Intervjuet er en gjenpublikasjon av Hanne Bernhardsen Nordvågs intervju for www.scenekunst.no

Dansestudioet på Carl Berner i Oslo er fylt av en konsentrert stillhet. Fire unge jenter stiller seg lydig i posisjon. Resten av danserne i Tabanka Dance Ensemble trår til side.

Prestø spiller opp Dinah Washingtons bluesperle ”This Bitter Earth”. Kroppene til de fire danserne begynner en bølgebevegelse. De vrir armer, hofter og torso inn og ut av posisjoner som er typisk for denne dansesjangeren ­– de winer, releaser og contracter. De veksler mellom det myke og det skarpe, og bevegelsene både komplementerer og står i kontrast til lyden som strømmer ut av høyttalerne.

I hjørnet sitter Prestø og følger alle bevegelser med falkeblikk. Han ser om bevegelsen sitter i den ryggvirvelen der den skal, eller om den har glidd litt for langt opp eller ned

Prestø gir konkrete og enkle tilbakemeldinger. Han er mild, men streng, og han snakker med en tyngde som går langt ut over hans 33 år. Han har jobbet med dette i 18 år. Og det har vært mer enn en jobb. Han har levd og åndet dans, for når Prestø går inn i noe, så er det ikke halvhjertet. Og det har gitt resultater.

32 Moduler
Afrikanistisk dans er et samlebegrep som beskriver mange danser med afrikansk tilknytning. Fellestrekkene ligger i hvordan kroppen skal brukes. – Blant kjennetegnene er en aktiv ryggrad og at flere kroppsdeler, eller til og med samme kroppsdel, kan bevege seg til flere rytmer samtidig, forklarer Prestø. Han forteller at han har hentet teknikker fra 81 afrikanske danser og 56 karibiske danser og satt dem i system – den såkalte Talawa-teknikken.

Prestø fortsatte dermed systematiseringen og har nå utarbeidet 32 moduler som man må gjennom for å bli en fullverdig Talawa-danser, som danserne i hans eget kompani Tabanka, jobber seg gjennom. Noen av modulene undervises også på Irie Dance Theatre i London, på Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold, samt i internasjonale masterclasses. Han sier det tar opp mot fem år å komme seg gjennom alle modulene, fordi de også inkluderer antropologi, researchteknikk og historikk for å forstå og gjenkjenne tradisjonsbevegelsenes intensjon og tilhørende filosofi. I tillegg skal et komplekst bevegelsessystem læres.

Ballett har fem armposisjoner. I Talawa-teknikken er det 32. Danserne jobber med å lære seg release og contract i hele sju punkter i ryggsøylen, og rytmearbeidet er avansert, i og med at man skal mestre å ha forskjellige rytmer i torsoen samtidig.

Prestø ler, men det er tydelig at han ikke setter pris på at afrikanistisk dans ikke blir ansett som likeverdig med annen scenedans.

Håndbak
Prestø er klar på at selv om utgangspunktet er etnisk, utelukker det ikke at det også er kunstnerisk. Tvert imot ligger det, som antydet ovenfor, minst like mye tanke og teknikk bak det de driver med i Tabanka som i hvilken som helst ballettforestilling.

Han er oppgitt over de som tror at de mestrer denne formen for dans bare fordi de har tatt ett kurs, og er samtidig fascinert over de samtalene han har hatt gang på gang når det plutselig har gått opp et lys for en publikummer med tanke på hvor mye arbeid som ligger bak de tilsynelatende uanstrengte bevegelsene.

Prestø ler og sier at det i det minste vitner om at det har begynt å vokse fram en respekt for sjangeren.

De hiver etter pusten etter å ha kjørt gjennom en heseblesende koreografi som har fått hele bygget til å riste. Men selv om den piplende svetten er tegn på at de har gitt alt, så mener Prestø at de fortsatt har mer å gi.

Det er fredag kveld, og mens de fleste andre i samme aldersgruppe som Tabanka-danserne gjør seg klare til å dra på byen, gjør denne gjengen seg klare til å kjøre gjennom koreografien nok en gang. Og denne gangen bedre. Men å ofre litt og jobbe hardt lønner seg – det vet Prestø alt om.

Tabanka består av både profesjonelle dansere og trainees, og det er med stolthet Prestø forteller at hele 18 av hans trainees har gått videre til profesjonelle danseutdanninger. Blant annet har fire av dem kommet inn på Kunsthøgskolen i Oslo. Han mener dette bidrar til å forandre hvordan norske dansekunstnere kommer til å se ut i framtiden, men likevel sliter han med å beskrive seg selv som stolt.

Ser publikum på video

Ifølge Prestø er det å koreografere publikum minst like viktig som å koreografere bevegelsene på scenen.

Formell utdanning
Prestø forteller at noe av det han synes er mest interessant å høre av tilbakemeldinger fra publikum, er spennet av følelser de kan gå gjennom i løpet av en forestilling. Han vil at dans skal framstille menneskelighet, og det innebærer å ta publikum med på en reise gjennom følelser som finnes i oss.

Å spille på menneskelighet gir også et stort publikumspotensial, og Prestø mener at en Tabanka-forestilling bør oppleves relevant for en nigerianer så vel som for en totning. Men han sier at det å etablere Tabanka som en aktør i scenekunstfeltet, krever målrettet arbeid.

Tabanka har hatt forestillinger i Operaen og på Dansens Hus flere ganger, og det tyder kanskje på at det de gjør, begynner å synke inn i scenekunstfeltets bevissthet. De har også for første gang fått skikkelig støtte fra Kulturrådet til å sette opp forestillingen Limbo i Operaen neste sommer. Nesten alle tidligere produksjoner har vært selvfinansiert.

Men Prestøs ambisjoner stopper ikke her. Han holder for tiden med å utarbeide en plan som skal gjøre Talawa-teknikken til en egen treårig fagskole, slik at den anerkjennes som en danseutdanning på lik linje med andre utdanninger.

Lagos
Det er ingen afrikanske trommer i øvingslokalene til Tabanka. Ei heller fargerike gevanter. Ingen stereotype elementer av den typen man ofte ser. Dette er noe av det som gjør Tabanka spesielt, ifølge Prestø.

Dette, så vel som hans spesielle teknikksystem, gjør at han reiser verden rundt for å undervise.
Det plinger i telefonen til Prestø. Han åpner mailen sin.

Intervjuet ble først publisert på www.scenekunst.no.