Aldri før har vi feiret og markert så mange av livets anledninger som nå. Bursdager, morsdager og valentines. Midtsommeraften, bryllup, begravelser og babyshower. På sosiale medier dukker det også opp stadige nyvinninger - gender reveal party, bryllupsfest nummer to og tre, etterfulgt av seremonielle gravøl for havarerte ekteskap noen år senere.

Selv om hver oppvoksende generasjon liker å tro at det er nettopp de som har oppfunnet festen, og i alle fall at ingen før dem har festet så inderlig hardt, vilt og lenge, stemmer det selvsagt ikke. Merkedager og feiringer i ulike former har vært en del av vår historie og kultur så lenge menneskeheten har eksistert. I dag, akkurat som for flere tusen år siden, har fest og markeringer fremdeles en svært viktig sosial funksjon. Det samler flokken, og er med på å bygge opp og definere hvilke grupper man tilhører - familien, stammen eller landsbyen. Det er noe man gjør sammen, om ikke lenger på samme sted i vår digitale verden.

Den belgiske kompaniet Voetvolk inviterer også til en slags fest i sin forestilling Into the Open, som gjester Dansens Hus 23.-25. september. – Vi hadde behov for en knallfest rett og slett, sa koreograf Lisbeth Gruwez da forestillingen ble skapt under den globale pandemien. Det som startet som begynnelsen til en danseforestilling, utviklet seg til å ta form som en konsert, og resultatet har blitt en kritikerbejublet høyoktans fest.

Har du noen gang lurt på hvorfor mat og drikke er så ofte en essensiell del av mange markeringer og feiringer? Det kan skyldes at nettopp tilgangen til mat var selve årsaken til de aller første festene som urmenneskene tok del i, lenge før vår tid.

Ved hjelp av arkeologisk funn kan tradisjonen med fest og feiring spores tilbake til eldre steinalder, for omkring 2-2,5 millioner år siden. Våre forfedre Homo Habilis var sankere og jegere. Spesielt jakt krevde et samarbeid mellom flere av gruppens medlemmer. Dette skal også ha vært én av grunnene til at urmenneskene utviklet sine kommunikative og sosiale ferdigheter. Å nedlegge et stort dyr var nok uten tvil en stor seier. Samtidig bød det på noen praktiske utfordringer da man hadde få muligheter til å ta vare på kjøttet over lenger tid. Mye tyder derfor på at en vellykket jakt ble etterfulgt av et stort og sosialt etegilde.

Et annet eksempel på urfester er begravelser og riter i forbindelse med dødsfall. Flere steder over hele verden har det blitt oppdaget gravplasser som kan dateres 30-35 000 år tilbake i tid. Funn av dyrebein og -skjelett på disse plassene kan indikere at det har vært en sosial samling i forbindelse med at de døde ble stedt til hvile, der det også ble konsumert mat.

Ettersom menneskeheten slo seg til ro med jordbruk og husdyrhold, oppstod det også langt mer kompliserte sosiale relasjoner, både mellom enkeltindivider og grupper. At noen hadde et overskudd av mat ble en maktfaktor, som kunne demonstreres nettopp ved å invitere til fest eller feiring.

Det ble også flere anledninger til å feire. Akkurat som i dag var man allerede for flere tusen år siden opptatt av å markere en endring i status eller posisjon, for eksempel et bryllup. Andre feiringer tok utgangspunkt i årstider eller var knyttet opp til de ulike sesongene eller oppgavene innen jordbruk, blant annet innhøsting. De ulike religionene, som begynte å gjøre seg gjeldende fra omkring 10 000 år fvt., brakte også med seg utallige helligdager og anledninger som skulle markeres på behørig vis.

Få kan sies å ha feiret så mye og så helhjertet som oldtidens egyptere. De mange gudene var en integrert del av hverdagslivet, og disse ble feiret ved hjelp av ulike festivaler gjennom året. Mange av disse varte i dagevis, og bød på både store mengder mat og alkohol. Gudinnen Hathor ble for eksempel hyllet med en egen religiøs feiring fordi hun skal ha reddet menneskeheten fra krigsgudinnen Sekhmet ved hjelp av øl. For å markere dette, konsumerte festivaldeltakerne litervis med øl for å bli beruset og komme nærmere henne.

En av de mest populære og folkerike feiringen var derimot dedikert til gudinnen Bastet. Hun ble ofte avbildet som en kvinne med et kattehode, og ble blant annet sett på som en beskytter av kvinner og barn. Dette var også kvinnenes fest, en dag da alle hemningene skulle kastes og de kunne fritt «drikke, danse og løfte på skjørtene». Flere hundre tusen mennesker skal ha deltatt på denne årlige feiringen.

Også antikkens Hellas og Romerriket hadde mange festtradisjoner, vanligvis knyttet opp mot religiøse helligdager og i forbindelse med planting og innhøsting. Flere ulike religiøse riter i Athen og andre bystater på den tiden forutsatte at dyr ble ofret på alteret til den utvalgte guddommen. Mens dyrets bein, skinn og blod ble brent som en hyllest til gudene, ble derimot kjøttet tilberedt og servert menigheten. Da tilgangen på kjøtt for vanlige mennesker var nokså begrenset, var disse helligdagene og de påfølgende samlingene høyt verdsatt.

