Hvordan oppsto sto ideen om å skape musikk fra pustelyder?
Alban: Jeg hadde et ønske om å fortsette arbeidet mitt med pust. Jeg liker å starte med konkrete arbeidsoppgaver der bevegelse, å holde pusten, innånding og utånding har samme varighet. Jeg spurte Sebastian om det var mulig å lage et partitur basert på pust som kunne forvandles til musikk i sanntid basert på det som skjer på scenen.
Sebastian: Danserne har trådløse mikrofoner og produserer pust som analyseres live av prosessorer. Jeg komponerer og former effektene til jeg har et organisk partitur. Den
musikalske komposisjonen starter med en naturlig og rå pust som transformeres til et ensemble av Gambe, et strykeinstrument fra renessansen. Musikken er basert på konseptene fragmentering og degradering. Pusten er en veldig skjør lyd som det er utfordrende å jobbe med. For meg er det interessant når dette skjøre musikalske uttrykket knyttes til en melankolsk tilstand.
Hvilke referanser rundt melankoli understøtter prosessen?
Alban: Robert Burtons bok Melankoliens Anatomifra det 17. århundre, Kunsten å dø– Ars Moriendi (to latinske tekster fra 1400-tallet) og ødeleggelse og forfall inspirerte meg. Jeg har også brukt idékart med malerier av melankolske positurer fra kunsthistorien og utdrag fra filmer som Pianoav Jane Campion, Avsporetav Roman Polanski og Possesionav Andrzej Żuławski. Den melankolske stemningen forbindes med pust, fuktighet og tåke. I prosessen har danserne manipulert hverandre for å gi fysiske fornemmelser på hodet, i ribbein, ryggrad og i hoftene. Å gjenskape disse fysiske opplevelsene gir bevegelser som om kroppene blir styrt rundt i rommet av usynlige gjenferd. Et sentralt spørsmål for oss ble hvordan vi lager en struktur der melankoli spres i lydbildet, på scenen og blant publikum.
Hvordan tilnærmet du deg dette samarbeidet?
Sebastian: Som komponist kunne jeg hatt full kontroll på alle parametere som for eksempel timing på mikronivå eller tonehøyde, men å forsøke å legge en kompleks musikalsk struktur oppå et annet komplekst uttrykk som samtidsdans gjør at de forskjellige elementene ville konkurrert med hverandre. Jeg ønsker en atmosfære som er relatert til det organiske som skjer på scenen.
Alban: I konteksten av et møte mellom musikk og dans, så vil jeg samarbeide med noen som ikke ønsket å lage et ferdig verk eller forsøke å lage en konsert. Jeg setter pris på når alle elementer i en forestilling jobber sammen om et tema. I forestillingen nedskaleres scenen slik at publikum blir invitert til en opplevelse av et teater-i-teateret. Kroppene beveger seg på plattformene. Rachel [Garcia, kostymedesigner] kom på ideen med kostyme i tre lag, fra undertøy til mer teatralske element som slør og store hatter. Jeg valgte
å gå for en lyssetting som kan minne om stilleben. Denne visuelle dimensjonen gjør at jeg kan leke med å skape avstand, eller ikke, i koreografien.
Gir dette prosjektet gjenklang til andre tidligere prosjekter?
Sebastian: Ja, Oblivion Vanitas Sonorai 2016 som fant sted i den eldste kirken i Strasbourg, og Ruineset år senere var inspirert av tekster skrevet av filosofen Georges Didi-Huberman. Forfallstematikk var også tilstede i disse prosjektene, selv om instrumenteringen var svært annerledes.
Alban: Dette arbeidet for Carte Blanche er en del av mitt kunstneriske løp. Jeg har så langt samlet 20 år med prosjekter i ulike formater. Verk i samarbeid med lokalsamfunn, bestil- lingsverk, forestillinger i museer, stedspesifikke prosjekter, på studioscener... Jeg er som en håndverker: Jeg produserer for å møte, for å stille spørsmål til mine verktøy og for å finne opp nye.
