Kan dere fortelle litt om hva som fikk dere til å begynne med dans innenfor deres sjanger?
Knut Arild: Jeg kommer fra en noenlunde konservativ familie, der mamma meldte meg på selskapsdans som liten med et mål om at jeg skulle få bedre holdning, men muligens med et mål om å gjøre meg heterofil, he, he. Jeg fant fort ut at jeg ville stå på scenen, noe som gjorde at jeg måtte gå mot den mer tradisjonelle retningen som klassisk dans – altså ballett, jazz og moderne. Med jazz som hovedfag, gikk jeg rett ut av Statens Balletthøyskole i 1996 og ut i jobb. Etter utdannelsen har jeg aldri hatt annen jobb enn dans.
Thomas: Godt spørsmål, nå ble jeg litt nostalgisk. Jeg har hatt flere innganger til dansen. Jeg vokste opp i bygda, eller bygda i Oslo – Nittedal, der jeg begynte med det som fantes av organisert dans. Senere flyttet jeg ut av Norge til min karibiske bestefar. Han ser jeg på som min første danselærer rundt de karibiske og afro-karibiske tradisjonsformene. Jeg husker at jeg ble med på en karibisk fest, men at bestefar skjemmet seg litt i og med at det ble tydelig hvor lite jeg mestret elementene innenfor denne typen dans. Han var kirurg, noe som førte til at han hadde en spesiell anatomisk tilnærming til bevegelse. Dette tror jeg er mye av grunnen til hvorfor jeg begynte å utvikle teknikken ved å bryte ned tradisjonsbevegelser og kvaliteter til det fysiske.
Hva er noen av deres beste karriereminner?
Knut Arild: Hm, vanskelig. Det første jeg tenker på nå er min aller første audition. Da var vi 611 deltakere, der jeg som nyutdannet, var blant de 24 som fikk jobb. Senere ble mannen min og jeg invitert på en audition for Madonna i New York som eneste dansere utenfor USA. Til tross for at jeg ble kutta da det var igjen 16 av noen og 240 dansere, var det en surrealistisk og crazy opplevelse som jeg er utrolig stolt over. Et annet minne var første gang jeg fikk støtte fra Kulturrådet til å sette opp et eget prosjekt. Det føltes som å vinne i Lotto!
Thomas: Jeg har mange forskjellige minner, men det som har gjort sterkest inntrykk på meg var å danse for den afrikanske legenden og frihetsforkjemperen Nelson Mandela. Jeg skal derimot innrømme at jeg ikke visste hvem han var på det tidspunktet, for han så ut som en liten og gammel prest av noe slag. Han hadde en veldig spesiell energi og tilstedeværelse som gjorde det utrolig spesielt å danse for han. Da jeg fant ut hvem han var, ble det selvfølgelig en god blanding av følelser he he.
Dette blir jo ikke første gangen dere er i juryen på Measure Your Crew. Hva betyr det for dere å delta som dommere?
Knut Arild: For meg betyr det å kunne være en døråpner til en fantastisk reise innenfor dansefeltet. Klarer man å vekke et lys og et ønske hos deltakerne, opplever jeg som dommer at jeg har gjort min jobb.
Thomas: For meg er det også viktig å kunne være en døråpner – spesielt for min egen dansesjanger. Jeg vil pushe de neste dansegenerasjonene til å skjønne hvilke muligheter som finnes nå og ikke for 10 år siden. I tillegg er det man ser på Measure Your Crew inspirerende som koreograf, der tanker og prosesser settes i gang. Konkurransen er ikke bare en ”gi” situasjon, men man får noe tilbake.