Den greske overklassen ble etterhvert også kjent for en annen festtradisjon - symposier, som betyr rett og slett samdrikking. Disse sosiale sammenkomstene ble avholdt i dedikerte rom, andron eller herreværelser, og hadde en rekke skikker deltakerne måtte observere underveis. Det hele var en slags elitistisk storstue, der utvalgte medlemmer av overklassen ble invitert til å diskutere filosofi, politikk og poesi, og selvfølgelig drikke og spise. Det var ofte opp til verten å bestemme styrken på vinen som ble servert, og dermed også kunne styre nivået på diskusjonene. Poenget med disse festene skal likevel ikke ha vært å bli så beruset som mulig, men å demonstrere at man drikke mye alkohol uten å miste verdigheten og evnen til å konversere.

En av de mest kjente feiringene i Romerriket var Saturnalia. Dette startet opprinnelig som en innhøstningsfest, men ble etterhvert flyttet til desember. Feiringen kunne vare i opptil syv dager og var en lystig og bedugget affære, der romerne kledde seg ut i fargerike klær. Under Saturnalia var det mer aksept for en løssluppen oppførsel, og man utfordret og snudde om på mange av de sosiale rollene. Slavene ble for eksempel servert av sine herrer, og fikk også lov til å gamble og oppføre seg, i alle fall til en viss grad, som frie mennesker i de dagene festivalen varte.

Også antikkens Hellas og Romerriket hadde mange festtradisjoner, vanligvis knyttet opp mot religiøse helligdager og i forbindelse med planting og innhøsting. Flere ulike religiøse riter i Athen og andre bystater på den tiden forutsatte at dyr ble ofret på alteret til den utvalgte guddommen. Mens dyrets bein, skinn og blod ble brent som en hyllest til gudene, ble derimot kjøttet tilberedt og servert menigheten. Da tilgangen på kjøtt for vanlige mennesker var nokså begrenset, var disse helligdagene og de påfølgende samlingene høyt verdsatt.

Den greske overklassen ble etterhvert også kjent for en annen festtradisjon - symposier, som betyr rett og slett samdrikking. Disse sosiale sammenkomstene ble avholdt i dedikerte rom, andron eller herreværelser, og hadde en rekke skikker deltakerne måtte observere underveis. Det hele var en slags elitistisk storstue, der utvalgte medlemmer av overklassen ble invitert til å diskutere filosofi, politikk og poesi, og selvfølgelig drikke og spise. Det var ofte opp til verten å bestemme styrken på vinen som ble servert, og dermed også kunne styre nivået på diskusjonene. Poenget med disse festene skal likevel ikke ha vært å bli så beruset som mulig, men å demonstrere at man drikke mye alkohol uten å miste verdigheten og evnen til å konversere.

En av de mest kjente feiringene i Romerriket var Saturnalia. Dette startet opprinnelig som en innhøstningsfest, men ble etterhvert flyttet til desember. Feiringen kunne vare i opptil syv dager og var en lystig og bedugget affære, der romerne kledde seg ut i fargerike klær. Under Saturnalia var det mer aksept for en løssluppen oppførsel, og man utfordret og snudde om på mange av de sosiale rollene. Slavene ble for eksempel servert av sine herrer, og fikk også lov til å gamble og oppføre seg, i alle fall til en viss grad, som frie mennesker i de dagene festivalen varte.

En tradisjonell feiring som derimot har overlevd helt til i dag er den kinesiske nyttårsaften, eller vårfesten, som varer i opptil 15 dager. Dette startet som en helligdag under Shang-dynastiet, omkring år 1500 fvt. I utgangspunktet skulle denne markeringen ære de døde og blidgjøre gudene i forkant av en ny plantesesong, men feiringen har i dag fått en annen betydning. Ifølge kinesisk mytologi pleide nemlig monsteret Nian å komme ned fra fjellet eller fra under vannet og terrorisere menneskene rundt vårfest-tider. Mytene sier at en snartenkt gutt oppdaget at Nian var redd for høye lyder og sterke farger, og det er dette som danner rammene for dagens festtradisjoner. Fargen rødt er overalt, og deltakerne fyrer av store mengder kinaputter og fyrverkeri for å skremme vekk Nian. Nyttårsfeiringen tilbringes aller helst sammen med familien. Det fører til at flere hundre millioner kinesere legger ut på reise fra storbyene der de arbeider til familiens landsbyer like før feiring. Noe som ofte omtales som verdens største menneskelige migrasjon.

En rekke andre feiringer over hele verden har også funnet sted i flere hundre år, og markeres fremdeles på omtrent samme måte i dag. Karnevalet i Brasil, og da spesielt i Rio, samler flere millioner mennesker hvert år. Det som tidligere var en fest for å markere starten på fasten, er i dag forvandlet til en gigantisk gateparade med fargerike kostymer og sambaskoler som konkurrerer ved å danse gjennom sentrumsgatene. Holi er en annen og fargeglad fest, som har sitt utspring i en hinduistisk vårtradisjon. Feiringen, som finner sted i India og Nepal, kjennetegnes av en livlig gatefest der deltakerne kaster vann og fargerikt pulver på hverandre.

Selv om det religiøse eller sesongbaserte poenget ved mange disse markeringene er for lengst glemt, oppfyller disse fremdeles sin sosiale funksjon. Det er en samlende kraft, og en videreføring av tradisjoner. Samtidig byr mange markeringer også i dag på en anledning til å bryte med eksisterende vaner og sosiale klasser og normer, om bare for noen timer. Vi kan alltids forsøke å gjette hvilke av dagens ferske feiringer og anledninger som vil overleve de neste hundre årene, og ikke minst hva de ender opp med å bety.

Kilder: Hayden B. 2009 The proof is in the pudding: Feasting and the origins of domestication, Kuijt I. 2009 What do we really know about food storage, surplus, and feasting in preagricultural communities?