Skrevet av Tina Carita Aarsand (13)

Cas Public imponerer med denne sterke og moderne dansen som tar for seg hvordan man ser og opplever verden når man er døv. Den får virkelig i gang tankene! Forestillingen er inspirert av Cai Glover, en av danserne i gruppen som selv er hørselshemmet. Gjennom dans prøver de å få oss til å føle hvordan verden kan oppleves når man ikke kan høre noe.

Forestillingen er satt opp ganske dramatisk. Seks danserne er kledd i svart, og det er hvite lyskastere som lyser opp scenen. Danserne ser anspente ut mens de glir, hopper og svever over gulvet. Men man kan se gleden de får av å danse.

Det er mye forskjellig som foregår på en gang. På lerretet bak vises det en video av en gutt som er hørselshemmet. Musikken blir øredøvende eller høres ut som en lav rumling. Plutselig kommer det en radiostyrt, hvit bil med i bildet. Det virkes som om det er gutten som styrer den. Men å vite hvorfor den er der, er vanskelig. Rundt på scenen er det satt opp mange stoler, både store og små. Det kan være vanskelig å skjønne hvorfor de er der. Kanskje de representer plasser, og at gutten kanskje ikke passer inn. Jeg vet ikke.

Kanskje prøver forestillingen å vise hvordan det er å være døv? Kanskje det er sånn de vil at vi skal tenke? Kanskje denne forvirringen er gjort med vilje, for at vi skal forstå hvordan det er å ikke forstå?

Dansen kan virke litt gjentakende til tider. Det går ganske sakte, men det er intenst. På samme tid er det lekent. Danserne spretter rundt med seriøse ansikter, men til tider kan du se at de smiler. Danserne prøver å fortelle deg en historie om en gutt/mann som har hørselsproblemer, men det er du som bestemmer hvordan du ser dansen. Det er ikke helt klart hva som skjer, du må bruke tankene dine og tenke «hva mener de med disse bevegelsene?»

Forestillingen kan tolkes på mange forskjellige måter. Du kan for eksempel se på det som en kamp mot verden. Eller at de strekker ut en hånd, et rop om hjelp. Dansen er naken. De har ingenting å gjemme seg bak. Stillheten gjør det enda sårere. Det er lite fokus på alt annet enn dansen og musikken. De danser med mange korte kjappe bevegelser. Det kan se ut som om de kjemper mot hverandre, de dytter hverandre bort fra rampelyset, nesten som om de sier «se på meg, jeg er også her selv om jeg kanskje ikke hører». Til tider kan det se ut som om det er alle mot en.

Men forestillingen har også lyse øyeblikk. Det ser ut som om de skjønner at det ikke er noe lurt å kjempe om plassen, å kjempe mot hverandre. De begynner å hjelpe hverandre og jobbe sammen. Resultatet blir at de samarbeider om mange forskjellige bevegelser. Personlig synes jeg at bevegelsene ligner litt på tegnspråk, nesten som om de prøver å fortelle deg noe, men de kan ikke beskrive det med ord. Bare med dans og bevegelser.

Denne mystiske, moderne balletten er forvirrende. I stillheten mens de danser, kan du høre de skriker. De virker nesten litt irriterte, kanskje frustrerte. Jeg syntes at forestillingen er litt rotete siden det er såpass mye som skjer og det er ikke lett å finne en sammenheng mellom dansen og videoen. Men likevel var det en spennende opplevelse siden de beveger seg bra til musikken. Jeg har aldri sett en lignende forestilling før og jeg vil anbefale den til dem som liker å se moderne dans og bli utfordret!