Jeg hadde vært med min far på videoutleiebutikken ved Bjerkebanen, og leid en Moviebox for en femtilapp, samt Return of the Jedi fra Star Wars-eposet. Jeg var sikkert alt for ung til å se filmen, men alt var jo lov i gamle dager.

Et av mine tidligste og sterkeste filmiske minner var nettopp med denne filmen. Lyden av TIE Fighter da den første gang suste over skjermen på vårt store, klumpete fargefjernsyn på hjul. Det var en lyd jeg umiddelbart identifiserte som fare med sin gnistrende og elektriske skarpe lyd. Jeg ble besatt av denne truende og påtrengende romskip-lyden av Darth Vaders krigere.

Så opphengt i denne lyden var jeg at jeg forsøkte å gjenskape lyden i OBOS- leiligheten vi bodde i. Og det er jo dette som er noe av det mest spennende med lyddesign; hvordan gjenskape en lyd av noe som ikke eksisterer, i dette tilfellet lyden av en ionisk jetmotor i en Hollywoodsk science fiction-film. Ved kjøkkenbenken satte jeg en miksmaster på full styrke oppi en bakebolle i metall, som til en viss grad klarte å skape en følelse av noe elektrisk og metallisk.

I voksen alder skulle jeg se et intervju med Ben Burtt, mannen bak lydeffektene til Star Wars filmene, og lære at lyden av TIE Fighter slett ikke var miksmaster i metallbolle, men lyden av elefanter. I filmen The Roots of Heaven regissert av John Huston, er det en scene med elefanter som hviner. Han samplet denne lyden, skrudde ned tempo og kombinerte lyden med biler som kjører på våt asfalt. Og resultatet: romskiplyd.

Ben Burtt som har vunnet en Oscar pris for sine lydeffekter, skapte også lyden av lyssverdene i Star Wars, lyden av Darth Vaders maske og roboten R2D2.

I dette YouTube klippet kan du høre den fantastiske TIE fighterlyden.

Det er nettopp denne finurlige miksen av lyddesign og miksing som er så fascinerende og som skaper flere stemninger i en film. For hver eneste bakgrunnslyd du hører i en film, hvert eneste pistolskudd, eplespising eller fotskritt er skapt i et lydstudio av foley-kunstnere. Bakgrunnsstøyen ved filming er for stor, slik at alle lydeffekter legges på til slutt over dialog.

Jack Foley (1891-1967) regnes som opphavspersonen til det som i dag nettopp bærer hans navn foley – eller lyddesign som vi gjerne sier på norsk, og som den greske danseren og koreografen Ioanna Paraskevopoulou er minst like fascinert av som meg i forestillingen MOS.

Foley jobbet ved Universal Pictures i filmens spede begynnelse på 20-tallet. Fordi lyd- og opptaksteknologien fremdeles var relativt primitiv og ikke fullt utviklet, så man seg nødt til å gjenskape lyder på andre måter som senere ble lagt til over filmen. Det kunne dreie seg om fotskritt, åpning og lukking av dører, pistolskyting eller andre mer eller mindre dagligdagse lyder.

Foley skulle bli en pionér på feltet, og så straks behovet for å etablere egne lydstudioer med et eget dedikert lydteam som kunne gjenskape lydene og synkronisere dem i studio samtidig som de så filmen. Foley skulle bli en egen industri innen filmindustrien, og fra filmmediets spede begynnelse utviklet foleykunstnere ulike teknikker for å gjenskape helt spesifikke lyder.

For eksempel kunne krølling av aluminiumsfolie høres ut som ild, stikking av kniver inn i et kålhode kunne høres ut som stikkskader, klemme på potetmelpose høres ut som kram snø og å slå to kokosnøttskall mot hverandre kunne høres ut som hestetrav. Mulighetene er uendelige.

Se et YouTube klipp hvordan foley-kunstnere jobber i dag.

I dag er mye av lyddesignet i film blitt digitalisert, men fremdeles brukes helt analoge metoder for å gjenskape spesielle lyder som legges til filmer, serier eller dataspill. Foley og lyddesign har blitt et egent fag og en helt integrert og grunnleggende del av filmprosessen for å skape stemninger, et rikere lydbilde og fremheve realisme. En film vil alltid ha en form for filmmusikk, mens foley tilfører denne magiske dybden du ikke visste at du trengte.

Greske Ioanna Paraskevopoulou er en prisbelønnet danser og koreorgaf som vises for første gang på Dansens Hus. Hun ble uteksaminert fra Greek National School of Dance og er for tiden forsker ved Institutt for audiovisuell kunst ved Ionian University i Korfu.
Helgen 22.-24. september skaper hun sitt helt eget lyd- og bevegelsesstudio på vår scene.

Ioanna er nettopp opptatt av samspillet mellom bevegelse, lyd og bilde, noe som også er tematikken i hennes forestilling MOS. I forestillingen opptrer hun med samarbeidspartneren og danseren Georgios Kotsifakis. I forestillingen inviteres du inn i dette rare, spesielle og høyst kreative rommet som utgjør et lydstudio, og de to danserne skaper lydeffekter direkte på scenen. Med knivskarp presisjon brukes alt fra paraplyer til skallet fra en kokosnøtt for å skape lydeffekter slik man gjorde det før de digitale effektenes tidsalder i filmens verden. Fra vakre naturscener til zombie-jakt, her brukes utdrag fra klassiske, gamle filmer til dagens moderne filmkunst.

Forestillingen er et samarbeid med Ultimafestivalen.