Begrepsforvirring?
Vet du ikke hva transhumanisme, posthumanisme, kamuflasje/antikamuflasje og afrofuturisme er?
Og hva gjør stereotypier, alderisme med hvordan vi forstår og tenker om hverandre? Våre forestillinger kan gi deg svaret, siden dette er temaer som går som en rød tråd gjennom vårsesongen! Hvor går grensene mellom mennesket og natur, mennesket og maskiner, og ikke minst mellom mennesker er spørsmål som ligger til bunn for disse begrepene.
Å transcendere kan bety å overskride erfaringer eller overskride grenser. Humanister setter det menneskelige subjektets viktighet og agens; menneskets ve og vel i fokus. Transhumanisme betyr å overskride humanismen – altså det menneskelige – og handler som oftest om å forbedre eller overskride menneskearten ved bruk av teknologi. Dette har blitt spekulert i og utforsket gjennom science fiction- og fantasy-litteratur og film, som igjen ofte er influert av mytologi. Enkelte transhumanister ønsker at mennesket skal videreutvikle seg utover dets biologiske art. De ser på dagens biologiske menneskeart som bare et skritt på veien til en ny og bedre art. Posthumanisme er en samlebetegnelse som inneholder alt fra transhumanisme til kritisk posthumanisme. I kritisk posthumanisme utforskes et flatere hierarki mellom mennesket og det ikke-menneskelige, altså dyr, mikroorganismer, objekter og maskiner. Mennesket går fra subjekt til objekt, og slik går fokuset vekk i fra enkeltindividet og over på det kollektive, som en forlengelse av ideen om at mennesket ikke har rett til å sette seg selv over naturen. Kritisk posthumanistisk diskurs handler om å undersøke og sette spørsmåltegn ved konseptet «mennesket» for å redefinere samfunnsstrukturer og forståelsen av hierarkier.
Cherish Menzo: DARKMATTER
Inspirert av sci-fi ser Cherish Menzo mot verdensrommet og astrofysiske fenomener som svarte hull og mørk materie i forestillingen, der hun ser på og kommenterer forventningene som ligger til hva den melaninrike kan og skal få være. Menzo er inspirert av posthumanisme, idéen om at mennesker i framtiden kan bli udødelige.
Mathilde Caeyers: New Religion
Mathilde Caeyers er science-fiction entusiast og lar seg inspirere av sjangerens muligheter for filosofisk undring om fremtiden og nåtiden. Mathilde utforsker tematikk rundt menneskelig eksistens, fri vilje, bevissthet, autonomi og transhumanisme.
Store Norske Leksikon
Antero Hein: Uventa
Antero Hein er opptatt av hvordan dagens kommunikasjonsteknologi og media påvirker psyke, kropp og hormoner på lik linje med bevegelse og fysisk interaksjon.
ØY: kinships
kinShips er en hyllest til den utvidede familien (kin); en hyllest til de symbiotiske allierte organismene som omsvøper oss til daglig, og beskytter oss mot inntrengere. Prosjektet inviterer publikum inn i det mikroskopiske på huden, til et omfavnende univers av mikrobiell bevegelse, der gjensidig sameksistens og utveksling utforskes.
Kamuflasje, eller maskering for ikke å bli sett, er en menneskelig ur-strategi som strekker seg lenger tilbake i historien enn det som handler om jakt, kamp og krigføring. Det handler om å gå i ett med og imitere omverden – om å ta vekk subjektet: Det menneskelige smelter sammen med omgivelsene. Anti-kamuflasje kan være alt fra drag, klovning til å ha på seg en rød lue i jaktsesongen. Blikket trekkes mot signalfarger og det som bryter normer. Et tydelig eksteriør drar fokus vekk i fra det indre og sårbare, og kan sånn sett handle om motstand og selvbekreftelse.
Bára Sigfúsdottir og Orfee Schuijt: Fabulation
Mange insekter imiterer blader og grener. I Fabulation imiterer dansere hverandre. Stykket kan leses som et symmetrisk ritual, en kamuflasjedans eller en lek med speilbilder.
Kristina Gjems: Your Shadow
Skyggen kan skjule og forvrenge men også gi ly og støtte. Den er deg, men også noe annet enn deg. Forestillingen Your shadow er utviklet i nært samarbeid mellom utøverne Loan Ha og Kristina Gjems og er en hyllest til skyggen. Den handler om opplevelsen av å ha flere stemmer, av å bli fulgt og våket over med foranderlig form og evnen til å bli usynlig. Med skygge som tema og metafor for arbeidet vier de oppmerksomheten og dansen inn i mellomrommene, samholdet, individet og følgesvennen.
