En lang dags ferd: Yousef

Hvem er Yousef?
Jeg kommer fra Jerusalem, Palestina. Dans oppdaget jeg for ikke alt for lenge siden, men da jeg først fant dansen, fant jeg også meg selv. Dansen fanget meg, og har holdt meg fast siden. Jeg kom til Bergen for under ett år siden, og nå prøver jeg å tilegne meg så mye kunnskap om dans jeg bare kan. Jeg kjente til Carte Blanche fra før, og hadde sett en del av kompaniets tidligere arbeider og alltid vært fascinert av det særegne uttrykket. Så kort fortalt søkte jeg, gikk gjennom flere auditions og var så heldig å bli valgt ut til slutt.

Hvordan er egentlig dansescenen i Palestina?
Det er stor forskjell i sammenlignet med den europeiske. De økonomiske forskjellene er åpenbare. Antallet kvalifiserte danselærere som kan holde kurs og danseklasser har ikke vært stort, men nå er interessen for dans økende og tilgangen større. På grunn av den politiske situasjonen, er det også begrenset hvor mange utenlandske dansere som kommer inn i landet. Vi har en dansefestival som heter Ramallah Contemporaray Dance Festival hvert år, som har hatt sterke koblinger til Syria, Libanon og Jordan, men nå, gitt situasjonen i Syria, er det kriserammede landet ikke særlig representert. Festivalen tiltrekker seg masse mennesker og får tilgang på ressurser fra utlandet, og det gis klasser, workshops, foredrag og mye mer. Festivaldagene er intensive og over en kort periode, så det er mye å ta inn og prosessere. Men bortsett fra denne festivalen er det ikke mye som skjer på dansefronten, så man er helt avhengig av å orientere seg selv.

Selv om jeg ikke hadde fast danselærer eller praksis i Palestina, gjorde jeg mye egenpraksis, så på videoer og YouTube-klipp for å få større forståelse for dans- og danseteknikker, for på den måten å kanskje kunne koble ulike teknikker til min egen fysikk. Men for å være ærlig har det vært ganske intenst og utmattende for meg på et mer mentalt nivå. Situasjonen i Palestina og hele regionen – både menneskelig og politisk – setter begrensninger på hvordan du ser og opplever virkeligheten, og påvirker den kunstneriske friheten voldsomt. Så da jeg kom hit til Bergen, var det en lettelse, – følte meg plutselig mer fri i bevegelsesspråket. Men, jo, dansefeltet vokser utvilsomt, med seg har det store kulturelle forskjeller.

Hvordan har det vært å jobbe med While they are floating for Carte Blanche?
Jeg opplevde stor frihet med dette arbeidet, men mye frihet kan også være utfordrende for meg, da jeg kanskje trenger mer struktur enn andre. Men samtidig hadde vi også klart definerte oppgaver eller roller vi skulle fylle. Så jeg prøvde å finne meg mellom en frihet og mer fastsatte strukturer.

Hva er konseptet hjem for deg?
Hmm.. vanskelig å si. Jeg tror det er et skiftende konsept. Før var hjem kanskje mer knyttet til stedet jeg kom fra, men hjem er jo også selve livet. Eller det kan være knyttet til mennesker jeg møter, folk jeg anser som familie, selve kroppen kan være hjem noen ganger. Når man reiser til nye steder kan man jo likevel føle seg trygg, selv om det er et nytt og ukjent sted. Jeg har i hvert fall hatt noen slike øyeblikk både i Libanon og Sverige og nå Norge... men samtidig tenker jeg hjem er summen av stedet, folkene og atmosfæren og det at man føler seg akseptert og inkludert. Det er en litt sånn av og på følelse av vekslende karakter, gitt ulike situasjoner og settinger tenker jeg.

Tittelen While they are floating henspiller på fyktninger som reiser over middelhavet, hvilke refleksjoner har du gjort deg rundt situasjonen?
Jeg føler at.. uansett hvor man enn kommer fra, så er flyktningesituasjonen noe alle burde ha en forståelse og fornemmelse av, alle bør være kapable til det. Det er ikke lett å bli tvunget fra stedet man anser som hjem på grunn av krig og konflikt og plutselig befinne seg et annet sted.

Jeg tror skepsisen til hvem flyktningene er, bare vil skape større skiller og hindre integreringen, og jeg mener situasjonen er et globalt anliggende og flere samfunn burde ta mer ansvar og jobbe for bedre integrering, selv om det også gjøres mye bra verden over. Jeg er fast bestemt på at det vil bli et blomstrende og fruktbart resultat, for flyktninger vil også føle et behov for å bevise at de ikke bare er gratispassasjerer eller lykkejegere som man ofte får høre gjennom mediene. De er også leger, advokater, lærere og andre høyt utdannede mennesker med et sett verdier, kunnskap, erfaringer, klokskap som vil kunne resultere i konstruktive møter og nye vennskap. Det er noe av dette jeg håper forestillingen kan belyse, å øke synligheten for deres situasjon og historier og forsøke å si noe om at de like gjerne kunne vært deg, når som helst.