Requiem pour L av det belgiske kompaniet Les ballets C de la B er det nyeste samarbeidet mellom regissør Alain Platel og komponist Fabrizio Cassol, og er like mye en konsert som en danseforestilling. Ved å blande sammen ulike kulturer skapes et nytt univers, og i dette universet forholder musikerne seg til døden på en helt spesiell måte; de feirer den med livsglede! Denne livsgnisten har regissør Platel tatt utgangspunkt i og villet forstørre i den sceniske komposisjonen. Sammen med utøverne leter han etter en visuell og fysisk oversettelse av bildene og assosiasjonene som et rekviem bringer med seg.

Et rekviem er en musikk-komposisjon brukt i den romersk-katolske rekviem-messen. Dette er en sjelemesse eller messe for de døde, rekviem oversettes til ro eller hvile på norsk. Stykket Requiem in D minorvar et bestillingsverk påbegynt av Wolfgang Amadeus Mozart i 1791. Han døde imidlertid før han ble ferdig med verket, og en versjon fullført av Frans Xaver Süssmayer ble overlevert til greve Franz von Walsegg som hadde bestilt stykket året etter.

Verket og dets tilblivelse er myteomspunnet; det er stor usikkerhet rundt akkurat hvilke deler av stykket Mozart skrev selv, og hvem som eventuelt har skrevet resten. Hans kone Constanze bidro aktivt til denne usikkerheten; hun spredde blant annet historien om hvordan den syke Mozart etter hvert trodde han skrev rekviemet til sin egen begravelse, da personen som bestilte verket ikke ville oppgi sin identitet. En rekke alternative versjoner av verket har blitt utviklet av musikkvitere gjennom det tyvende århundre.

Fabrizio Cassol er komponist og saksofonist. I tillegg til å spille i bandet Aka Moon, har han jobbet med en rekke koreografer, teaterkompanier og innenfor opera. Samarbeidet med Platel har strukket seg over ti år, forrige gang var med forestillingen Coup Fatal;et møte mellom tretten kongolesiske musikere og det europeiske barokk-repertoaret, denne ble vist på Dansens Hus i 2015. Han er spesielt interessert i ikke-europeisk musikk og kjent for å bringe sammen ulike musikalske tradisjoner.

Cassol har flere ganger skrevet nye historier med allerede eksisterende verk. I arbeidet med å rekonstruere Mozarts berømte Requiem i D moll tar han i bruk en rekke grep for å oppnå akkurat dette. I stedet for et klassisk orkester benyttes trekkspill, piano, elektrisk gitar og eufonium, som ser ut som en liten tuba. Korpartiene i det opprinnelige verket er erstattet med individuelle stemmer, og noen av de latinske tekstene er oversatt til afrikanske språk. Slik oppstår et nytt musikalsk uttrykk, som verken kan kalles vestlig eller afrikansk.

Alain Platel er utdannet spesialpedagog og er som regissør selvlært. Sammen med koreografer som Anne Teresa de Keersmaeker og Wim Vandekeybus regnes han som en del av den flamske bølgen som oppstod tidlig på 80-tallet. Denne bevegelsen redefinerte hva dans og teater kunne være, og etablerte Belgias ledende posisjon innen nyskapende scenekunst.

Les ballets c de la b ble startet av Alain Platel i 1984, som del av et veddemål om hva som var mulig å gjøre på en scene. Platel slaktet en ballettforestilling av Maurice Béjart og ble av en tidligere lærer utfordret til å lage noe bedre selv. Han slo seg sammen med søsteren og en venn, og begynte å lage mindre stykker under det pompøse navnet Les ballets Contemporains de la Belgique, altså Belgias moderne ballett. Kompaniet hadde passe mye suksess, men ble i 1993 plukket opp av en gjeng internasjonale teaterprogrammører som tilfeldigvis hadde forvillet seg inn på deres forestilling. Etter dette har de turnert over hele verden.

Les ballets c de la b drives som et kollektiv og oppmuntrer utøverne til å utvikle sine egne koreografiske arbeid. Det er vanskelig å definere kompaniet, da det kjennetegnes nettopp av en unik sammenblanding av ulike kunstneriske visjoner. Blant kompaniets utøvere er det et stort spenn i alder, nasjonalitet og bakgrunn. Karakterene på scenen er ofte outsidere og får det normale til å framstå surrealistisk. Les ballets c de la b kjennetegnes av mangfold og har mottoet «denne dansen er for verden, og verden er for alle.»

Musikken i Requiem pour L blir akkompagnert av en stille svarthvitt film av en kvinne på dødsleiet. Kvinnen på filmen har gitt sin tillatelse til den intime filmingen av henne og bruken av den. Hver kveld forestillingen vises dør kvinnen på filmen. Samtidig gjenoppstår hun også hver gang forestillingen vises på nytt.

Biskopen i Oslo Kari Veiteberg, som også har studert teatervitenskap, skriver i artikkelen Gudstenesta som performativ praksis om hvordan teateret og kirken deler en rekke vilkår. De er begge offentlige møteplasser der mennesker gir uttrykk for sorg, glede og undring. Både i kirkerommet og teatersalen handler det om å forestille seg noe. Det legges opp til en dobbelhet; vi er ikke bare sammen i de faktiske fysiske rommene, men det skapes også et annet rom gjennom bruken av ulike ritualer og virkemidler. I kirkerommet nærmer vi oss det hellige, i teateret nærmer vi oss det sublime. Bare i kirken og i teatret kan vi tro at de døde kan gjenoppstå. Denne teatralske kraften blir i Requiem pour L kombinert med trøsten som oppleves gjennom musikk.

Kilder:

Veiteberg, Kari: «Gudstenesta som performativ praksis» i tidsskriftet Kirke og Kultur, 02/2008. https://www.theguardian.com/st...

https://en.wikipedia.org/wiki/Requiem_(Mozart)