– Før jeg startet å jobbe med henne, arrangerte jeg festival i mange år. Kan du se for deg den intense perioden rett før en stor festival starter? Sånn er det å jobbe med Tori. Wrånes-festivalen, pleier jeg å kalle det, sier Tone Kittelsen, tidligere studiomanager i Studio Wrånes, nå en nær venn og produsent.

Hvis fantasi er at ingenting er umulig, har Tori Wrånes skjønt et og annet få er forunt. Med fjell, hav og parkeringshus som bakteppe, befolker hun kulturinstitusjoner og arrangementer verden over med underlige skapninger. 

Disse vesenene - er det troll, urmennesker eller fantasidyr? - lokker publikum inn til hennes univers. Og når fantasien ikke har noen grenser, kan inngangen til denne verdenen være hva som helst. Så hvorfor ikke bakenden på en enorm katt?

Nære relasjoner
Dette er noe av det som møter deg i den Hedda-nominerte forestillingen RETRO KATT, som vises på Dansens Hus 24.-27. oktober. Et samarbeid mellom Carte Blanche og Tori Wrånes, og en sjeldent god anledning til å spørre hennes nærmeste om hvem denne Tori egentlig er. 

 - Livet til Tori er kunsten hennes. Hun er sinnssykt dedikert til jobben sin, og har et vilt driv. Mange hun blir kjent med, blir med på prosjektene hennes, og folk hun jobber mye med, blir gode venner, forteller Kittelsen.

 Dette inntrykket bekreftes av billedkunstneren Erik Pirolt, som har kjent Tori i nærmere 25 år.

 - Kunsten har blitt vår måte å være sammen på, og Tori har blitt en del av meg. Hun har et utrolig positivt nærvær, og har påvirket meg mye, til og med så enkle ting som hvordan man hilser på folk, forklarer han.

 - Hun har veldig høy produksjon. Det er fascinerende å se henne jobbe, akkurat som en brøytemaskin. Samtidig blir vi som er rundt av og til bekymret over arbeidsmengden hennes.

Ledertypen
Listen over Toris arbeid de siste årene kan gi de fleste av oss både åndenød av tempoet og en smule høyde- og dødsangst. 

Hun har akkurat nå en soloutstilling parallelt med Tove Jansson på Helsinki Art Museum, og er neste års festspillkunstner ved Festspillene i Bergen. Du kan også finne henne hengende i en heisekran, med grunnsteinen til Nasjonalmuseet i sekken. Lenket svevende og spillende på et flygel, montert høyt oppe i en fjellvegg i Lofoten. Eller syngende i en gran i Alpene, akkompagnert av musikere som kjører forbi i en skiheis. Hun har opptrådt under vann i Thailand og Harstad, sammen med dykkere i pelskostymer, mens publikum følger med fra en flytende plattform midt i Artic.

For å gjennomføre dette, kombinerer hun mange roller – regi, performance, installasjon, vokal, musikk, scenografi og kostymemakeri. Likevel er det lederegenskapene vennene og samarbeidspartnere trekker frem som én av de viktigste grunnene til at Tori lykkes. 

- Hun er en enormt bra prosjektleder. Skikkelig solid. Har alltid oversikt og vet hvor hun vil, samtidig som hun er flink til å involvere andre og lytte, sier Kittelsen og utdyper:

 - Tori har en unik evne til å connecte med mennesker, uansett hvor vi er i verden og har en energi og engasjement som smitter over på andre. Man får lyst til å gjøre det beste man kan. Det var skikkelig gøy å se yrkesdykkere, som var med oss i Harstad, forvandles til disse undervannsskapningene. Mens forestillingen varte, ble de mer og mer skapninger og mindre mennesker. 

 Pirolt legger til:
- Det er jo helt sprø prosjekter hun setter i gang. Hver gang er lokalbefolkningen i fyr og flamme og vil gjerne være med, så ender alle opp med å ha opplevd noe skikkelig fint sammen. 

Med livet som innsats
Noen tiår tidligere, på Glyptoteket i København står Tori med lukkede øyne. Det er ti minutter til hun skal på scenen, og kostymet hennes er langt fra ferdig. 

 - Vi løper etter henne, mens vi fortsetter å sy på kostymedetaljene. Det føles som om vi er midt i den villeste håndballkampen.. Kommentarene hagler, og stresset er på sitt høyeste. Men Tori, lederen i dette kreative kaoset, gir klare beskjeder med bestemt stemme, forteller Pirolt. 

 Akkurat som Kittelsen, møtte også Pirolt Tori i Kristiansand der de vokste opp. De har samarbeidet om flere prosjekter, deriblant åpningen av Wundergrund-festivalen i København i 2012 der hun ble heist ned fra kuppelen i det katedralaktige bygget.

 - Stemmen hennes blir alvorlig, for hun er i ferd med å sette livet sitt i hendene på folk hun knapt kjenner. Hun blir festet til en tynn vaier, men den er ikke stram, så hun må rett og slett hoppe med hodet først og håpe at den holder. Under henne er det 50 meter fritt svev. Jeg tar henne i hendene og heiser henne forsiktig ned for å minimere rykket. Jeg ser frykten i blikket hennes før hun slipper taket til fritt fall. 

 For Pirolt er det denne situasjonen som dukker opp når han tenker på Tori. Langt fra fryktløs, men en som velger å trosse frykten gang etter gang.

 - Kunstnerverden er et sted mange kunstnere føler at de ikke passer inn. Tori er én av dem som greier å gjøre denne til sin egen ved å skape en egen virkelighet, sier han og fortsetter:

 - Vi mennesker er vanedyr. Roboter som gjentar et mønster. Det er veldig repetitivt. Her føler jeg at Tori har funnet et smutthull. Hun har et rikt indre liv og er flink til å leke. Noen mennesker får en skikkelig dybde, nettopp fordi de er flinke til å tulle og leke. Hun er en av dem. 

