Elisabeth Kjeldahl Nilsson: Hva er du mest gira på i Lightness: Fleire akkurat nå?
Akkurat nå er jeg veldig gira på å skjønne hva som skal være med i selve forestillinga. Av alt materialet vi danserne har jobba med i denne prosessen, hva blir med til slutt? Vi har gjort et veldig omfattende research-arbeid, og nørda en del når det kommer til metoder og tilnærminger for å lage dans. Vi har prøvd å få oversikt over alle slags ulike måter å lage dans på, hva slags strukturer som fasiliterer ulike typer bevegelsesmateriale best, og omvendt. Nå går vi videre fra denne forskningsfasen til å gjøre et utvalg vi kan fordype oss ordentlig i. Jeg blir gira av at vi begynner å se omrisset av selve det koreografiske verket som Lightness: Fleire er i ferd med å bli.

Matilda Karlström: Vem/vilka/vad vill du vara i Lightness: Fleire? 
Akkurat nå skulle jeg gjerne vært en av lys-heliumsballongene til Nilsson (red. anm Elisabeth Kjeldahl Nilsson, lysdesigner), svevd høyt over alle oss andre, og fått sett alt samma fra oven. Vi har tidligere jobba med koreografi som tar seg aller best ut ovenifra, fra fugleperspektivet, og jeg skulle gjerne ha fått testa dette ut.

Pernille Holden: Hva tenker du om å ikke ha et ytre overblikk i en arbeidsprosess som denne? Altså det å jobbe med koreografi og dans innafra?
Jeg synes det er både utfordrende og spennende. Selv om ingen av oss har rollen som ytre blikk - Solveig Styve Holte er jo også utøvende på lik linje med oss - tenker jeg vi alle fire likevel veksler mellom å gjøre koreografi utifra opplevelsen av å være i det (utøvende øyeblikket), og å gjøre koreografi ved å konstruere utenifra/på forhånd/"på papiret". Disse to ulike tilnærmingene er altså mer aktiviteter enn roller slik vi jobber akkurat nå; vi veksler alle fire mellom disse to, og utfordringa ligger i at vi ikke nødvendigvis har lik timing i denne vekslinga. Det oppstår forskyvninger oss imellom i forhold til når hver enkelt har behov for hvilken tilnærming, og det er dette vi er i konstant forhandling om.

Marte Reithaug Sterud: På samme måte som forskerne kjemper for å gjøre Pluto stor igjen (ref. solsystemet), hva ville du kjempet for å gjøre stort igjen i det norske dansekunstfeltet, og ikke minst, hvordan skulle dette ha manifestert seg i Lightness: Fleire?
En satan av et spørsmål. En ting er jo hva jeg syns er viktig og skulle ønske hadde større verdi, en annen ting er å omtale et faktisk comeback. Jeg kan jo ta en Trump og dikte opp en fiktiv fortid (ref. Make America great AGAIN...) der jeg ville kjempa for å komme bort fra motsetningene og avstanden mellom språk og kropp, mellom tenkning/ teori og praksis. Når jeg tenker meg om så har jo selvfølgelig dette blitt jobba med til alle tider, men det har kanskje havna litt utenfor dansekanonen, altså hvilken historie som blir videreformidla til neste generasjon. Og jeg tenker at denne interessen også er et grunnleggende premiss for Lightness: Fleire, noe vi allerede jobber med, jobber fra og jobber oss igjennom.

Solveig Styve Holte: Dersom du kunne overskride både tid, rom og identitet, kva kunsthistorisk (i vid forstand) augeblikk kunne du ønske at du deltok i, eller evt. skapte? Kven ville du evt. vere i den situasjonen? 
Et spørsmål som fasiliterer prestasjonsangst og sender prokrastineringsevnen til nye høyder. En rekke musikkhistoriske øyeblikk er det første som dukker opp; å være til stede på storhetstida til alle de banda man først satt og hørte på lenge etter de var oppløst. Skulle gjerne vært både euforisk fan og rockstar i de scenarioene. En medstudent ved estetiske studier på Blindern presterte å si noe sånt som at vedkommende datt av lasset idet Marcel Duchamp kom med Fountain i 1917, og at det ikke gikk an å forholde seg til alt som kom fra da av eller regne det som kunst. Jeg husker jeg blei ganske skremt av at en så ung person kunne være så konservativ. Dessuten har jeg det litt motsatt sjøl, jeg har mer problemer med å forholde meg til alt som kom før Fountain. Litt nærmere i tid og rom skulle jeg gjerne fått med meg Baktruppens mange sprell, da jeg kun fikk med meg det aller siste arbeidet de gjorde. Og det får meg til å tenke på alle de øyeblikka jeg faktisk har fått med meg, og som var ganske så store og avgjørende og endevendende i min lille verden, og at jeg er ganske fornøyd med det.

Hanna Gjermundrød: Hva hadde livet ditt vært uten musikk?
Ganske så stusslig. Jeg hadde sykt mainstream musikksmak som barn og var veldig streng på at alle låter skulle følge standardoppskriften for hva en fengende poplåt var. Så kom en helomvending, og i ungdomstida ble musikk den viktigste identitetsmarkøren jeg hadde. Da ble jeg streng i motsatt retning: all musikk som var for trofast mot kun én sjanger blei et problem. Nå er jeg heldigvis mer avslappa, og har et mer pragmatisk forhold til musikk. Det kommer an på hva jeg trenger den til eller vil med den der og da - mindre selvhøytidelig kan man vel også kalle det. Jeg har vel et såkalt kontekstsensitivt forhold til musikk, der jeg f.eks bruker sinna hiphop til kontorarbeid. 

Fredrik Floen: Hva tenker du om møtet som oppstår mellom dansen innenfra og kostymet som legger seg som et beige lag utenpå? 
Jeg tenker at kostymet sender dansen i en ganske sterk retning. Den mister kanskje noe av den åpenheten den har hatt til nå, men den får først og fremst masse støtte til å begynne å virkelig finne ut av seg selv og bli mer spesifikk. Det er det som er så fint i møtet mellom ulike elementer, der hvert enkelt element blir nødt til å bli tydeligere for å kunne kommunisere sine behov og ambisjoner. Også holder de hverandre med selskap da.