Moeder (Mor) - En familietrilogi

Peeping Toms nye produksjon tar publikum inn i en rekke tilsynelatende kjente rom: en fødselsstue, et begravelsesbyrå, et platestudio, et museum… Rom hvor det private og offentlige møtes. Hvor fortid, nåtid og fremtid desperat forsøker å holde fast ved den sykliske tidslinjen til en arketypisk morsfigur. Sorg over en mors død er utgangspunktet som utøverne bruker for å tilfører scenen og tilskueren større problemstillinger knyttet til fravær, mangler og angst og assosiasjoner som følge av dette. Moeder skygger ikke unna de mer problematiske sidene ved dette. Vi ser en liten jente som vokser opp i stengslene en kuvøse innebærer. Jo eldre hun blir, jo mer ødelagt blir hun. Hvilke krefter holder henne der? Hvorfor kan hun ikke komme seg ut? Samtidig skaper alle former for nytt liv tilsynelatende angst og lidelse i omgivelsene rundt henne.

I Moeder viser koreografen Gabriela Carrizo kroppen som et lager hvor bevisste og ubevisste minner oppstår, sameksisterer og definerer hvem vi er. Verket skaper uventede sammenhenger som overskrider grensene mellom lidelse, sorg og feiring, mellom å holde fast ved og la gå, struktur og galskap. Her kan liv og død bli kunst, for alle å se. Gjennom regissørens og utøvernes skiftende individuelle minner – som er forestillingens holdepunkt – skinner det gjennom et universelt og kollektivt minne. Det er dette minnet som trigger de foruroligende refleksjonene knyttet til betydningen og meningen ved å være kvinne, mor og forelder.

Moeder etterfølger Vader, hvor vi fulgte et menneske inn i senilitet på et aldershjem (Frank Charier 2014), og er en naturlig utvikling i Peeping Toms arbeid og deres undersøkelse av et scenisk rom som både er offentlig og udefinert på samme tid. I tillegg bidrar lyssettingen betraktelig til abstraksjonen. Som kompani utvikler Peeping Tom seg organisk gjennom gjensidig påvirkning fra liv og arbeid, forskning og forestillinger. Fra starten av har de to grunnleggerne arbeidet med en sterk gruppe kunstnere som ikke sparer seg, og vrenger sine sjeler gjennom den møysommelige og langsomme prøveprosessen som er forløperen til alle deres forestillinger. For eksempel omtales alle aktørene med sine ekte navn på scenen. I Caravana (1999) kunne publikum titte inn på livet til det da unge paret Frank og Gabriela, gjennom vinduene på en bobil. Siden den gang har de sluppet inn omverdenen mer og mer. Organisasjonsmodellen deres har samtidig gått gjennom tre faser: først et kollektiv, så en delt ledelse mellom de to koreografene (Carrizo og Chartier), og så har man gradvis utviklet seg til dagens situasjon hvor hver produksjon ledes av en av dem. Dette har gitt koreografene mer rom for egne visjoner, samtidig som de bruker hverandre kunstnerisk og kan se forestillingene med eksterne blikk. Slik er også Moeder i tematikk og stemning en naturlig videreutvikling av Peeping Toms tidligere arbeider, som alltid har vært preget av stor kjærlighet og ømhet for menneskene. Også i Moeder er humor, empati og ømhet virkemidler for å nå inn til det mest personlige og gjenkjennbare: familien og dens ulike konstellasjoner, hvor det alltid svever skjulte og foruroligende tanker og emosjoner hos karakterene under overflaten. Gjennom hele sitt arbeid har Carrizo og Chartier forsøkt å finne nye angrepsvinkler for å avsløre parallelle, mentale verdener hvor frykt, nevroser og individuell fantasi forstyrrer mer konvensjonelle sosiale sammenhenger og samhandling. De forsøker på samme tid å si noe om det uutsigelige og udefinerbare og oppløsningen av det trygge og sikre. Utfordringene ved å fange dette gjennom kroppens bevegelse er en stadig pågående undersøkelse de to koreografene har raffinert og utviklet kontinuerlig gjennom årene. Gabriela Carrizos sin mors død var en direkte foranledning til Moeder. Det som opprinnelig skulle være en hyldest til henne endret seg gjennom prøveperioden med alle innspillene fra de medvirkende.

Et annet utgangspunkt var koreografens fasinasjon for hvordan lyd trigger assosiasjoner og minner. Dette ga Carrizzo en ny innfallsvinkel for å fortsette Peeping Toms utforskning av hvordan lyd og andre stimuli av sanseapparatet kan brukes til å føre publikum inn i kompaniets univers. For å være mer presis: Før prøvestart arrangerte Gabriela Carrizzo en workshop med eksperter på lydlegging av film i etterkant av filminnspillinger. Hvordan følger man en danser for å finne han eller hennes spesifikke lyd? Hvordan ta opp og manipulere lyder? Hvordan få ut lyden fra et objekt? Noe av dette behandles i Moeder. Forløperen er en forestilling Carizzo jobbet med i 2013 for Théâtre National i Brussel hvor hun arbeidet med en lydtekniker i et lukket rom hvor en kiste var sentralt plassert. I Moeder er alle lyder nært knyttet opp til karakterene, dansen og objekter. Lyden av kroppslige organer og maskiner er forstørret. Slik eksponerer Gabriela Carrizzo skjulte sider ved kroppen på scenen, ved innsiden av sceniske objekter og ikke minst det skjulte universet av frykt og fantasier. Mens vi er vant til å se lyd som et scenisk virkemiddel, brukes lyden her mer som et håndgripelig virkemiddel for å avdekke ting som ellers ville vært skjult. Lys brukes for å zoome inn på situasjoner og karakterer på et nærmest filmatisk vis, og styrer tilskuerens oppmerksomhet med stor presisjon mot detaljer og karakterer. Derfor blir både lyd og lys fremtredende elementer i koreografien. Lyden av inn-og utpust kan inspirere danserne til å hengi seg til bølgende bevegelser, mens lyden av dansetrinn eller ulike objekter kan føre til lydbilder som utløser nye dansesekvenser som igjen blir et ekko av de første lydsekvensene. Samtidig kan lyder av en person som svelger eller små klikk avsløre emosjoner som står på spill i en tilsynelatende fattet og rolig utøver. I løpet av den udefinerbare tiden forestillingen utspiller seg i skaper lyd og bevegelse et slag forløp som på samme tid er konkret fordi det skaper et utgangspunkt for bevegelse, men samtidig er det abstrakt – som jo lyd er. Samspillet mellom de ulike elementene som Gabriela Cárizzo er ute etter fordrer ekstremt presis timing av utøvere og teknikere. Dette arbeidet med tid, søken etter akkurat det rette øyeblikket, å vite når man skal vente eller senke farten – alt dette skaper stor musikalitet i Moeder. Peeping Tom undersøker tematikk og den sentrale karakteren, minner og mor med samme ømhet og sorgtunge øyne som går gjennom alle deres produksjoner. Kompaniet utforsker temaet minner og den sentrale moresfiguren, med det samme vare og bittersøte blikket som i deres andre produksjoner. Moeder er på en og samme tid morsom og uhyggelig; urovekkende, men merkelig gjenkjennelig: vi får igjen oppleve den vedvarende fasinasjonen ved følelsen av at verden for overveldende for oss, den samme fornøyelsen over våre forfeilende forsøk på å få å få kart og terreng til å stemme overens i vår verdensopplevelse.