Det er en stemme i hodet mitt som forteller meg at jeg ikke skal ta på meg den røde jakka i dag heller. For gutter skal ikke gå med røde jakker. Gutter skal ikke sitte med jentene i friminuttene, og gutter skal ikke like skolen. Det gutter skal, er å spille basketball. Gutter skal drite i regler og de skal få så mange anmerkninger som mulig.

Jeg setter meg ikke ned med jentene. Hvis jeg gjør det, kommer det en lærer og sier «Hvordan går det, jenter?». Det burde ikke plage meg,fordi jeg vet at jeg er en gutt. Men for lærerne vil jeg alltid være eleven som var jente før.

Jeg ser på de andre guttene i klassen min, og jeg vet at de kan gå med hvilke jakker de vil. De må ikke tenke på hvordan de går, hvordan de sitter, eller til og med hvordan de skriver. Det må jeg.

Det er idiotisk at jeg bruker tid og tanker og krefter på det, men jeg vil heller være idiotisk enn å være annerledes. Det første jeg sier til folk er aldri at jeg er annerledes. Det første jeg sier er for eksempel at jeg er veldig glad i dyr, eller at jeg liker å gå på kino. Jeg er ikke annerledes fordi jeg er trans. Jeg blir annerledes først når andre bruker det imot meg, når de bestemmer seg for at jeg er annerledes.

Jeg pleide å være redd for at jeg ikke hadde noe fremtid. Jeg var redd for at ingen var som meg. Men jeg tok feil, for nå har jeg sett mange som meg som har kommet langt i livet. Hvis de kan, kan jeg óg. Hvis jeg en gang i fremtiden får være bare meg, uten å måtte være annerledes, er jeg sikker på at livet kommer til å bli bra.

Da skal jeg ta på meg den røde jakka.

ELWYN BJERKAN MATHIESEN (F. 2003) er en tenåringsgutt som går på Tjodalyng skole i Larvik. Han er veldig glad i filmer, fotografi og tegneserier, og har lyst til å bli regissør eller forfatter.

Teksten er tidligere publisert i Carte Blanches Magasin 7, 2018.

Carte Blanches magasin inneholder tekster som alle tar for seg den samme tematikken som Soufflette springer ut av. Tekstene kan fungere som døråpnere til forestillingen, gi flere fortolkningsmuligheter, eller forestillingen kan være introduksjonen til tekstene og gi farge til tankene man har gjort seg om dansen. Sammen utgjør forestillingen og magasinet et kor av stemmer som er ment å utgjøre en større helhet, skape dialog og forlenge publikums minne om kunsten.