Med bakgrunn som danser for en rekke koreografer, blant andre Hofesh Shechter, presenteres han nå på Dansens Hus med egen forestilling 15. og 16. juni. 

Hva er bakgrunnen til de syv danserne i Brother? 
De har veldig ulik bakgrunn. Akademisk sett har vi folk med utdannelser innen arkitektur, sportslærere, psykoterapi, sirkus og dans. Når det gjelder dans har noen bakgrunn fra urbane danser, noen ballett og noen capoeira. Jeg vil si at halve teamet har tung kunnskap om urbane danser og den andre halvdelen er mer relatert til spesifikke kontemporære uttrykksformer eller måter å tenke på. Alt dette vil jeg gjerne ha med i forestillingen, som for eksempel Felipe Caldeira med sin sirkusbakgrunn eller Christina Leitão som arbeider mye med improvisasjon i sitt arbeid.

Hva skiller dem?
Biotopen i forestillingen – for å si det sånn – er det differensiert. Jeg ville hverken ha et homogent uttrykk eller en homogen aldersgruppe. Jeg prøvde å få til en ikke-kompaniaktig sammensetning av folk.
Og så ville jeg ha veldig karismatiske folk hvis vi tenker på personlighet. Grunnen til det er at jeg ønsket å utfordre gruppen knyttet til individuell energi, og også konstruere et arbeid som på en måte hvilte på en slags fryktløs begeistring. Alle har på sett og vis en spesifikk karakter å fylle. Deres biografier – eller erfaringer - som dansere er veldig ulike, og disse ulike erfaringene gir en helt unik mulighet for å dele med hverandre.

Hva er felles?
De er alle helt fryktløse når det gjelder å prøve ut og akseptere. De stoler fullt og fast på meg. Det finnes også et veldig sterkt vennskap i bunn som gir noe ekstra til det som skjer på scenen.

Hvordan utviklet du koreografien – hva er din metode? 
I løpet av 1.5 år hadde vi flere ulike residenser hvor vi jobbet med ulikt antall folk de første tre gangene. Vi utviklet forskjellige improvisasjonsøvelser basert på fri bevegelse og vokabular, og vi hadde klasser med mange ulike danse-stiler (popping, vouging, magedans, krump, somatisk improvisasjon, sjonglering). Til slutt hadde jeg nok materiale til å starte med å organisere det hele. Jeg bestemte meg for syv elementer og samtidig arbeidet vi med rommet, struktur og organisering. Og samtidig med dette igjen utarbeidet vi også karakterenes hovedtrekk.

Hva overrasket deg mest i prosessen?
Vanskeligheten ved å løsrive seg emosjonelt.

Hva relaterer tittelen til?
Brother var et ord som var tilstede helt i starten av dette arbeidet. Ordet minner meg om min barndom og hvordan barn forholder seg til dette ordet. Hvor spennende det er å leke og være fryktløs og begeistret overfor alt dagligdags. Jeg liker også tanken om hvordan vår generasjon forholder seg til hverandre som brødre. Samholdet henger liksom sammen med tiden, ikke blodsbånd. En idé om både kosmiske brødre og brødre i familiær forstand.  Forstillingen knytter an til og bygger broer mellom dagens danseformer til noe arkaisk, og måten vi gjør det på er gjennom den menneskelige kroppen som en samling av informasjon og arv. 

Fortell oss litt om musikken.
Musikken er skapt av Rui and Sérgio, og det første jeg ba dem om var å kombinere elektroniske og akustiske instrumenter. Eller la oss i det minste begynne med det basale, som trommer, fløyte, horn og kroppslyder. Etterhvert utvilket vi mer organiserte mønstre med dette utgangspunktet. Så fikk jeg lyst til å ha med den elektroniske, nesten cheesy lyden fra klubber og gatefester, som for eksempel kurdo eller brasiliansk funk som er full av referanser til afrikanske røtter. Etter hvert ble det også viktig å finne noen øyeblikk av abrupt stillhet, for å gi plass til undring og for å fornye tilskuerens oppmerksomhet. Utviklingen av musikken i forestillingen er nærmest historisk kronologisk, men også influert av afro-rytmer og dans i dialog med clubbing og moderne, elektronisk musikk.

Hvordan har publikum reagert på Brother?
Publikum bemerker ofte den sterke følelsen av samhørighet, mangfoldet og den personlige tilnærmingen fra hver eneste utøver, og den empatiske energien som gjør at folk får lyst til å danse sammen med oss på slutten av forestillingen.

Hvem bør se forestillingen?
Rett og slett alle som akkurat når vi opptrer har lyst å se et stykke performativ kunst!