Jeg går av som kunstnerisk leder for CODA Oslo International Dance Festival i år, og det gjør jeg - som man sikkert kan forstå – med litt vemod. Derimot er det med stor glede og entusiasme at jeg nå ønsker Stine Nilsen velkommen som min arvtaker.

CODA har vært og er mitt kunstneriske og skapende hjertebarn. Å skulle gi liv til denne festivalen gjennom 17 år har vært en spennende utfordring, et løft og en inspirasjon som har gitt mot - og til tider også tappet krefter. Gleden har vært stor over å kunne presentere nasjonal og internasjonal dansekunst av høy kunstnerisk kvalitet for et norsk publikum – et løft, tør jeg håpe, for dansen i Norge. 1. september i år tiltrer danseren og pedagogen Stine Nilsen som festivaldirektør og kunstnerisk leder av CODA festivalen.  

Overtar etter gründere
Stine Nilsen er født i Bodø i 1974, og som meg og mange andre dansekunstnere er hun født i Løvens tegn. Hun ble tidlig hekta på dansen, og medvirket allerede som barn i danseoppsetninger i hjembyen, og senere rundt omkring i landet. Hun gikk ut av videregående med topp karakterer og kunne egentlig velge og vrake i studier. Både optiker- og fysioterapistudier fristet, men hun bestemte seg til slutt for å satse alt på dansen. Statens Balletthøgskole slapp henne imidlertid ikke inn på danselinjen. Ambisjonene hadde alltid vært høye og hun søkte seg inn på Trinity Laban Conservatoire for Music and Dance i London. I 1997 gikk hun ut med en BA i Dance Theatre and Postgraduate diploma i dance studies, og var da fortsatt overbevist om at det var dansen hun skulle satse på. Hun ble fortalt at det ville ta tid å få seg jobb, men etter kort tid fikk hun engasjement som pedagog på Laban og danser i ulike prosjektkompanier. Senere tok hun en Master i Professional Practice (Inclusive dance Practice) ved Middlesex University. Da hadde hun jobbet som pedagog og danser i flere år, blant annet i Candoco Dance Company. I 2007 overtok hun som co-director i Candoco etter Celeste Dandeke, som sammen med Adam Benjamin startet kompaniet i 1991. Kompaniet var det første i verden til å inkludere profesjonelle dansere med funksjonsnedsettelse.  I ti år har de to ledet og utviklet Candoco til dagens godt etablerte kompani med ti ansatte og syv dansere på engasjement. For Stine har det vært viktig å vise publikum et kompani som utøver både høy teknisk standard og kunstnerisk integritet – ikke bare at det ble snakket om ”karismatiske dansere”. I dag turnerer kompaniet verden rundt med forestillingene sine.

Det er altså ikke noe nytt for Stine Nilsen når hun nå overtar lederjobben etter en gründer. Selv om hun ikke har drevet festival før, har hun som kunstnerisk leder i et repertoarkompani måttet tenke dramaturgi. Denne erfaringen kommer godt med når hun snart skal i gang med planleggingen av den neste festivalen som er i 2019.

Berøring 
Når jeg spør henne om hun nå skal snu opp ned på hele CODA festivalen, den kunstneriske profilen, osv., svarer hun raskt at man kan ikke kaste babyen ut med badevannet. Det er viktig å ivareta festivalens grunnprinsipper, mener hun, samtidig som hun gjerne vil sette sin egen kunstneriske signatur på programmet. Men det tar tid å lage en ny visjon. Hovedfokuset for hennes kunstneriske valg er bevegelse, teknikk og kvalitet i betydningen nivå av bearbeidelse og lag av intensjon. Og hun ønsker seg en inkluderende profil bak de kunstneriske valgene: Hvordan er mangfold representert i et program? Hvordan kan programvalg kobles med norsk dansekunstmiljø? Tangerer programmet en bredde av den menneskelige opplevelsen og evner slik å skape gjenklang hos et bredt, relevant publikum? Hun avslører at hun har et sterkt ønske om å jobbe med berøring- både personlig og universalt – som kilde til inspirasjon i forbindelse med sin første egenprogrammerte festival. Hvordan klarer en kunstner å formidle personlige erfaringer til sitt publikum – uten at det oppfattes som klisjeer, bli påtrengende – korsen makter vi å berøres, undres hun. Og videre – hva er et tema som ikke er tidsbestemt? Dette er tanker som Stine brenner for.

20 år i utlandet
CODA søkte først og fremst en kunstnerisk leder med forankring i det norske dansekunstfeltet, med bred kunnskap om norsk og internasjonal samtidsdans og et stort nettverk. Det at Stine Nilsen har drevet en kunstnerisk virksomhet til vekst i en av Europas største sentre for dans og i et økonomisk klima som til tider har vært krevende, viser en evne til å engasjere, lede og manøvrere i møte med utfordringer. Jeg spør Stine om hvordan hun vil nærme seg det norske dansemiljøet. Hun svarer at selv om hun har bodd mange år i utlandet, har hun fulgt godt med på hva som skjer på dansefronten i Norge. Hun har med jevne mellomrom vært ”hjemme” og undervist klasser og gitt workshops, blant annet under CODA festivalen, på Kunsthøgskolen i Oslo og Universitetet i Stavanger. En av hennes viktigste oppgaver det første året, sier hun, er å bli bedre kjent med dansekunstnerne. Tanken er å besøke så mange som mulig der de befinner seg i Oslo og helst i hele landet.

 Stine Nilsen har jobbet i utlandet i over 20 år. Hun beskriver seg selv som en demokratisk leder med bevissthet om sitt lederansvar i prioriteringer og valg. Hun gleder seg til jobben og håper at det norske dansemiljøet vil ta imot henne med åpne armer. Hvilke utfordringer tror hun at hun vil møte - og hva slags forventninger har hun til jobben? Hun ser helt klart den enorme utviklingen Norge har gjennomgått i løpet av disse årene hun har vært borte, ikke minst på dansekunstfeltet. Vi har fått ny opera, et nyopprettet Dansens Hus, Bærum Kulturhus – alle viser dans. Hva tror hun forventes av politikere, bidragsytere - og ikke minst publikum, hva kan CODA gjøre som er annerledes enn de andre arenaene som formidler dans?

 Den påtroppende kunstneriske lederen mener at en festival helt klart kan gi mer dybde i opplevelsen av dans, da mange ulike utrykk innen dansen synliggjøres i løpet av et komprimert og avgrenset tidsrom. Festivaler kan sette fokus på hva kunst og kultur har å bidra med til samfunnet,  og gir dermed muligheter til å oppleve dette i en klar ‘ramme’. En internasjonal festival hvor både norske og utenlandske kunstnere blir presentert side om side, der vi ser dansens virkningskraft på tvers av landegrenser og i relasjon til hverandre. 

 Når jeg til slutt spør Stine om hun kan visualisere en tanke om hvordan hun ser for seg sin første festival på åpningsdagen, lyser hun opp i et stort smil og svarer sjarmerende: - Da ser jeg for meg fulle saler, et engasjert og berørt publikum – og meg selv som stolt og glad!

Mine aller beste lykkeønskninger til CODA festivalens påtroppende kunstneriske leder!