Kropper i bevegelse – mellom annet dansende kropper – igangsettes alltid av noe. Dette gjelder alle mennesker, som beveger seg gjennom innøvde sosiale forståelser i form av mønstre, kutymer og vaner (for eksempel at man står på høyre side i rulletrappen og går på venstre), eller av det som kan oppleves som mer instinktivt og impulsivt. Både ytre og indre omstendeligheter påvirker hvordan man beveger seg, både på scenen og i det daglige.

Solids berører dette på en poetisk måte ved å se på alt som virker solid og varig som skjørt og midlertidig. Tittelen refererer også til filosofen og forfatteren Marshall Bermans bok All that is Solid melts into air (et sitat fra Marx). Boken handler om forståelsen av modernitet som en virkelighet hvor ingenting er stabilt og ingenting er som det ser ut.

Pedro Gómez-Egaña beskriver det skjøre og midlertidige som en moderne følelse som er et resultat av at mange deler av menneskers hverdag er knyttet til mistro og uklarhet mellom det som oppfattes som virkelig og kunstig. Dette har lagt utgangspunktet for Solids, et subtilt og undrende verk som bygger på sanselige minner om bevegelse, og som ser på hvor vi plasserer vår egen konsentrasjon og oppmerksomhet.

Om kunstneren
Pedro Gómez-Egaña jobber med visuell kunst, installasjon og performance og har en allsidig kunstnerisk bakgrunn: Han er utdannet både som fiolinist og komponist, har kunstutdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen, og arbeider i dag som professor i skulptur og installasjon ved Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Denne allsidige bakgrunnen påvirker sterkt hans kunstneriske praksis som handler om å utforske ny og gammel teknologi, og hvordan teknologien påvirker vår opplevelse av tid, rom og bevegelse. Dette presenteres i form av bevegelige gjenstander i form av skulpturer, installasjoner og videoverk. Arbeidet hans er blitt presentert i ulike visningsrom og kontekster; både ved internasjonale kunstfestivaler og biennaler, nasjonale visningssteder og lokale gallerier: Istanbul Biennalen, Performa13-New York, South Bank Centre i London, Kunstnernes Hus i Oslo, Den Norske Opera og Ballett og Hordaland Kunstsenter, for å nevne noen.

Interessen for bevegelse og koreografi kommer mellom annet i fra Gómez-Egañas musikalske bakgrunn, der arbeidet med danseproduksjoner gjorde at han ville se nærmere på hvordan scenisk tilstedeværelse og komposisjon fungerer som byggesteiner for både bevegelse og rom.

For ham trenger ikke en bevegelig kropp å være en menneskekropp, men kan like gjerne være et objekt, en figur eller en silhuett. Fokuset på det temporale, altså det som handler om tid, har blitt viktig for hans praksis. Det temporale er avgjørende for hvordan man forstår bevegelse, tempo, livsførsel og krefter i samtiden, fordi det nettopp igangsetter bevegelse, koreografi og dans.

Rom og dans: Det solide og flyktige
Troen på dans som uttrykksform er noe Gómez-Egaña idealiserer; idéen om at man deler på rommet og opplevelsene som rommet innehar basert på eksperimentering og utprøvelser.

– Dette gjør rommet levende, og står i motsetning til den mer rigide forståelsen av visuell kunst, hvor fokuset stort sett handler mer om utførelse og presentasjon enn prosess.

Det er i dette krysningspunktet at Solids har blitt til, der de levende kroppene til danserne i Carte Blanche møter levende objekter og får samspille med dem. Danserne koreograferer og aktiverer både seg selv og objektene ut i fra et rammeverk og en prosess som bygger på Gómez-Egañas måte å tenke og forstå bevegelse.

Forestillingsinstallasjonen ble skapt for gallerirommene i KODE i Bergen, og vil nå flyttes inn på hovedscenen på Dansens Hus. Selv om prosjektet ble igangsatt før Covid-19, har pandemien gjort det tematiske utgangspunktet kanskje enda mer aktuelt.

Gallerirom og dans: Et kort retrospekt
Tradisjonelt er performativitet, altså det at mennesker opptrer på en eller annen måte i et gallerirom eller visningsrom på et museum, gjerne satt i sammenheng med installasjoner. Men gallerirommet har vært en viktig arena for dans siden etterkrigstiden. I vestlig kontekst ble dette kanonisert av en gjeng unge dansere i New York City i starten på 1960-tallet. Resultatet ble den postmoderne dansen, som brøt med tidligere danseriske tradisjoner. Dette nye og opprørske danseriske uttrykket ble til som et resultat av mangel på tradisjonelle arbeids- og visningsmuligheter for dans. Dansen ble til i atelierer og gallerier (studios) og i sammenheng med ikke-dansende kunstnere. Et av mange eksempler er danser og koreograf Simone Forti som fra 1960 skapte verkene Dance Constructions. Disse viste dansere som måtte bevege seg som følge av installasjoner og romlige objekter. Verket See Saw (1960) viste dans skapt av en dumpestativlignende installasjon, og Slant Board (1961) viste tre dansere som beveget seg på en diagonal konstruksjon hvor de holdt seg fast i tau.

Siden 60-årene har dans blitt presentert i gallerirom verden over. Akkurat som store levende visuelle kunstnere og performance kunstnere, har også store levende koreografer blitt programmert på noen av verdens største kunstinstitusjoner: Anne Theresa De Keersmaeker, William Forsythe og Yvonne Rainer er eksempler på koreografer som har blitt vist på Dansens Hus og som også har blitt programmert av store kunstinstitusjoner. De Keersmaeker har vist både retrospekter og nye verk, mens Forsythe har inntatt museer og gallerirom med sine Choreographing Objects; objekter som igangsetter koreografi og bevegelse.

Koder, forventninger og audienceship
Performativet og dans i gallerirommet er noe annet enn dans på scenen i et teater. Teaterrommet defineres gjerne som en black box – gallerirommet en white cube. Solids flyttes nå altså fra den hvite boksen i lokalene på KODE i Bergen og inn i det sorte forestillingsrommet på Dansens Hus. Gómez-Egaña synes det er spennende å observere og utnytte forventningene og kodene som ligger til scenerommet og gallerirommet:

– I gallerirommet kan man bli så lenge man vil; det er tradisjonelt lagt opp til at man kan studere et verk så lenge man ønsker og komme tilbake igjen om det er nødvendig. I teateret og i scenerommet er forventningene annerledes, og det ligger en større rituell dimensjon til det hele ved at man gjør ting på gitte måter og til gitte tider. Når dette møtes brytes mye av logikken som er tillagt måten man er en publikummer både i museet og teateret.

Gómez-Egaña benytter sin forståelse av audienceship – eller hva det innebærer å være publikum – i utviklingen av stykket. Audienceship handler om å igangsette ulike former for oppmerksomhet og samhandling med publikum i møtet med rom, installasjon og i dette tilfellet også danserne. Som et skapende grep utnyttes dette for å påvirke og variere publikums observasjonsevne og konsentrasjon, akkurat som i dagliglivet. Slik benyttes oppmerksomhetsgraden til publikum som et slags filmatisk grep. Solids utfordrer publikum til å se på verden på en annen og kanskje mindre flyktig måte.

Kilder:
Kunstnersamtale på KODE, Bergen: https://fb.watch/48kwOUFK3l/
https://carteblanche.no/repert...
http://www.pedrogomezegana.net/about-pedro-gmez-egaa
https://www.nytimes.com/2015/01/25/arts/design/dance-finds-a-home-in-museums.html https://www.moma.org/artists/34908

Se kort introduksjonsvideo ved å klikke på bildet over.