Danselykke
Dansen som gjør henne mest lykkelig, er street dance slik den uttrykkes i hiphop kulturen. Romansen startet tidlig. Som fjortenåring falt hun for musikken, likte klesstilen og vandret rundt i hjembygda Skjeberg kledd i caps og saggebukser. Hun ble kjent med en gjeng breakdansere som skulle inn til Oslo på jam. De fortalte om rapping, dansing og om discjockeyer som scratchet vinylplater. Det hørtes fantastisk ut, som noe hun bare hadde sett på film. Camilla hoppet på toget til Lambertseter og debuterte på sin første jam i 1998.
-Det var noe ekte i dette miljøet som fanget og ga meg tilhørighet. Hjemme i Skjeberg ble jeg nok sett på som en anderledes særing som gikk sine egne veier. Her passet jeg inn, og det var plass til meg. Hiphop er en varm, innkluderende kultur som blander individualisme med fellesskap. Det er fritt frem å være original, gjøre sin egen greie og få lov til å dumme seg ut, men alt deles og utveksles med andre. Det finnes ingen Jantelov i hiphop, mener Camilla Tellefsen.
Streetdansens mysterier
Jeg får min første leksjon i hiphopens innerste vesen og mysterier over en glovarm suppe på iskald utekafé. En økologisk og glutenfri suppe, selvfølgelig. Utgangspunktet mitt er svakt og assosieres med spastiske bevegelser og piruetter på hodet. Med Michael Jackson-show på tv, uforståelig graffiti og et besynderlig stammespråk av typen dj-ing og b-boying. Camilla forklarer at hun bruker street dance som et paraplybegrep for alle dansestilene innen hiphopkulturen som popping, locking, breaking og dansen hiphop. Det startet i USA på 1970 tallet i det latinske og afro-amerikanske miljøet. Først på vestkysten med musikken til James Brown og funky dansestiler som locking og popping. Samtidig utviklet breakdansen seg på gatefestene i Bronx og Harlem i New York. Den første dj`en som fant opp kunsten å mikse og manipulere lyd fra to platespillere, var DJ Kool Herc og dette ble kalt breakbeats. Gutta og jentene som danset akrobatisk til musikken, var breakbeatere eller b-boys og b-girls. Dette var starten på hiphopkulturen.
-Disse gutta danset på gaten og laget gateshow for å tjene penger. Det har jeg også gjort når lommeboken var tom. Klesstilen signaliserer tilhørighet, man kan kjenne igjen en breaker på hvordan joggeskoene er slitt. Jeg har forlengst kastet mine baggy bukser, men er fortsatt nøye på at hårfletten og lua sitter i korrekt hiphop vinkel. Men man kan likevel drive med hiphop og kle seg i dress. Hiphop er først og fremst en mentalitet!
Camillas dugnad
Personlig er Camilla Tellefsen utstyrt med en stor dose dugnadsmentalitet og har brukt mye tid i mange år på å bygge opp miljøet i Norge. Hun arrangerer den populære street dance festivalen Urban Moves på Dansens Hus. (I år for femte gang.) Hun har stiftet den frivillige foreningen Soul Sessions Oslo som arrangerer jams, battles og workshops for både unge og voksne, amatører og profesjonelle. I tillegg underviser hun på videregående skole i popping, driver sitt eget dansestudio Subsdans, er utøvende danser og koreografer egne danseverk i samarbeid med andre. I tillegg er hun aktuell med forestillingen «Gamer» på Dansens Hus i vår. -Det blir mye frivillig arbeid, men det er ikke noe offer, for jeg elsker dansen og brenner for kulturen. Jeg har reist mye og bodd i Paris som har noen av verdens beste streetdansere. Byen er et Mekka for hiphop og gir meg drømmer om at vi kan skape et slikt miljø hjemme. Jeg skjønte tidlig at skulle dette vokse og bli respektert, nytter det ikke å stå alene. Hiphop er en fellesskapskultur, og jeg er en fellesskapsperson som liker dugnad. Jeg er nok en type som liker å frelse folk til å være med på dette her.
Voksenoppplæring
For å bli frelst av Camilla må jeg ut i felten og inn på en klasse i hiphop. Med smak for den mer klassiske siden av dansekunsten kan det føre til kultursjokk. Subsdans dansestudio ligger passende urbant midt i Oslogryta blant kebabsjapper og graffiti. Elevene er både voksne og barn, alle er ivrige og klapper og klemmer på Camilla. Jeg stiller meg bakerst i flokken foran speilet. Trinnene må da være enkle for en som har tilbrakt en barndom på tåspiss i hvit kittel og rosa hårnett på Gerd Kjølaas sin ballettskole og vet mye om finessene i chassè og pliè? Men her skal det poppes med høyre ben og bounces med venstre arm. Mykt og hardt om hverandre, mens kroppen og knærne roteres i hver sin retning. Etter hvert blir bevegelsene så tøffe og kompliserte at det går surr i synkroniseringen av legemsdelene. Jeg føler meg svett, glad og godt strukket, men gir opp før den siste øvelsen som er freestyle. Folket stiller seg i ring som kalles en chyper og improviserer små soloer til musikken. Camilla mener at nettopp dette er streetdansens og hiphopkulturens sjel.
