Alle forestillinger er laget på samme måte: vi har ett hode, en overkropp, to armer og to ben. Når en kropp beveger seg, er det umulig å ikke forholde seg til.

Av åpenbare politiske årsaker har ikke Nord- og Sør-Korea kunne kommunisere i så stor grad. Hvorfor har du valgt akkurat Nord-Korea som inspirasjonskilde?
Som koreansk danser og koreograf er det en veldig viktig person i vår kunsthistorie: Choi Seung-Hee. Hun ble født i Korea under den japanske okkupasjonen og begynte i et japansk dansekompani på 1920-tallet. På 1930-tallet ble hun den første koreanske danseren som gjorde internasjonal karriere ved å introdusere koreansk tradisjonell dans og moderne dans importert fra Vesten til Japan, før hun valgte å reise nord da landet ble delt. Hennes innflytelse på utviklingen av dans på begge sider av grensen er helt grunnleggende, og på mange måter kan hun betraktes som moren til samtidsdansen i Korea.

I veldig, veldig lang tid og inntil ganske nylig var forholdet mellom Sør- og Nord-Korea veldig anspent. Da jeg vokste opp var Nord-Korea fienden. Alt som kom fra nord var skummelt, og vi hadde heller ingen informasjon eller innsikt i hva som foregikk der. Alt som handlet om Nord-Korea var tabu. Likevel har jeg alltid vært nysgjerrig på å vite hva slags dans som ble praktisert i nord, for vi deler tross alt de samme kulturelle røttene.

Som sagt var det i veldig lang tid umulig bare å tenke tanken, men situasjonen mellom de to landene har blitt noe bedre, og enkelte snakker nå om å gjenforene de to Korea-landene. Vi har fremdeles en lang vei å gå, men her tror jeg kunstnere og kunsten har en viktig rolle å spille for å få til en mentalitetetsendring og kanskje bidra til at vi kan forstå hverandre bedre. Og dans er jo nettopp et fantastisk virkemiddel til dette: det er et universelt språk som skaper broer gjennom bevegelse. Ofte mye mer enn gjennom ord. Med min forestilling håper jeg at sør- og nordkoreanere kunne kjenne seg igjen i bevegelsene og det som binder oss sammen.

Er det kulturforskjeller mellom Nord- og Sør-Korea mener du, og i så fall på hvilken måte?
Nord- og Sør-Korea har den samme bakgrunnen, men Korea har vært delt i over 65 år og eksistert med to forskjellige politiske systemer. Kunst og kultur utviklet seg selvfølgelig annerledes på hver side av grensen. Ut fra informasjonen jeg fikk må du følge et veldig strikt skoleprogram for å bli kunstner i Nord-Korea fra du er veldig ung. Spesielt for dans er det et stort fokus på fysisk trening og repetisjon for å nå perfeksjon, og bare de som oppnår det kan bli kunstnere. I Sør-Korea er det mange flere måter og et mer mangfoldig utdanningssystem for kunst.

Hvordan gikk du i gang med å koreografere North-Korea Dance?
Det var vanskelig å få informasjon om Nord-Korea men internett endret ting radikalt. Jeg begynte med å skrive inn «North-Korea Dance» på YouTube og fikk mange treff. Jeg så mange videoer i mange ulike sjangre – fra 1950-tallets propaganda-balletter til nåtiden hvor formene er lettere med mye tradisjonell dans og folkedanser. Til slutt beholdt jeg omtrent ti av disse videoene som var basen for det videre arbeidet med danserne mine. Propagandadansen er ganske forskjellig fra den dansen vi gjør i Sør-Korea. Vi prøvde ikke å kopiere dette, for det ville ikke blitt like bra som originalen. Tvert imot valgte jeg noen danseformer med mange likheter også fordi det er noen kjente elementer der for sørkoreanske dansere, men det ga meg også mer frihet til å omskrive disse danseformene og tilføre mitt blikk. Fra dette utgangspunktet begynte jeg å reprodusere koreografiene sammen med danserne for å forstå bevegelsene, gjøre dem til vår egne og bli kjent med deres egenart. Vi samarbeidet også med en danser som ble trent i Nord-Korea.

Jeg brukte dette grunnlaget for å utvikle dansen til å passe mine danseres kropper. I dans fra Nord-Korea er det ofte andre muskelgrupper som brukes, og ofte er bevegelsene unaturlige. Danserne mine måtte tilpasse seg dette nye dansevokabularet, og ble konfrontert med sitt eget utgangspunkt som dansere, noe som igjen skapte noen interessante og helt nye bevegelser. Så dette stykket handler ikke om å kopiere eller reprodusere eksisterende koreografier. Koreografien er heller mitt sørkoreanske kunstnerblikk på danseformer som står så langt unna min egen kulturelle- og dansefaglige bakgrunn, men likevel ikke.

Tror du dans kan bidra til økt kulturutveksling eller kulturell forståelse? Er det fremskritt i kulturutvekslingen mellom Nord og Sør-Korea, eller er det bare ett enveisløp?
Som nevnt er dans det perfekte mediet for kulturutveksling nettopp fordi du ikke trenger ord for å kommunisere. Alle er laget på samme måte: vi har ett hode, en overkropp, to armer og to ben. Så når en kropp beveger seg, er det umulig å ikke forholde seg til den.
Jeg tror denne danseforestillingen var den første som adresserte utfordringene så direkte i mitt land, og mottakelsen var også veldig god i Sør-Korea. Imidlertid er den diplomatiske situasjonen fremdeles veldig sammensatt. Dette er selvsagt noe som er mye, mye større enn meg og mitt kunstnerskap. Jeg vil ikke si at dette stykket har hatt innvirkning på kulturutvekslingspolitikken mellom de to landene, situasjonen er omtrent den samme. Men hvis dette stykket – om enn bare litt – kan få menneskers mentalitet til å endres slik at vi forstår hverandre litt bedre, er det nok for meg.