Fredrik Floen: Hvordan er horisonten for deg der du er nå?
Den sanne horisonten er prega av et tredekket berg og er derfor skrått oppover.

Ann-Christin Berg Kongsness: Hvilke musikere/kunstnere inspirerer deg mest?
Utallige musikere inspirerer meg og det varierer hvem. Blant norske musikere som holder spesifikt på med eksperimentell musikk for stemme - iblandet elektroniske elementer - er Maja Solveig Kjelstrup Ratkje en jeg inspireres av. Ellers hører jeg en del på populærmusikk i vid forstand.

Elisabeth Kjeldahl Nilsson: Kan musikk være koreografi? 
Ja, i den forstand koreografi er noe som former og legger visse premisser for hvordan en danser velger å utforme sin struktur og sitt dansespråk, for eksempel. Musikk kan også være en auditiv koreografi i seg sjøl, i den forstand at lyd og bevegelse er en symbiose.

Matilda Karlström: Hur förhåller du dig till begränsningar - existerande och egenproducerade?
Generelt synes jeg begrensninger, for eksempel i form av tydelige rammer, er veldig godt å jobbe innenfor. Det gir meg inspirasjon til lettere å finne fram til en musikalsk idé og struktur. Jeg kan la være å legge begrensninger på eget materiale i en komponeringssituasjon for å generere låtmateriale. Dersom jeg jobber med fri improvisasjon som metode, der musikken er mer eksperimentell i uttrykket, kjennes det mer nødvendig med begrensninger for å trigge idéer og skape variasjon i strukturene.

Pernille Holden: Har du gitt deg selv noen begrensninger eller tatt for deg noen spesielle interesser i møte med dette prosjektet?
Den eneste rammen jeg har jobba innenfor har vært valg av instrument, der et trøorgel og et elorgel har fått hovedrollene på ferdig innspilte spor. Vokalen som i utgangspunktet er hovedinstrumentet mitt, har jeg ikke gitt like stor plass enda. Det vil få en større rolle “live”. I møte med danserne har jeg foreløpig fått frihet til å komponere slik jeg ønsker, men begrensninger som tid og utvalg av musikk vil komme seinere i arbeidsprosessen.

Marte Reithaug Sterud: Kan du spore hvor interessen din for å lage musikk kommer fra?
Når det gjelder å lage musikk er det en naturlig del av musikkyrket, i nedskrevet form eller for mitt vedkommende; som lydfesta, spontankomponerte idéer. I studietida var det en sjølsagt og veletablert kultur at man i tillegg til å resirkulere

musikkhistorien i nye former jobba med å skrive egne tekster og melodier. I tenårene lytta jeg mye til jazzmusikere og deres orginalmateriale, og jeg trur idéen om å komponere noe sjøl kom herfra. Faren min, som også er musiker, eksponerte meg for jazz fra jeg var barn. Jeg husker en gang han lagde akkompagnement til mine noe usammenhengende melodier da jeg var liten.

Solveig Styve Holte: Lightness: Fleire hentar jo både omgrep som polyfoni/ fleirstemmighet og teknikkar som å bruke scores/ partitur frå musikalsk tenking. Kva hentar du frå dansen eller frå ei koreografisk tenking? Og kva vil du seie skiljer praksisen kring det kollektive og dei skapande prosessane i musikalske og danseriske/ scenekunstneriske fellesskap du har vore i?
Umiddelbart tenker jeg at musikk i møte med dans inspirerer og utfordrer til å tenke annerledes omkring begrepet tid. Den gangen jeg søkte over til samtidsdansmiljøet fra Jazzlinja (Trondheim) og musikkmiljøet der, jobba jeg en del med utvida stemmeteknikk, åpne former og friimprovisasjon. Jeg savna en kroppslig, fysisk og visuell bevissthet omkring musikken og synes at vegen mellom stemmeeksperimentering og samtidsdans var kort. De fungerer som en naturlig forlengelse av hverandre og begge deler går ut på å finne et eget språk.

Når det kommer til den skapende, musikalske prosessen kan den være et individuelt prosjekt så vel som et kollektivt; beroende på hvordan man komponerer. Være seg en nedskrevet komposisjon eller en mer intuitiv, spontan og improvisert metode eller en kombinasjon av disse. Dette skiller seg ikke nødvendigvis stort fra dansen. Men jeg opplever at man i dansekompanier oftere er kollektive i skaperprosessen fra start til slutt, mens man i musikken i større grad veksler mellom individuelt og kollektivt arbeid. Her er nok praksisen like forskjellig som det finnes antall utøvere.