-Det gjelder å finne balansen mellom frihet og teknikk, mellom kroppen og musikken. Snu seg vekk fra speilet og bruke teknikken til å leke og ha det gøy. Når man er så fri at at man ikke lenger tenker på det tekniske, opplever man essensen i dansen, sier Camilla og inviterer til dansebattles, et improvisasjonselement som står helt sentralt i hiphopkulturen.
Hiphopens gladiatorer
I battles møtes hiphopens gladiatorer til kamp og konkurranse. Arenaen denne kvelden er kjelleren på Hausmania med publikum, deltagere og dommere benket rundt danseplassen. Dj`en snurrer plater, og Camilla snakker avslappet i mikrofonen på hiphopengelsk og introduserer danserne som møtes til duell. De kjenner ikke musikken på forhånd og improviserer i øyeblikket foran publikum. Noen danser sensuelt og følsomt, andre slår seg løs i saftig akrobatikk. Stemningen er varm og spent, publikum er fokusert og heier velvillig frem både tapere og vinnere. -Det er ganske skummelt å gå ut i danseringen og vise frem noe dypt personlig inne i deg. Jeg er nervøs hver eneste gang, tilstår Camilla som er en erfaren veteran fra mange battles, både som utøver, dommer og Master of Ceremonies (MC) - hjemme og i utlandet.
Er street dance kunst?
I Norge er street dance forlengst blitt kjent og populært gjennom filmer som «Beat Street», «Breaking» og «Step Up 3d» og fra tv-show som «Dansefeber» og «Norske Talenter». Camilla Tellefesen mener at street dance også er et kunstutrykk som hører like mye hjemme i det gode selskap på scenen som klassisk ballett og samtidsdans. Men hvordan kan street dance bli dansekunst på scenen, når kjernen i dansen er en mentalitet med improvisasjon og konkurranse i sentrum?
-Det finnes like mange spennende bevegelser, kvaliteter og dansemønstre i street dance som i ballett og samtidsdans. Det spørs bare hva man velger å gjøre ut av det. Jeg ser det tredelt. Om jeg danser freestyle i en sirkel eller battler, uttrykker det bare meg selv og min prestasjon. Om jeg lager et tv-show hvor det skal gå kjapt og se lekkert ut for kamera, er det ren underholdning. I scenekunstdelen vil jeg skape noe bevisst gjennom de bevegelsene jeg har som påvirker publikum. Det kan være en historie, et klart budskap, en tanke eller følelse. Da blir det kunst for meg.
Er du noen gang redd for at street dance kan miste sin sjel og egenart på veien til scenen og det etablerte dansemiljøet?
-Jeg tenker mye på det. Og det kan skje. For meg er kulturen fra Bronx viktig, men mange er ikke opptatt av det. Jeg tror at man må se tilbake og forstå hva som har skjedd i fortiden, for å kunne skape noe nytt i nåtiden. Dansen mister ikke sin sjel så lenge man ikke renser bort alt i kulturen, og da er det viktig å finne balansen mellom tenkemåten til en samtidskoreograf og essensen i hiphop. Det fine er at dette er en dansesjanger som inviterer til utforsking og utvikling. Jeg blir aldri lei av å gå nye veier for å skape noe som er helt mitt eget uttrykk.
Kunstnerfamilie
Camilla Tellefsen kommer fra en kunstnerfamilie med skuespillerne Tom og Ruth Tellefsen i nær slekt. Faren var en kunstnersjel som malte og musiserte på amatørbasis. Da Camilla begynte å lage danser som småjente, trente faren henne i å forstå tonalitet og kunsten å resonere. Da foreldrene ble skilt, tok Camilla det tungt. Opplevelsene fra foreldrenes skilsmisse og hennes eget personlige samlivsbrudd er inspirasjonen til hennes første egenproduserte danseverk Gamer som ble vist på Dansens Hus i april 2016. I koreografien blander hun streetdance med samtidsdans og bruker data-animasjon som visuell ramme.
-Gamer er en blanding av fiksjon og virkelighet sett fra perspektivet til en tenåringsjente. Tematikken er barns skyldfølelse når foreldrene går fra hverandre, hvordan de takler sorgen og prøver å fikse problemene. I «Gamer» flykter jenta fra virkeligheten og smerten inn i et videospill. Der har hun en medhjelper, en fiktiv guide som støtter og hjelper henne til å bli flink og samle poeng, slik at hun kan redde samlivet til foreldrene, sier Camilla og forteller at selv om forestillingen er delvis selvbiografisk, spilte hun lite videospill som tenåring og forsto faktisk og smertefullt at hennes egne foreldre ikke passet sammen.
Camilla Tellefsen har skaffet seg ry som flash mob koreograf på store events. Hun skapte Glow-dansen til rapperene Madcon på Eurovision showet i Telenor Arena i 2010. I vinter koreograferer hun i olympisk ånd og får folk til å danse over hele verden i Ungdoms-OL på Lillehammer.
- Det er selvfølgelig et stort press og en stor ære å stå for koreografien til seremoniene på et OL. For meg er det aller viktigste at dansingen gir varme og glede og skaper en stemning av fellesskap. Da blir det en virkelig dans for folket, sier Camilla Tellefsen.