Du jobber nå med Ole Martin Meland sin forestilling JEG BRAKK sammen med tre andre mildt sagt heftige dansere: Irene Theisen, Sebastian Biong og Aslak Nygård. Hva skjer når dere jobber sammen? 
Ja, de er jo bare helt rå. Så noe av det som skjer er blant annet at jeg blir megainspirert og tenker at her er det bare å henge i. 

Jeg jobba med Ole Martin for første gang i to produksjoner med Oslo Danse Ensemble i 2015 og 2016, og da kjente jeg en sterk resonans i kroppen min – jeg følte meg på en måte ganske hjemme i arbeidet hans. Den insisteringen på en sånn uvøren og direkte kroppslighet snakket veldig til meg. Sebastian har jeg også jobba med før, men det er første gang jeg gjør en full produksjon med Irene og Aslak. Og det har vært ren glede å danse med dem, og ikke minst veldig lærerikt. Vi har nok alle fem noen sammenfallende interesser som får utfolde seg i dette prosjektet, og sånn sett har det fra første stund vært en stor vilje og drivkraft hos alle.

Det har vært en veldig hands - on prosess, der det utøvende og kroppslige har ledet an og hvor vi prøver å finne ut av ting sammen på gulvet. Jeg syns at alle har en stor evne til å stå i det å ikke vite, selv om det kan være ganske ubehagelig og sårbart til tider, og det skaper et veldig spennende mulighetsrom. Ole gir mye tillit til de han jobber med, noe jeg som utøver setter stor pris på. Jeg tror det skaper en forpliktelse og eierskap til prosjektet. Det gir plass til å finne en egen drift og lyst, en selvdrevenhet, og en autonomi i utøverarbeidet. Vi har en høy grad av tillit innad i gruppa, som gir et veldig godt grunnlag til å gi seg hen. Da mye av forestillingen er improvisert, er det en viktig kvalitet for å tørre å ta sjanser og stå i de litt skjøre øyeblikkene sammen.

Hva liker du med kroppen?
Hvor fleksibel, formbar, tilpasningsdyktig og grenseløs den kan være, og dens potensial til å skape noe vi ikke visste at vi trengte. 

Hva med kroppen syns du er vanskelig?


Jeg begynner vel å ta og føle på at kroppen jeg hadde da jeg var 21 år, ikke kommer til å vare for alltid. Da jeg var ganske nyutdannet og jobbet med Ole Martin i 2016 drev jeg mye med å hoppe og lande rett ned på knærne (noe jeg fortsatt gjør). Guro Rimeslåtten var også med i det stykket, og da husker jeg hun sa til meg;  “de knærne der kommer ikke til å holde lenge”. Den kommentaren beit liksom ikke helt på meg da, for det var liksom så kjekt og greit å ta full sats og denge i bakken. Men nå begynner jeg å skjønne hva hun mente. Haha. Så forholdet til kroppen min har endret seg, og jeg kan nå se noen konsekvenser av det man holder på med. Men jeg liker jo å være i det uforutsigbare når jeg beveger meg og finner mye driv i store kroppslige engasjement og ideer, så det er ikke sånn at det er noe jeg har tenkt å slutte med med det første., så det er ikke sånn at det er noe jeg har tenkt å slutte med med det første. Og det er jo en kroppslighet jeg har trent opp gjennom flere år, så det er jo en viss kontroll i bunn, men jeg har blitt mer bevisst de siste årene. Jeg tar ikke kroppen min for gitt lenger. Det begynner å utkrystallisere seg noen problemområder, så jeg synes det er vanskelig å tenke at jeg kanskje må ta mer hensyn på et tidspunkt.

Hvordan ser du dans?

Jeg prøver å stille meg åpen til det jeg ser, uten for mange forventninger, da de ofte kan stå i veien for opplevelsen. Det er lettere sagt enn gjort, selvsagt. Jeg ser jo også forestillinger for å lære på et vis, på en mer faglig måte, og jeg lurer på om det også noen ganger kan stå litt i veien for å oppleve det som faktisk er. Jeg tenker det er noe å øve seg på når man ser så mye, å være ydmyk i møte med det en ser. Så veksler det veldig fra prosjekt til prosjekt hva jeg lar meg fange av, om det er utøverarbeidet, det koreografiske, dramaturgien, lyden eller lyset, eller alt på en gang. Men jeg blir nok veldig fascinert av solid og grundig utøverarbeid, utøvere som er veldig jorda, som står veldig godt i seg selv og er overbevist, og når jeg som publikummer får oppdage noe sammen med utøveren. Sånn at jeg får en følelse av at utøveren nærmest kunne gjort hva som helst og jeg hadde vært med på det. Da kommer jeg til et sted der det eventuelle kritiske blikket på et sett forvitrer og jeg er bare med. Ellers setter jeg veldig stor pris på å se arbeid som kommer med et nytt forslag eller som tør å mene noe. 

I det siste har jeg sjeldent lest programteksten før jeg ser ting, jeg har blitt litt fan av at verket kan tale for seg selv. Det hender heller at jeg blir nysgjerrig og leser den etter forestillingen i stedet. Det å oppleve noe kommer jo også an på dagsform og hva en kommer fra. Men en regel jeg har er hvertfall å ikke møte opp sulten, det yter ingen rettferdighet. 

Hvem eller hva inspirerer deg?


Kollegaer, dedikert arbeid og samarbeid! Jeg er jo heldig å jobbe med noen av mine absolutte favoritter i dette prosjektet. Og jeg er en veldig sosial person, så jeg blir generelt inspirert av å henge med folk, jobbe med folk og snakke med ulike mennesker. Jeg blir inspirert av kollegaers arbeid, og ser masse forestillinger. Jeg ser også mye teater. Film og bøker gir meg mye. Men jeg finner også mye inspirasjon i helt andre ting, det kan være mer rare detaljer eller absurde situasjoner, noen rare sko f.eks. Noen bra sko kan få meg skikkelig i gang. 

En av mine favorittserier er Hjerte til hjerte av Linn Skåber, etter å ha sett noen episoder med den er jeg fylt. Jeg blir fascinert av evnen til å stå i sånne skjøre øyeblikk og utholdenheten til Linn. Jeg er svak for humor, og føler at det er noe som alltid er med meg på et vis. Og da mener jeg ikke at det handler om å jobbe med humor på gulvet eller at noe skal komme over som morsomt, men jeg finner mye skaperkraft der. 

Hvem eller hva irriterer deg?
Overdreven møtevirksomhet mellom de med faste stillinger og frilansere. De får jo betalt for alle møtene, det gjør ikke vi. Haha! – Smatting er også irriterende!