En fisk på vei tilbake til havet
For en kunstner som er kjent for sine iøynefallende kostymer og masker, er Tori flink til å gli inn i mengden når hun selv ønsker det. 

- Med den jobben hun har, skjønner jeg at hun vil være for seg selv av og til. Vil hun først bli sett, er det veldig deilig å se på. Hun har en rå stil og lager en slags skulptur eller maler seg selv til noe vi ikke har sett før ved hjelp av klærne. Det er bare å bli med henne på en bruktbutikk, så får du se!, sier musiker og forfatter Hanne Kolstø. 

 Hun ble kjent med Tori da de begge studerte musikk ved Universitetet i Agder. I mange år var Toris sofa Kolstøs faste overnattingssted når hun var på besøk i Oslo. 

 - Når jeg tenker på Tori, ser jeg for meg havet. At hun kommer derfra og lenger tilbake. Første gangen jeg så hun svømme, ga det veldig mening. Hun er som en fisk og går i ett med vannet. 

 Tori vokste opp i Kristiansand, med sjø og skog rundt henne. Med en far som er ornitolog, har hun fra tidlig alder vært med og merket fugl og fisket. Et fysisk og praktisk arbeid som også går igjen i kunstnerskapet.

 - Bildet av Tori og faren som drar fisk i en liten robåt på det mørke storhavet, sier Kolstø ettertenksomt og fortsetter:

- Det er som om hun kommer opp med alle disse idéene som en slags substitutt, lager seg små pustehull der hun kan få kjenne på den samme friheten som langt der ute på havet. Jeg ser den lengselen i alt hun gjør.

Terapi i form av en pelsdott
Fantasi i seg selv er derimot langt fra nok til å gjennomføre store produksjoner rundt om i verden. Kraft, en enorm viljestyrke og arbeidskapasitet er noen av de definerende egenskapene hos Tori, ifølge Kolstø.
- De fleste av oss sier oss fornøyde på et tidspunkt, når ting er bra nok og bare skal finpusses. Hun gir alt til den siste fiberen, og står der med saksa, penselen eller stiftemaskinen og jobber til det ikke går mer. 

 Samtidig er det å kunne skape noe sammen med andre er mye av motivasjonen bak arbeidet.

 - Halve kunstnerskapet hennes er det fellesskapet. Hun inviterer mange inn, og tør å slippe dem fri i sitt prosjekt. Å få lov til å gå i et bamsekostyme en hel dag og bare være den hvite pelsdotten blir en slags terapitime. Man får lov til å leke og være et barn igjen. Det er helende, og det skjer noe magisk med oss som er med. 

Uredd og fleksibel er egenskaper som Kittelsen trekker frem.

 - Tori skulle selv ut i vannet i Harstad i minusgrader, og vi hadde begge tatt dykkerlappen i Thailand like før. Rett før hun skal ut, sitter hun plutselig på kanten og ler. For hun hadde jo aldri dykket i mørket før. Tori har en egen sikkerhetsansvarlig i sine produksjoner, som hun har jobbet med i mange år og som passer på. Så det var ikke noe farlig, men det viser godt holdningen hennes. Hun tenker at hun skal klare ting hun aldri har gjort før, sier hun og fortsetter:

 - Det hjelper at hun ikke stresser. Når ting ikke går som planlagt underveis, tar hun den omveien, ser muligheter og er åpen for at ting kan være annerledes. Jeg tror at det er helt nødvendig for å kunne gjøre det hun gjør. 

Pingpong med publikum
Er det en som alltid har hatt troa på Tori, så er det hennes dramalærer fra Kristiansand katedralskole, Knut Østrådal. 

– Hun hadde en helt spesiell tilstedeværelse allerede på videregående. En gang da hun skulle lage en karakter, valgte hun å bli en 50 år gammel streng ungdomsskolelærer, som utstrålte alt fra glede til begjær. Det var en utrolig levende tolkning, minnes han. 

Student og lærer har fremdeles kontakt, og Barcelona-bosatte Østrådal passer på å besøke Tori hver gang han er i Oslo.

- Det som gjør Tori unik, er hennes evne til å skape landskap hvor publikum inviteres til å lage sine egne assosiasjoner. Hun er ikke interessert i lineære fortellinger fra A til Å. I stedet fyller hun verkene sine med overraskelser, som om hun spiller pingpong med publikum. 

Minner for livet
Hysterisk, magisk, ulogisk og surrealistisk. En transformativ opplevelse for både dem som deltar og ser på. Slik beskriver den australske kuratoren Juliana Engberg Toris arbeid. 

- Man lurer på hva i alle dager man har sett, hva det var som skjedde. Det lyser opp omgivelsene, som et stjerneskudd på himmelen, så har man med seg den opplevelsen for resten av livet. 

- Jeg møtte henne for første gang i Oslo. Hun kom inn, satt seg og begynte raskt å synge. Det var jeg ikke forberedt på. For en fantastisk stemme! Med vibrasjoner som gikk rett inn i min kropp. 

For Sydneybiennalen i 2014, satt Tori opp en forestilling der en gigantisk stein svingte rett over hodet hennes. 

- Hennes verk krever mye av oss som institusjoner, både økonomisk og logistikmessig. Det stiller også store krav til sikkerheten. Idet den steinen begynte å svinge, lurte jeg et øyeblikk på om vi kom til å ta livet av henne. Alle pustet lettet ut da det gikk fint, men hun har et utrolig mot som utøver.

- Fremtiden for Tori? Jeg skulle gjerne sett henne designe for andre kunstnere. Og lage en punk opera. Det tror jeg ville vært virkelig kult!