Forestillingen Via Kanana av kompaniet Via Katlehong, er koreografert av Sør-Afrikanske Gregory Maqoma. Sammen har de skapt en forestilling som er en eksplosjon av lys og håp.

Forestillingen har et bakteppe preget av frykt og motstand som kommer av den omfattende korrupsjonen som gjennomsyrer post-apartheid Sør-Afrika. Gjennom forestillingen er vi vitne til bilder på dominans og trusler, hjelpløshet og underkastelse. Øyne er tildekket og antyder en villighet til å se den andre veien. Likevel er det også et håp tilstede, uttrykt av et kollektiv av utøvere som synger og beveger seg samstemt, et håp og en tiltro til at folket i gata til slutt skal seire. Vi er vitne til et ensemblearbeid mot alle odds, som står imot frykten for å leve og gjenerobrer livet. Kanana (Kanans land) er et Sotho-ord som referer til et land man er lovet, men som ikke har blitt en realitet slik det var lovet - for det meste på grunn av korrupsjon og grådighet. Gjennom video, sang og dans forteller Via Kanana om dette lovede land som ennå ikke er der, og beveger seg i et spenn mellom det hverdagslige og det høyst metaforiske. Via Kanana er et verk skapt rundt syv dansere og en musiker. De åtte utøverne er tilstede på scenen gjennom hele forestillingen og en malstrøm av aktivitet følger i kjølvannet av det hurtige og intensive fotarbeidet. Utøverne utgjør til sammen et kor av stemmer, de intrikate koreograferte rytmene både ledsages av og blir til perkusjon og driver narrativet framover. Forestillingen Via Kanana ble sist vist under festivalen Dance Umbrella i London høsten 2018.

Kompaniet Via Katlehong ble startet i bydelen, eller township, ved samme navn i 1992. Katlehong ligger sørøst for Johannesburg og har flere hundre tusen innbyggere. Det var et samlingspunkt for motstandsaktivitet under apartheid, men var også sterkt preget av kriminalitet og ble oppfattet som et farlig område å oppholde seg i. To år før det første demokratiske valget i 1994 ble kompaniet startet av en ung mann ved navn David Mahlaba, med det mål å rekruttere annen ungdom vekk fra gata og gi dem et alternativ til kriminalitet. Navnet Via Katlehong er et forsøk på å oppmuntre folk til å nettopp gå via Katlehong, og signalisere at det ikke er farlig, men er et bra sted å være. Gradvis begynte de å opptre profesjonelt, og gjennombruddet deres kom i 2003 i forbindelse med en invitasjon til å opptre i La Rochelle i Frankrike. Dette ledet i sin tur til flere internasjonale spillinger. Kompaniet turnerer i dag regelmessig over store deler av verden, og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid. Via Katlehong ledes i dag av Buru Mohlabane, Vusi Mdoyi og Steven Faleni og består av 18 profesjonelle dansere. Kompaniet er fremdeles engasjert i sosialt arbeid i lokalsamfunnet. De har gjennom sin bruk og videreutvikling av tradisjonelle danseformer fra Sør-Afrikanske townships (bydeler reservert for ikke-hvite Sør-Afrikanere under apartheid-regimet) inkorporert disse i den Sør-Afrikanske samtidsdansen. Via Katlehong blir både sett på som sentrale innen nyskapende dans i hjemlandet, samtidig som de har markert seg på den internasjonale scenen for samtidsdans.

Koreografen Gregory Vuyani Maqoma er født og oppvokst i Soweto, et byområde sørvest for Johannesburg. Han begynte å danse i tenårene og i 1990 startet han sin formelle danseutdanning ved dansekompaniet Moving into Dance Mophatong, hvor han i 2002 ble assisterende kunstnerisk leder. Maqoma grunnla Vuyani Dance Theatre (VDT) i 1999 mens han hadde stipend ved den anerkjente skolen PARTS i Brussel, under ledelse av Anna Theresa de Keersmaeker. I tillegg til å koreografere for sitt eget kompani, blant annet de prisvinnende trilogiene Rythm Trilogy og Beauty Trilogy, har han koreografert for en rekke andre kompanier, blant andre South-African Ballet Theatre og i en rekke produksjoner av teaterregissør James Ngcobo. I 2010 var han hovedkoreograf for kickoff konserten for FIFA World Cup som fant sted i hjembyen hans Soweto. Han har også samarbeidet med den belgiske koreografen Sidi Larbi Cherkaoi og den britiske koreografen Akram Khan. Maqoma blir sett på som en av Sør Afrikas fremste koreografer, og internasjonalt har han etablert seg både som en anerkjent danser, koreograf, pedagog, regissør, manusforfatter samt initiativtager til flere festivaler. Blant en rekke priser han har vunnet kan nevnes The Tunkie Award for Leadership in Dance som han mottok i 2012 for hans arbeid med å heve kvaliteten på og øke synligheten til dansekunst i Sør-Afrika. I arbeidet hans forener han både tradisjonell og samtidig dans og graver dypt i identitet og historie.

Kompaniet Via Katlehong tar i bruk tradisjonelle danseformer som Pantsula, Gumboots, Tap og Step.
Gumboots er en dans som blir utøvd i gummistøvler, disse har ofte bjeller på som ringer når utøverne tramper føttene ned i bakken. Denne lyden ble brukt som en hemmelig kode for kommunikasjon mellom gruvearbeidere i Sør-Afrikas gullgruver, siden de ikke fikk lov av sine overordnede til å snakke sammen. Mange av trinnene er parodier av offiserer og vakter som kontrollerte gruvene. Dansen tar i bruk polyrytmikk og artikulasjon i hele kroppen og er en særs rytmisk dans.

Pantsula, som var et kallenavn for den rebelske ungdommen i the townships, var både en mote, en type musikk, en dans og ikke minst en livsstil. Pantsula som tradisjon har utviklet seg til en form for sosial kommentar for svarte Sør-Afrikanere og har gått igjennom flere transformasjoner ettersom det politiske klimaet har endret seg i landet. Dansen Pantsula dukket først opp på 1950 og 60-tallet i townships i Johannesburg, som en respons på apartheid-regimets undertrykkende, segregerende og diskriminerende politikk, ved at eldre menn deltok i uformelle gatedans-konkurranser. Pantsula er en synkopert danseform med raske trinn og lavt tyngdepunkt som utviklet seg fra Sotho-dansene mqaquanga og marabi. Dansen spredde seg gradvis gjennom landet, og på 1980-tallet ble pantsula danset av svarte Sør-Afrikanere av alle aldre og kjønn, da influert av amerikansk hiphop og breakdance. Den begynte også å utvikle mer politiske overtoner og ble mer og mer brukt som et uttrykk for motstand mot apartheid-regimet, samt til å spre bevissthet rundt sosiale problemer som AIDS. Etter apartheid ble avviklet i 1994 fortsatte utøvelsen av Pantsula som et uttrykk for kulturelle røtter for mange svarte, og ble også etter hvert populær hos den hvite delen av Sør-Afrikas befolkning. Pantsula består nå av tre ulike stiler, den mest vanlige er western style, i tillegg finnes stilen slow poison som danses sakte med en jevn beat og futhuza som er mest inspirert av popping og locking, og den har nå fått ny betydning som en danseform for alle.

Kilder:

https://www.nj.com/entertainme...
https://dancetabs.com/2018/10/...
https://www.nytimes.com/2013/0...
https://en.wikipedia.org/wiki/...
https://en.wikipedia.org/wiki/...