Historier i kroppen
I forkant av mitt digitale møte med Daniel Mariblanca, dansekunstner, koreograf og kunstnerisk leder for kompaniet 71BODIES, tenker jeg – naturligvis – mye på hans første forestilling, 71BODIES 1DANCE som hadde premiere under Oktoberdans 2018, og ble vist på Dansens Hus våren 2019. Utgangspunktet for forestillingen var 71 ulike historier koblet til 71 transkjønnede personer fra Norge og utlandet; alle bærende på erfaringer, ønsker og ambisjoner om kjønns-selvstendighet. Det kroppslige uttrykket var vakkert, ærlig og intenst – en flytende og samtidig episodisk historiegestaltning. Dette ble understreket av de andre delene av prosjektet: 71 portretter i samarbeid med fotograf Mar C Llop og en videoinstallasjon i samarbeid med Ursula Kaufmann. Mariblanca mottok prisen Årets Kunstner fra Bergen Kommune i 2019 for sitt arbeid med dansen og denne forestillingen.

Kompaniet 71BODIES ble til i utviklingen av prosjektet 71BODIES 1DANCE. In First Person er en naturlig fortsettelse for kompaniet, som fremdeles vektlegger det å sette lys på transkjønnede personers historier. Denne gangen skjer dette aktivt og tydelig på scenen; et resultat av samarbeid med over 20 transkjønnede fra inn- og utland. Slik har Mariblancas ulike samarbeider tilført prosjektet ulike nivåer av både kunstneriske og personlige bidrag.

Daniel og jeg møtes digitalt – nærmere bestemt på Facebook. Han sitter hjemme i Bergen, hvor han også jobber som danser i Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche. Vi starter samtalen med prat om løst og fast. Slik kommer vi automatisk inn på temaet Covid-19 og premissene pandemien har lagt for kunstproduksjon. Dette var med på å ramme inn, men også stadig endre utfallet for In First Person, hvor vi møter ni transkjønnede personer på scenen.

Kropper i kompani
Jeg tenker på populærkulturelle fremstillinger av transkjønnede personer. I film og tv er transmennesker sjelden noe annet enn brikker i noen andres historie, noe som kommer tydelig frem i Netflix-dokumentaren Disclosure fra 2020. Daniel forteller meg at han i løpet av sine 24 år som utøvende dansekunstner aldri før hadde delt scenen med andre transkjønnede personer. 71BODIES handler om å gi rom, plass og stemme til de som ønsker å definere seg selv gjennom performative uttrykk. Mangfoldet blant utøverne – protagonistene – er stort: aktivister, forskere og håndverkere. Den viktigste fellesnevneren er at de vil definere seg selv og ikke minst i sammenheng med andre. I løpet av produksjonsperioden brukte vi opplevelsen av å være i flertall som en metode. Dette var ekstraordinært, da vi alltid er minoriteter ellers. Arbeidet er raust, generøst og ærlig, og ærlighet er noe svært håndgripelig, sier Daniel. Arbeidsprosessen har bestått mye i å gi og få tillitt.

Multidisiplinær kjerne
Det multidisiplinære og mangfoldige er et utgangspunkt for prosjektet, noe Daniel beskriver som en måte å legge opp til ulike møter med ulike premisser og innhold. Opprinnelig var In First Person bygd opp av: En live performance titulert The House iscenesatt i ulike hus i gamle Bergen, festivalen The Festival, med foredrag og samtaler rundt transkjønnsforståelse, kjønn og seksualitet, og forestillingen In First Person. The House ble til en episodisk videoserie skapt av Daniel og co-regissert av nevnte Kaufmann: https://www.71bodies.com/the-house. Selv om Covid-19 tok liveapektet og det direkte møtet med publikum vekk i fra denne delen av prosjektet, har videoene til Mariblanka og Kaufmann gjort det mulig for enda flere å ta del i prosjektet. The Festival ble gjennomført som ønsket og med fulle hus. Syv av ni foredragsholdere møtte i egen person, mens de to siste – en av dem er Susan Stryker – var med digitalt. Daniel sammenligner det å miste Stryker fra programmet som at en musikkfestival skulle mistet Rihanna, så han var enormt glad for at programmet ble gjennomført i alle restriksjonene. Strykers arbeid har og er svært banebrytende for forståelsen av kjønn (gender) og seksualitet gjennom sitt arbeid som professor, forfatter, filmregisør og teoretiker.

Det multidisiplinære ligger altså i prosjektets ryggrad har næret forestillingen, som også er skapt innenfor pandemiens premisser og rammeverk. Midt i samtalen vår avbryter jeg meg selv og gratulerer Daniel med Bergens Tidenes kritikerpris som han ble tildelt for In First Person ved utgangen av januar i år. Juryens uttalelse lød slik: «Som publikum ble vi trukket rett inn i de trøblete livserfaringene en transkjønnet person kan oppleve på en måte som er direkte ubehagelig. Deretter ble vi invitert inn i et langt mer vennligsinnet landskap der vi kan senke skuldrene og ikke være så forbanna redd for å tråkke feil».

Subjektet jeg
Det er samspill og samhandling som ligger til grunn for de ulike delene av prosjektet, og som blir kontekstualisert på scenen. Dette har vært viktig for mitt koreografiske arbeid, forteller Daniel. Han forteller åpenhjertig om hvordan restriksjonene av Covid-19 fikk han til å måtte tenke annerledes på scenerommet, og fikk han til å ville bryte med den fjerde veggen. Derfor legges det opp til ulike rom – eller ulike soner. Dette understreker kanskje at vi alle kan være like alene om flere av inntrykkene, akkurat som personene på scenen har vært med sine historier. Det fremhever også det episodiske og gir rom for at de ulike hovedpersonene sine historier får komme fram. Daniel forteller om hvordan det å skape levende og hybride rom er en måte å streke over – eller slette –gitte forventninger og tanker: Ved å gi subjektet rom til å uttrykke seg, utvides forståelsen for hvem som har hovedfokus i historien – hvem som får rollen som protagonist. Perspektivene endres, både fysisk i rommet, men også mentalt. Slik kan også forsteina idéer om klassifisering og kjønnsforståelse endres. Sammen flytter vi på restriksjonene, noe som tilfører oss mer kreativitet og også ta tydeligere og mer risikable kunstneriske valg. Dette var nødvendig, og vi fikk det til, avslutter Daniel.