Mia Habib har en mastergrad i konfliktløsning fra Tel Aviv University og har jobbet med dansekunst i konfliktsoner i en årrekke. Teksten er skrevet til Carte Blanche sin forestilling While they are floating.

2009, Mexicali, Mexico. 
We Insist (kunstnerne Rani Nair, Jassem Hindi, Mia Habib). Jeg lener meg over grensegjerdet mellom Mexico og USA. Balanserende på en pall. Forsøker å få en skrue gjennom gjerdet for å feste deler av speilinstallasjonen vår. Over meg henger det amerikanske grensepolitiet i et helikopter. Snart står de stille i luften like over hodet mitt. Det er deres måte å vise sin misnøye med vår tilstedeværelse på. Vi har tillatelse fra meksikansk side. Øredøvende støy fra helikopteret. Vind. Vanskelig å jobbe. Etter en stund forsvinner de tilbake mot Calexico. Der de kom fra. Rundt oss opererer «hopperne». De hopper frem og tilbake over det høye gjerdet. Forsøker å avlede grensepolitiet slik at andre kan forsøke å passere grensen uten å bli oppdaget. Det er deres jobb. Å hoppe. Her er også narkolangerne. Irriterte over at vi har invadert området deres. Og her er ungene. Som assisterer oss. Vår speilinstallasjon blir ferdig. På avstand ser den ut som et hull i gjerdet. En åpning til den andre siden. 

2007, Jenin, Vestbredden.
I bilen sammen med Juliano Mehr Khamis. Den tidligere lederen av The Freedom Theatre i den palestinske flyktningleiren i Jenin. Siden drept utenfor teateret. Jeg har sagt farvel til ungene ved teateret etter noen dagers workshop. Det er sen kveld. Vi skal gjennom en provisorisk kontroll. Kun bosetterne får passere. Vi stopper. Blendes av et sterkt lys. Bakenfor vet vi at det finnes en stridsvogn. Vi vet at noen har et våpen rettet mot hver og en av oss. Ingen brå bevegelser. Vi vinkes gjennom. Vi ankommer Tel Aviv. Neste natt overnatter jeg hos noen som har gitt tak over hodet til 60 bosettere som Sharon kastet ut fra Gaza. Jeg kjenner dem godt. Jeg orker ikke stå opp. 

2005, grenseovergang mellom Tyrkia og Irak.
Den amerikanske invasjonen. 45 varmegrader. Her er ingenting. En fryseboks med smørbrød. Ingen skygge. Vi gjør research til et nytt prosjekt. En amerikaner, en nordmann og en kurder. Grensepolitiet tar en av oss. Kurderen. Holder ham inne på et kontor hele dagen. Han tvinges til å se porno en hel dag. Vi venter. Arbeidsdagen er over. Han slippes fri. Vi kan forflytte oss inn i Irak. 

2009, Damaskus, Syria.
We Insist med Reloading Images-prosjektet. Kunstprosjekter, hemmelige agenter og re-enactments. Virkelighet og fiksjon møtes. Grensene mellom kunstprosjekt og alt annet viskes ut. Ingen stoler på noen. På tross, vennskap formes. Vi ønsker oss tilbake. Fortsatt. 

2006, grenseovergangen Storskog mellom Norge og Russland.
Standing kalte jeg det etterpå. I en time står jeg foran gjerdet på norsk side. Det blir aktivitet på den norske grenseposten. Flere militære kommer for å kikke på meg. Etterhvert kommer en norsk soldat mot meg. Han snakker til meg på engelsk gjennom gjerdet. Jeg svarer ikke. Han spør hva jeg gjør. Jeg svarer at jeg står. Han snakker litt til. Jeg svarer at jeg står. På engelsk. Han går sin veg. Grensegjerdet er utrustet med varmedetektorer. Det er massivt. Det er grensen inn til Europas høyborg. Det er et Schengen-gjerde. Jeg oppdaget det først nå. At vi har en slags høyteknologisk grensemur i Norge. Jeg skammer meg. Noen år senere kommer flyktninger syklende over denne grenseovergangen. De fleste er syrere. Helt nord. Helt oppe i intet. Mange blir tvangsreturnerte. Tvangsforflyttet. Noen forsvinner. 