Robin Orlin: We wear our wheels with pride and slap your streets with color … we said ‘bonjour’ to satan in 1820 …
Forestillingen er inspirert av rickshawene – personvogner på to hjul – i Durban, som ble trukket av svarte menn, med hvite, privilegerte mennesker oppi. Disse mennene opprettholdt en verdighet gjennom fantastiske kostymer som fremhevet eleganse og kreativitet som en kontrast til fornedrelsen. Fjær, perler, horn og fargerike tekstiler ble en motvekt til umenneskeliggjøringen de ble utsatt for.
Afrofuturisme er en filosofi eller sjanger som kretser rundt fremtidsfabler, alternativ historieskriving, magisk realisme og afrikansk mytologi og folklore. Slike fortellinger og kunst har blitt laget helt siden femtitallet, men det var først i 1994 at journalisten Mark Dery lanserte begrepet i artikkelen Black to the Future. Et tydelig eksempel på afro-futurisme er Black Panther-filmene. Her brukes fiksjon både som motstand og utforskning av utopien om et Afrika ikke ødelagt av Europa, Vesten og Midtøsten. Gjennom afrofuturisme ødelegges det kolonialistiske blikkets definisjon av hvordan afrikanere fremstilles, forklares og representeres.
– Jeg ønsker å koble fra mitt personlige syn på eksisterende narrativer knyttet til den mørke kroppen og svarthet. Er det rom til å drømme, tenke og tegne denne kroppen på nytt? Kan denne prosessen kobles fra historiske og eksisterende måter å tenke på?
Cherish Menzo om arbeidet med DARKMATTER
Alderisme defineres som stereotypier, fordommer eller diskriminering på grunnlag av alder. Både eldre og yngre kan utsettes for dette. Som en kontring av den degenererende alderismen, bygger samtlige av sesongens forestillinger på erfaring og verdien av erfaring knyttet til tid og levd liv. Livets ulike faser har alle noe verdifullt og dyrebart knyttet til seg, noe som understrekes særlig i to av sesongens forestillinger.
Siri Jøntvedt: fifty ways to leave a shape
I denne forestillingen hyller Siri Jøntvedt sin utslitte hofte. Hun må etter mer en tretti år som dansekunstner lære seg selv å ikke holde fast, men heller forholde seg til at alt er i endring. Her søkes det etter ny, kroppslig mening, noe som kommer fram i den transformasjonen og konfrontasjonen som oppstår når ,an legge noe bak seg og går inn i noe nytt.
Simone de Beauvoir
Jan Martens: any attempt will end in crushed bodies and shattered bones
I dette verket møter du dansere i aldersspennet 18-71 år. I tillegg til å omhandle global aktivisme og folkeopprør, ønsker Martens å samle en stor gruppe utøvere. De skal se hverandre ordentlig og utfordre stereotypier og sosiale konvensjoner. Tre dansere fra det berlinbaserte kompaniet DANSE ON – et kompani for dansekunstnere over 40 år – er med, i tillegg til tre unge dansere under 20 år i fra Belgia. Slik utviskes prestasjon knyttet til alder.
I kunsten og teateret, som i samfunnet generelt, har man stereotyper eller personaer – karakterer med kjente personlighetstrekk. Stereotypi handler om generalisering og bygger i stor grad på menneskets banale behov for å sette ting i boks. Hva er stereotypene av samtiden og hvordan får vår forståelse av kultur og kunst, så vel som realiteter i samfunnet og verden forme blikket vårt og måten vi vurderer hverandre som mennesker?
Hege Haagenrud: Do Not Stand Too Close
Med Do Not Stand Too Close ønsker Hege Haagenrud å se nærmere på manipulasjon – altså, hvor påvirket vi er av HVEM som snakker, fremfor HVA som faktisk blir sagt. Hvordan vi forstår et budskap handler mye om den som sier det, om det er noen man liker eller noen men misliker. På den måten får ideer og fordommer farge av hvordan vi forstår sannhet, og generaliseringen som definerer stereotypier og satte mønstre får bestå.
Hofesh Schechter Company: Double Murder
Double Murder er en dobbelforestilling bygd opp av forestillingene Clowns og The Fix. Disse tar begge opp vold og aggresjon på to vidt ulike måter. Clowns kommenterer vår stadig voksende aksept for vold som underholdning. Den stereotype klovneskikkelsen vises i en slags makaber komedie som utforsker hvor langt denne show-personaen er villig til å gå i underholdningens tjeneste. The Fix blir en tematisk motpol; en øm og sårbar vending der det vi oppfatter som vold må vike for det vi forstår som fred, ro og omsorg.
Gerd Kaisa Vorren: The Games We Play
I denne fartsfylte og energiske forestillingen settes parkour og dans sammen og blir til en hyllest til den risikofylte leken. Utøverne framstilles likestilte uavhengig av kjønn; like sterke og like deltakende der ingen fanges av klassiske kjønnsrollemønstre og stereotypier.