker og kurator Alexandra Balona at det er vanskelig å beskrive Freitas sine arbeider med ord. Freitas kunstnerskap søker etter intensitet, styrke og patos, heller enn mening og intellektuelle konsepter skriver Balona. Hun skriver samtidig at Freitas sine verk er full av referanser til film, billedkunst, musikk og teori. Kan det tenkes at artikkelforfatteren er litt redd for å sette merkelapper på Freitas? Under en samtale på Black Box Teater under CODAfestivalen i 2017, fikk Freitas spørsmål fra publikum om arbeidene hennes var feministiske. Spørsmålsstilleren fikk et strengt nei til svar. Freitas forklarte at hun var uinteressert i tematikker som feminisme i kunsten sin. Freitas sier selv at hun liker å jobbe med situasjoner, ikke fortelle historier.

Når Marlene Monteiro Freitas nå tar tak i den greske tragedien Bakkantinnene av Euripides, utforskes myten om kong Pentheus av Theben. Han ville finne ut hva som foregikk da de kvinnelige tilhengerne av guden Dionysos, mænaderne, bakkantinnene, «de rasende» eller «de ville» befant seg i en ekstatisk tilstand av fyll, dans og orgier, altså en Dionysosfeiring. Dessverre for Pentheus ble han oppdaget mens han spionerte, og bakkantinnene rev han i fillebiter. Disse fyllefestene regnes som forløperne til europeiske karneval. Åtte dansere og fem trompetister deltar i forestillingen Bacchae - Prelude to a Purge (2017), som beskrives som en livlig orgie av farger og bevegelse, en krig mellom gresk logikk og fornuft (solguden Apollo) og intuisjon.