Med meg. Det går bra hver gang. Selvfølgelig. Jeg er hvit. Jeg har et pass. Det riktige. Jeg er privilegert. Jeg kommer inn der jeg vil. I alle fall nesten. Jeg kan dra ut. Jeg forflytter meg med mine kunstprosjekter. Med Den norske stats støtte i ryggen. 

Adrenalinkickkunstneren. Må dra inn i konfliktområder for å få et kick. En helt som redder verden. Får kunstprosjektene til å høres bra ut. Halsbrekkende. 

Nei. Mange av oss har en forelder, en besteforelder eller en lang familiehistorie av mennesker som har forflyttet seg over avstander. Migrert. Flyktet. Reist. Vi vet at vi er privilegerte. Vi skal ikke glemme. 

Vi forsøker. Vi søker. Mellomrommene, grensene, ytterpunktene. Vi forflytter oss mellom. Ulike virkeligheter, ulike geografier og ulike kropper. Grenser. Fysiske grenser. Mentale grenser. Ideologiske grenser. Vi er i en pågående forflytning. Det er her jobben vår ligger. Oss. De privilegerte kunstnerne. Som har friheten til å følge disse skiftene. Dette er øvelsen vår. Som vi gjør om og om igjen. Øvelsen på å tåle. Å være i gråsonen. På å finne den lille sprekken ved grensen. Det som kan forskyve noe. Om enn så lite. Kanskje bare inni hodene våre. En anelse av en åpning. Ved å insistere på et punkt ved disse grensene trigges og synliggjøres et helt maktsystem som for mange av oss privilegerte ligger godt skjult. Og bortgjemt. 

Denne øvelsen. Kan gjøres av alle. Oss. Øvelsen vi trenger mer enn noen gang. Ulike poler forsøker å utrydde gråsonen. Fjerne rommet hvor spørsmål stilles og undring får plass. Hvor tvil, konfrontasjon, utopi, fantasi og rå virkelighet får lov å sameksistere uten å drepe hverandre. Hvor noen grenser kan forflyttes. Noen kan mykes opp. Noen kan opphøre. 

En insistering inn i det ukjente. Opparbeide en utholdenhet i å forflytte seg på ustabil grunn. Forsøke å åpne et rom hvor usikkerhet, spørsmål og tvil kan deles. 

Vi. De privilegerte. Vi kan la være. Bli der vi er. Men. Forflytningen vil innhente oss. Den kommer. 

Eg kunne ha halde fram. Ja. På eit vis kunne eg ha halde fram. Denne teksten kan jo gjera sprang. Han kan flytta seg i tid og rom på ein blunk. Han kan gjera plutselege krumspring. Og når me les han kan han flytta assosiasjonane våre på brøkdelen av eit sekund. Men det kan ikkje kroppen. Kroppen må halda seg til eit sett av fysiske lovar om tid og rom. Kroppen må fullføra heile rørsla. Han kan ikkje flytta seg på eitt millisekund frå denne teksten, opp til månen, til Minos sin labyrint via ei fjellstove i Jotunheimen. Eller inn i ein kval via ein kalashinikov. 

Han må ha tid, kroppen. Han må gå, han må springa, han må krypa, han må svømma. Han må sitja på ein buss, ein båt, eit fly. Eller ein hest. For å flytta seg frå ein stad til ein annan. Det finst ingen snarveg. Og møter han eit fysisk hinder så kan han ikkje teleportera seg sjølv forbi. Han må klatra over, grava seg under, stoppa eller snu. Det er ei anna form for flytting. Som når me dansar … Den dansande kroppen kan ikkje redigerast frå ein stad i rommet for så å plutseleg henga i taket i rommet ved sidan av. Det kan gjerast på film. Men i røynda tar det den tida det tar. Å flytta seg krev tid.

Det finst ingen snarveg.