Triologien Ulf goes Religious undersøker det rituelle og religiøse satt opp mot homoseksualitet. Som en uttalt queer-kunstner benytter Ulf Nilseng erfaringer fra levd homo-liv i sin dansende utforskning av hva nettopp denne erfaringen skal kunne bety på scenen. I første forestilling, Gloryhole (2018), så Nilseng nærmere på hvordan tangeringen av sex, lyst, religion og det vanærende kan skape noe opphøyet og rituelt. På scenen hadde han med seg dansekunstnerne Stian Danielsen og Sudesh Adhana. I episode to, Brothermaking (2019), arbeidet han med det rituelle som ligger til kjærlighet og seremonien best kjent som bryllupet. I tillegg til å dele scenen med danser Lars Jacob Holm, avsluttet han forestillingen med en performativ bryllupsakt mellom han selv og ektemannen Noel. I Psalm For a Slut står Nilseng for første gang alene på scenen siden 1997; den gangen i forestillingen Terrengløp som han også koreograferte selv. Soloforestillingen anno 2020 handler – passende nok – om å være solo og ensom.

Tid som tikker
Jeg møter Ulf til en samtale på Zoom. På veggen bak han henger – naturligvis – et bilde av Annie Lennox. Vi snakker om lyden av Lennox, som på et diskotek på Lillehammer skulle få en ung Ulf til å oppnå en opphøyet kroppstilstand. Fortellingen gjør hans religions-rituelle tematikk i dansetriologien svært logisk. Sweet Dreams Are (Made of This) – indeed. Vi prater om tid og aldring; hvordan tiden definerer oss. Bildene fra 1984 av en ung Ulf i danseekstase til lyden av Lennox som synger «hold your head up, movin’ on, keep your head up, movin’ on», mikses med Ulf som danser naken og hoppende – igjen i en slags ekstase – i et basseng på hovedscenen på Dansens Hus i 2019.

Utforskningen i Psalm for a Slut har handler om å se ensomheten i kroppen og å finne frem til og definere et kroppsspråk som uttrykker dette. Ensomhet er veldig reelt for mange i verden i dag. Covid-19 har holdt Ulf og Noel fra hverandre i elleve måneder; en enorm kontrast– og kanskje et slags symbolsk antiklimaks – til at de to giftet seg kveld etter kveld under forestillingen Brothermaking i fjor. Slik baserer utforskningen seg i stor grad på ensomheten som er et direkte resultat av lengselen etter Noel.

Det personlige utgangspunktet: Homolivet
Ulf forklarer tittelen Psalm for a Slut som en måte for han å kunne leke med hvordan man snakker om homofili. Vi er jo alle en slut – et ludder – smiler han. Det er seksualiteten og praksisen av denne, altså det eksplisitt kroppslige, som definerer den homofile mannen. De fleste har en seksualitet, men det som skiller Homo-Ulf fra hetero-verden, er at Homo-Ulf måtte gjennom «komme-ut-fasen». Homoseksualiteten er annerledes ved at vi aktivt må ta stilling til og velge. Dette skiller de homofile fra heterofile, og fungerer nesten som et slags overgangsrituale som også definerer en form for ensomhet. Seksualiteten er altså ladet med ensomhet, men også død.

I fjor sommer var Ulf i Berlin sammen med Corentin JPM Leven og Amund Ulvestad. De to fungerer som scenograf og musiker i Psalm For a Slut. I Berlin arbeidet de blant annet med tematikk som aids og død, og kom også slik frem til en fornemmelse av ensomhet. Improvisasjonsarbeidet, som ofte gikk dypt inn i hans egen opplevelse av å stå solo, endte konsekvent med tårer. Han forklarer at prosessen aldri var ment å fungere som danseterapi – noe den heller ikke gjorde; han ville heller finne frem til tap som ikke nødvendigvis må være vond eller tung. Tap er kanskje ladet med en spesifikk estetikk? En naken kropp er en del av dette bildet, og nakenhet ble slik en logisk del av prosessen. Det nakne viser det sårbare; kroppen man aldri kan flytte ut av.

Fallet
På et tidspunkt i samtalen nevner Ulf skjærsilden. Store Norske Leksikon definerer skjærsilden som et konsept i katolisismen; det stedet menneskene kommer til når de dør. Det er en mellomstasjon mellom himmel og helvete, hvor de døde må gjøre opp for sine synder mens de venter på dommedag. Ulf kaller det for mellomrommet; et sted som er flytende og som markerer noe som skjer i stillhet. Det er her han nevner «fallet», en del av forestillingen han beskriver som noe han håper vil markere en uttrykksendring: Tempoet går betraktelig ned og rommet stopper nesten opp, noe som gjør at rommet åpnes og blir større. Hva vil det si å falle? spør han. Ved at han senker blikket, og at kroppen følger etter, markeres noe som skjer med alle mennesker over tid: Vi trekkes mot bakken. Dette kontinuerlige fallet, som definerer alder og forfall, men også levd liv, er uhyre poetisk. Ulf er opptatt av å understreke minimalismen som ligger til denne danseriske handlingen, og hvordan det også markerer noe høyst meditativt. Det meditative aspektet ligger alltid utenpå det rituelle, og markerer samtidig følelsen han gikk og kjente på i Berlin: Å stå alene.

Confessions on a dancefloor
Igjen ser jeg på bildet av Annie Lennox, som nesten tangerer med Ulf på skjermen min. Bildet får meg til å tenke på sangen There Must be an Angel (Playing with My Heart), som av en eller annen grunn får meg til å snakke om Madonna og hennes høyst visuelle utfordring av den kristne kirken på 90-tallet. Erotica-albumet fungerte både som kritikk av og kommentar til katolisismen, der blant annet skrifteboksen ble en arena for seksuell adferd. Jeg spør Ulf om han ønsker å uttrykke noe lignende med sin dansetriologi. Han påpeker at prosjektet hans ikke handler om å kritisere religion, men at han ønsker å sette lys på hvordan han som en homofil mann kan ta plass i ritualene, og hvordan han – lik Madonna – kan lage en homo-estetikk av nettopp denne markeringen. Det er kun vi selv som kan plassere oss i konteksten av det som er større, sier han. Dette har gjort det interessant for han å undersøke hvordan kroppen kan brukes til å beskrive ulike sider og kjennetegn ved religion og ritualer. Slik stiller han også spørsmålstegn ved hvor grensa går mellom kritikk og kommentar. Om jeg får dra enda en Madonna referanse – Confessions on a dancefloor – så benytter Ulf også skrifteakten som metodisk verktøy. Om han slik unngår skjærsilden får vi vente å se.