Forestillingen Rule Of Three av den belgiske koreografen Jan Martens er et ekko av vår fragmenterte virkelighet. Vi blir i dag bombardert av inntrykk fra alle kanter i med stadig høyere hyppighet. Dette gjør at vår evne til å konsentrere oss over lengre tid blir dårligere. Men vår evne til å skifte fra et inntrykk til et annet i løpet av et øyeblikk har aldri vært sterkere. Rule Of Three handler om det umulige i å beskrive verden. Arbeidet er likevel et forsøk på å skaffe seg innsikt om den verdenen vi lever i, eller i det minste å finne en form for trøst. Det er en slags vill meditasjon som bygger på kontrastene mellom stillhet og eksplosjon, hjerte og fornuft. Et rom for refleksjon åpnes opp hos tilskueren.

Jan Martens er en av de viktigste stemmene innen belgisk dans nå for tiden. Han begynte imidlertid ikke å danse før han var atten år gammel. Han er opptatt av at alle slags kropper kan kommunisere og at alle slags kropper har noe å si. I arbeidet hans blir opplevelsen av tid til noe sanselig vi nesten kan ta og føle på. I hver forestilling forsøker han å tegne opp forholdet mellom utøvere og publikum på nytt. Framfor å fokusere på å skape sitt eget bevegelsesmateriale, tar han i bruk allerede eksisterende uttrykk. Disse plasserer han i nye sammenhenger, slik at de bærer fram nye ideer.

Jan Martens har koreografert egne verk siden 2010 og forestillingen hans The Dog Days Are Over fra 2014 har tidligere blitt vist her på Dansens Hus. I 2014 var han også med å etablere den koreografiske plattformen GRIP, med base i Antwerpen og Rotterdam. GRIP produserer og distribuerer hans egne forestillinger, i tillegg til å støtte en rekke andre kunstneres arbeid.

Belgia har en sterk tradisjon for samtidsdans som ble etablert av den såkalte flamske bølgen tidlig på 80-tallet. Et knippe koreografer som Anne Teresa de Keersmaeker, Wim Vandekeybus og Alain Platel utviklet sine helt egne og veldig ulike uttrykk. De hadde ingen forgjengere eller egen tradisjon å forholde seg til og stod dermed frie til å definere hva dans var på sin måte. Disse få individene skulle få stor innvirkning på samtidsdansen internasjonalt. De etablerte egne kompanier som tiltrakk seg dansere fra hele verden, og disse danserne begynte etter hvert å skape sine egne uttrykk. I tillegg etablerte Anne Teresa de Keersmaeker danseutdanningen P.A.R.T.S. i Brussel, som utdannet de neste generasjonene av banebrytende dansekunstnere. Disse var imidlertid opptatt av helt andre ting enn pionerene på 80-tallet, og står for et stort spenn av ulike uttrykk, interesser og tilnærminger til dans. Opprettelsen av kunstsentre og prioriteringen av tilgang på arbeidsrom for dansekunstnere har også bidratt til dette lille landets omfattende produksjon av samtidsdans av høy kvalitet. Brussel omtales i dag som den europeiske hovedstaden for samtidsdans.

Med Rule Of Three samarbeider Jan Martens for første gang med den amerikanske produsenten og trommeslageren NAH. I følge Martens ble han dratt mot NAH fordi han mener det er slik musikk han selv ville ha laget om han var komponist i stedet for koreograf. NAH blander live perkusjon med programmerte trommer, i tillegg til tungt manipulert sampling. Han er også kjent for å foretrekke korte musikkstykker. Både Martens og NAH baserer seg i stor grad på sampling av allerede eksisterende uttrykk. Begges arbeid kan beskrives som matematisk, direkte og opprørsk.

Rule Of Three kan sammenlignes med en konsert med en set-liste. Alle mulige slags låter blir spilt etter hverandre, kortere slagere følger rett etter lengre, mer eksperimentelle nummer. På scenen møter vi de tre utøverne Steven Michel, Julien Josse og Courtney May Robertson. Trommeslager NAH er også høyst tilstede, hans musikk driver forestillingen framover. NAH har vært tilstede gjennom hele prøveperioden og danserne og musikeren har utviklet materiale parallelt med og i dialog med hverandre. Dette samspillet bærer forestillingen sterkt preg av.

Jan Martens har i tidligere forestillinger jobbet med at en enkel ide eller konsept utvikles over tid. Han ønsker å gi rom for observasjon og emosjon, i tillegg til refleksjon. Repetisjon er også viktig i arbeidet hans. Når den samme bevegelsen kommer igjen flere ganger får vi muligheten til å zoome inn og se ting på en ny måte. Dette blir i følge Martens bare mer og mer viktig i våre tider, når en sak byttes ut til fordel for en ny i så høyt tempo. Strukturen på denne forestillingen kan imidlertid sammenlignes med en nyhetsside eller facebookfeed der en lang rekke ulike poster eller nyhetssaker, som ikke har noen forbindelse seg i mellom, følger etter hverandre. Som i en newsfeed der saker av høyst ulik alvorlighetsgrad blir gitt like mye verdi, praktiserer heller ikke Martens noen verdivurdering av forestillingens ulike deler.

Rule Of Three er også inspirert av novellesamlingen som format. Den tar spesifikt i bruk flere noveller skrevet av den amerikanske forfatteren Lydia Davis. Hun er kjent for sine ekstremt kortfattede arbeid, som blir kalt flash fiction. I en novellesamling forflytter leseren seg fra et univers til et annet, fra en stemning til en annen, fra en stil til en annen. Dette er også den beste måten å ta imot denne forestillingen på. Ikke ved å isolere de ulike historiene fra hverandre, men å tre inn i dem, den ene etter den andre.

Bevegelsene i denne forestillingen balanserer mellom abstraksjon og historiefortelling. Vi befinner oss hele veien i grenselandet mellom en konsert og en novellesamling. En novellesamling skrevet med kropp, lys og musikk.

Kilder:

https://dossiers.kunsten.be/da...

https://www.dansenshus.com/art...