Charlott Utzig om tid

Hvordan opplever du tid?
Jeg opplever at tiden har en tendens til å gå altfor fort. Jeg skulle gjerne hatt mer dødtid, tid til å kjede meg. Det tror jeg er bra, rom for at nye tanker og ideer kan dukke opp. Samtidig er noe av det beste jeg vet å glemme tiden, det er i de øyeblikkene at jeg kjenner meg mest tilstede.

Forholder du deg til begreper som ungdommelig og middelaldrende?
Jeg føler meg ganske ungdommelig, selv om jeg nylig ble 26 og det gikk opp for meg at jeg var nærmere 30 enn 20. Ungdommelig er vel noe alle kan være uansett alder, middelaldrende er vel mer knyttet til en bestemt periode i livet.

Er det stor forskjell på hvordan du tenker nå og for tjue år siden?
Ja, heldigvis. Jeg prøver fortsatt å bevare lekenheten jeg hadde da jeg var seks år, men det kan jo være utfordrende når livets forpliktelser og alvor tar en. Jeg prøver å tenke at «det ikke er så farlig,» det var jeg nok bedre på da jeg var seks. Rent dansemessig har repertoaret utviklet seg fra død og levende blomst, til både det ene og det andre.

Hvilke muligheter og utfordringer ser du knyttet til alder i dans?
Utfordringene er at kroppen forandres og mulighetene rent kroppslig kan bli begrenset med årene, og det er jo nettopp her det er viktig at dansen gir rom til ulike kropper og erfaringer. Alder knytter jeg også opp til mulighet for å fordype seg. Samtidig er det en utfordring å møte ønsket om nyskaping, og i disse dager er jo det ytterst aktuelt i det norske dansefeltet. Her må vi finne en måte å gi plass til både det etablerte og nye for å bevare et mangfoldig og bredt felt. For meg er det ikke de kroppslige utslagene som interesserer, det er utøverens og dansens tilstedeværelse og evne til å kommunisere. Det er en egenskap som ikke går ut på dato, men som heller kanskje blir mer og mer fascinerende jo eldre en blir.