En intens og heseblesende verden

Danseforestillingen 9 forsøker å ta oss med inn i hodet til en hørselshemmet. Resultatet er søkende, lekent og mettet med uttrykk.

Cai Glover2
Glover tar av seg høreapparatet og danser helt uten hjelpemidler i 9

Av Agnes Svelland (18)

Forestillingen 9 åpner med at den ene danseren, Cai Glover, tar av seg høreapparatet sitt og lar oss ta del i hans verden av ikke-språklig kommunikasjon. Akkompagnert av den døve Beethovens Symfoni nr. 9 undersøkes problemstillinger som: Hva er musikk og dans uten lyd? Hvordan kan man forstå hverandre uten verbalt språk?

Snarere enn å gi svar, lager Cas public & Kopergietery en grobunn for nye tanker. Det er originalt og komplekst, men treffer hodet mer enn hjertet.

Overtydelig klartekst
På den lite opplyste scenen finner vi fem profesjonelle dansere ikledd svarte og mørkegrå kostymer. Som en kontrast er de omgitt av hvite trestoler i ulike størrelser og konstellasjoner i rommet. Utover i forestillingen blir den heftige dansen og musikken ofte brutt av videoklipp på en storskjerm bak, som viser en gutt med høreapparat i møte med andre barn. Klippene forteller i klartekst om hvordan det er å være hørselshemmet, i motsetning til den abstrakte dansen. Etter min smak blir det litt for overtydelig, men det virker som forestillingens mål å formidle temaet så både barn og voksne får med seg innholdet.

Når vi ankommer, er stemningen uhøytidelig. Både dansere og barn fra salen leker med stolene på scenen. Synet av de voksne i dress sittende på alt for små stoler, setter latteren i gang i salen. Men den virkelig store overraskelsen kommer når de to jentene blir værende på scenen som dansere/scenekunstnere. Her blir de ført rundt og invitert med i bjeffing og gestisk dans, i tillegg til at de bringer tilbake noe barnelek som en del av forestillingen. Dette blir et uforutsigbart element i forestillingen, og bidrar til følelsen av at danserne undersøker alternativ kommunikasjon gjennom gester og kroppsspråk – for å snakke er uaktuelt. Tonen blir utforskende, og bruddet på skillet mellom sal og scene gjør det jordnært slik at vi er med danserne i stedet for kun å iaktta dem.

Grepet er spennende intellektuelt sett, men ved nettopp å plassere danserne på lik linje med publikum, mister man den magiske dimensjonen ved dansen. Man går ikke ut av salen stum, før man til slutt hvisker «wow» til venninnen. Snarere er det «kult konsept», som først dukker opp i tankene.

Forvirrende virvar
Selve koreografien er inspirert av tegnspråk og klassisk ballett, men med et preg av samtidsdans. Det ser ut som at danserne har utviklet hver sin sekvens basert på talende håndbevegelser og tegnspråk som gjenbrukes gjennom hele forestillingen. Disse er meningsbærende med skiftende ansiktsuttrykk, tydelige tegn som knipsing og hysjing, og glimtvis ikke-språklige lyder. Det heseblesende og uforanderlige tempoet, gir bevegelsene et uraffinert uttrykk, selv i de mange klassiskinspirerte delene. Uraffinert kan være virkningsfullt, men dette heller mot sølete.

En sterk og ustanselig kommunikasjonsflom gjør at jeg sitter utmattet igjen i stolen. Ved ettertanke skjønner jeg at det kan være et forsøk på å fremstille hvordan det føles å ikke høre. Man er omringet av sanseinntrykk, men mangler den oppklarende faktoren, språk. Dermed sitter man igjen med et virvar av observasjoner og inntrykk. Jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke.

Utålmodige barn og kunstvante voksne
9 har flere barnevennlige elementer, som videoklippene, stolene og barna på scenen, og en fjernstyrt lekebil. Men om den er direkte spennende for barn – med lange repeterende og tekniske sekvenser på en mørk scene – er litt usikkert. Gutten i nabosetet måtte hvert fall hvile hodet og lukke øynene litt under de lengre rene dansedelene, hvor flere like duoer følger hverandre på rad.

Jeg må innrømme at også jeg, som erfaren dansetilskuer, gjerne kunne trengt litt mer koreografisk variasjon, noe i et litt saktere tempo. Men de klarte å holde oppmerksomheten med et høyt danseteknisk nivå. Det er ikke nødvendigvis så lett å treffe et publikum fra ni år og oppover, der man må ta hensyn til både utålmodige barn og kunstvante voksne, og men denne forestillingen er et godt og gjennomtenkt forsøk.

Det sies i et av videoklippene at man aldri kan forstå hvordan det er å være hørselshemmet uten å ha opplevd det selv. Om Cas Public & Kopergietery lykkes eller ikke, kan vi altså ikke vite. Men man sitter hvert fall igjen med litt mindre energi og litt mer innsikt enn da man kom inn i salen. En latter fikk man også.

9, 12. - 15. desember 2019